Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Hver eneste natt, rett etter at du har slukket nattbordslampa og stillheten har lagt seg, starter en enorm bevegelse i havene. En vandring av dyr som begynner sin ferd oppover mot overflaten. Å kalle det en ferd blir i dette tilfellet nesten litt smått: Det er faktisk verdens største migrasjon.

Med «dyremigrasjon» tenker de fleste av oss på gnuene over savannen eller gjessene som flyr sørover. Men noen ganger er det de minste dyrene som overrasker mest, for bak verdens største migrasjon står små dyreplankton.

DVM kaller forskerne denne migrasjonen. Diel vertical migration. La oss heller kalle det den daglige kjempemigrasjonen.

Lite svømmedyktige slitere

Dyreplankton er enkelt fortalt alle dyrene som drifter rundt i vannmassene. De bestod ikke svømmeknappen – og må derfor bli med dit havstrømmene tar dem. På tross av dette kan de bevege seg opp og ned i vannet. De er noen av de viktigste dyrene vi har; krill, maneter eller hoppekreps.

Hver eneste natt beveger enorme mengder ­av dyreplankton seg fra havets mørke opp mot overflaten. Når sola står opp, svømmer de hele veien ned igjen. Noen helt ned på 1.000 meters dybde. For små dyr som ikke kan skryte på seg gode svømmeferdigheter tar dette mye energi. Litt som på svømmeskolen i femteklasse; du blir totalt utslitt.

For et lite dyr, er det å bevege seg i vann det samme som om vi skulle svømt i sirup. Denne daglige turen tilsvarer at du skulle løpt en maraton raskere enn en olympisk mester før middag – i motvind. Når middagen er ferdig, skulle du tatt deg en ny runde – i enda kraftigere motvind. Så hvorfor gjør de det? Hvorfor bruker en stor gruppe med ulike dyr så mye energi hver eneste dag?

Gjemmer seg for farer

Planeten vår er dekket av rundt 70 prosent hav, der gjennomsnittsdybden er 4.800 meter. Alle som ikke bor på bunnen eller svømmer i overflaten, flyter derfor rundt i et nesten fem kilometer dypt, åpent landskap. Her finnes det en hel verden av liv, men ingen gjemmesteder. Litt som i det åpne kontorlandskapet når den litt for joviale kollegaen din slår av nok en prat ved kaffemaskinen.

Så hva gjør du – når du leter etter mat og verken kan svømme vekk fra fiendene dine eller kan gjemme deg i tangen? Du bruker mørket.

Én teori er nemlig at alle disse dyrene bruker natten til å gjemme seg fra fisk og andre skapninger som vil spise dem, sånn at de selv kan spise algene som befinner seg i havoverflaten. Med andre ord - verdens største gjemsel.

Flere teorier

Forskere tror også at denne daglige ferden er innlemmet i genetikken deres. På steder hvor sola aldri står opp, som for eksempel i Arktis om vinteren, skjer nemlig nøyaktig det samme. Her følger de måneskinnet og den jevne døgnrytmen, selv i de periodene når sola ikke skinner.

Noen tror også at det hjelper dyrene å begrense skader fra miljøet rundt. Ved å dypdykke ned i mørket og komme opp igjen når sola har gått ned, blir de mindre utsatt for UV-stråling. Selv små dyreplankton må tenke på mengden sol på varme dager.

Andre foreslår at de lever lengre ved å tilbringe deler av livet i kaldere og dypere vann. Eller bruke overflatelagene som en metode til å lettere følge havstrømmene til mer mat. Mystikken rundt denne taktikken er like stor som det er mengder av dyr.

Synlig fra verdensrommet

Dyreplankton er estimert til omtrent 0,8 gigatonn med tørrvekt i havet. Det vil si at hvis du tar opp alle dyrene fra havet, tørker dem i sola og veier dem, sitter du igjen med en vekt på rundt 800 millioner tonn. Det er omtrent like mye som all fisk i hele verden. Ganske imponerende, når det vi snakker om er en gruppe dyr hvor de fleste er noen millimeter lange.

Selv om vi ikke kan se migrasjonen fra land, er den synlig fra verdensrommet. Satellittbilder viser at overflatelagene i havene skifter farge. At flere millioner tonn med dyreplankton i alle verdenshav migrerer opp og ned, i takt med sola, hver eneste dag. Som en enorm bølge rundt jorda, hvert eneste døgn.

Hvorfor er det viktig?

Når enorme mengder med dyr beveger seg opp og ned i havet, setter det i gang store krefter. Dyreplankton er i seg selv helt essensielle for havet. De spiser alger nederst på næringskjeden og blir selv spist av større dyr – fra fisk til hvaler. 

Uten dyreplankton ville energien ha stoppet opp i bunnen av næringskjeden. Når de migrerer opp og ned blir karbon og næringsstoffer transportert rundt i et stort, tomt og ofte næringsfattig hav. Mange mener at en tredjedel av havets karbon er inkludert i dette migrasjonsfenomenet.

Ikke la deg lure av størrelsen. Ved at flere hundre millioner tonn med små dyr beveger seg i samlet flokk kan selv vann forflyttes. De er med på å skape turbulens i vannet og transporterer vann opp og ned i vannsøylen.

Vi snakker om utrolige krefter i omløp.

Så glem gnuene som migrerer over savannen eller gjessene som flyr over himmelen. Migrasjonen over alle migrasjoner består av verdens største flokk av små dyr, som hver eneste dag setter livet på spill.

Noen ganger er det nemlig de minste som skaper de største bevegelsene.

les også

Blir miljøforskningen styrt i riktig retning?