Denne fotogene krabaten kalles raudåte, eller <i>Calanus, </i>og er en viktig del av matfatet til fisk i Norskehavet. (Foto: Malin Daase / UiT Norges Arktiske Universitet)
Denne fotogene krabaten kalles raudåte, eller Calanus, og er en viktig del av matfatet til fisk i Norskehavet. (Foto: Malin Daase / UiT Norges Arktiske Universitet)

Havets røde gull kartlagt fra satellitt

POPULÆRVITENSKAP: Satellittmålinger avslører at det lille, røde dyret raudåte svømmer i enorme stimer på overflaten i Norskehavet. Det gjør dem til perfekt mat for fisk.

Publisert

Det er de røde fargestoffene i raudåten som gjør det mulig å finne dem fra satelitter. Fargestoffene påvirker hvordan lyset blir reflektert i det rød-blå lysspekteret som så blir målt av instrumenter i satellitten.

Enorm utstrekning

Bildene fra verdensrommet viser at raudåtesvermene har en enorm utstrekning, fra Helgeland til Troms. De dekker store deler av Vestfjorden, sokkelkanten og deler av Norskehavet. Det har aldri før vært registret supersvermer som dekker slike enorme områder.

(Satellittbilde: Basedow et al. 2019, data for satelittbildet ble gjort tilgjengelig av NEODAAS)
(Satellittbilde: Basedow et al. 2019, data for satelittbildet ble gjort tilgjengelig av NEODAAS)

En annen overraskelse var at disse store svermene av raudåte holdt seg i havoverflaten. Dyrene var konsentrert i de øvre to til fem meterne. At raudåta opptrer i tette stimer og svermer, gjør dem til perfekte bytter for fisk.

Det lille dyret raudåte er klart det viktigste dyret i norske havområder. Uten raudåta hadde vi ikke hatt de rike fiskeriene vi har i Norge. Raudåta er føde for fisk som sild, lodde, makrell og tobis. Den er også den viktigste maten for yngel, larver og ungfisk for alle de store fiskebestandene av torsk, sei, og hyse. Arter som har lagt grunnlag for bosetningen langs kysten.

Loddelarver som dette er glad i raudåte.(Foto: Néstor Hernandez / UiT Norges Arktiske Universitet)
Loddelarver som dette er glad i raudåte.(Foto: Néstor Hernandez / UiT Norges Arktiske Universitet)

Energibomber for fisk

Raudåta overvintrer på dyp mellom 600 og 2000 meter i Norskehavet. Seint på vinteren kommer de opp til overflaten hvor de beiter intenst på våroppblomstringen av alger mellom mars og juni. Da bygger de opp energireserver som fett.

Alger, eller planteplankton, er basis for alt liv i havet, fordi de kan gjøre om sollys og CO2 til næringsstoffer. Under våroppblomstringen i april er det en intens produksjon av protein og sukker i planteplanktonet. Proteinene og sukkeret de produserer har relativt lavt energiinnhold, men raudåta omdanner disse stoffene til høyenergi fett.

I de små dyrene blir fettet pakket i en spesiell fettsekk. Det gjør raudåta til en energibombe i næringskjeden. Raudåta blir altså spist av alle de viktige fiskeslagene, som igjen er føde for sel, hval og sjøfugl. Og vips er næringsstoffene som ble produsert av planteplanktonet i april overført til sel og hval i løpet av syv−åtte måneder.

Raudåta som ikke blir spist, vandrer de ned til store dyp og overvintrer når de har bygd opp nok energireserver.

Forskningsfartøyet Helmer Hanssen på tokt. (Foto: Trym Ivar Bergsmo)
Forskningsfartøyet Helmer Hanssen på tokt. (Foto: Trym Ivar Bergsmo)

Høyteknologisk forskningstokt

Den unike kartleggingen ble foretatt under et tokt med forskningsfartøyet Helmer Hanssen fra Universitetet i Tromsø i månedsskiftet april-mai i 2017. Det var klart og solfylt vær på havet utenfor Lofoten da skipet gikk fra Svolvær med et team av forskere som skulle studere mekanismene bak dannelse av raudåte stimer og svermer.

Studien var basert på bruk av ny teknologi som fjernmåling fra satellitt, måling av lysabsorpsjon hos raudåte, bruk av torpedolignede plattformer med video- og fotografisk utstyr som tok bilder av raudåta. I tillegg brukte vi tradisjonelle innsamlingsmetoder basert på planktonnett som er spesialkonstruert for å fange raudåte, fisketrål og registrering med ekkolodd.

Allerede de første dagene fikk vi oversendt satellittbilder som viste at et rødfarget hav på flere tusen kvadrat kilometer i farvannene utenfor Helgeland, Lofoten, Vesterålen og opp til Troms.

Stemningen blant forskerne om bord steg i taket og vi startet umiddelbart arbeidet med å verifisere at det var raudåtens pigmenter som forårsaket rødfargen. Forskningsskipet seilte i linjer gjennom raudåtesvermen, områder med høy rødfarge, lav rødfarge og ut av svermene. Hele tiden målte og registret vi raudåtas mengder og egenskaper.

Vi målte også hvordan raudåte absorberer lys og sammenlignet dette med hvordan fargestoffet inni disse dyrene, astaxanthin, absorberer lys på laboratoriet. Målingen samsvarte. Disse resultatene viser at dyreplankton som inneholder astaxanthin i de øvre vannlag, kan kartlegges fra satellitt.

En gullgruve for norsk industri?

Raudåte, som krill i Antarktis, er på vei til å bli en ettertraktet ressurs for moderne bioindustri. Det utvikles produkter basert på fettsyrers egenskaper, blant annet omega-3 fettsyrer, kitin fra skallet, naturlige antioksidanter som hindrer at fett blir harskt og spesialprodukter for oppdrett og akvariefisk.

Det er enorme mengder raudåte i Nord-Atlanteren og europeisk Arktis. Det er beregnet at silda i Norskehavet spiser raudåte som tilsvarer den energien som skal til for å holde liv i Londons befolkning i 10 år. Det er beregnet at det er over 30 millioner tonn raudåte i Norges økonomiske sone, mens den totale produksjonen av raudåte er beregnet til 300 millioner tonn. Til sammenligning er den totale norske fangst av fisk og akvakultur produksjon bare er på 4 millioner tonn.

Dette er forskningen bak artikkelen:

«Sea Patches - Zooplankton patchiness in the ocean» er et forskningsprosjekt finansiert av Norges Forskningsråd. Teamet består av forsker fra UiT Norges Arktiske Universitetet, Akvaplan-niva, Nord Universitet, Havforskningsinstituttet, NORCE, Marine and Freshwater Research Institute Island, University of Strathclyde Skotland; Shanghai Jiao Tong University, Institute of Oceanology Polen.

Basedow S, McKee D, Lefering I, Gislason A, Daase M, Trudnowska E, Egeland ES, Choquet M, Falk-Petersen S. «Remote sensing of zooplankton swarms». Scientific reports, 2019. DOI: 10.1038/s41598-018-37129-x