For hvem eier egentlig fiskerettighetene når fisken befinner seg innenfor helt nye territoriale grenser? Det er en floke, skriver Tore Henriksen.
For hvem eier egentlig fiskerettighetene når fisken befinner seg innenfor helt nye territoriale grenser? Det er en floke, skriver Tore Henriksen.

Hvem har retten til fisk på vandring?

POPULÆRVITENSKAP: Både klimaendringer og Brexit gir kinkige juridiske og diplomatiske floker mellom kyststatene, som i verste fall kan føre til konflikt. Det internasjonale samarbeidet om fiskerettighetene er skjørt.

Publisert

I havområdene våre er klimaendringene allerede merkbare. Fisken blir også påvirket av de store endringene, den skifter både beite og gyteplass. Når fisken vandrer mer, kan det også gi grobunn for nye juridiske konflikter mellom kyststatene.

For hvem eier egentlig fiskerettighetene når fisken befinner seg innenfor helt nye territoriale grenser? Det er en floke.

Når havet blir varmere flytter fisken på seg, og helt nye arter kommer til. Hyppige og mer dramatiske endringer kan gjøre fiskerisamarbeidet mellom kyststatene ustabilt.

Havet har usynlige grenser

Ikke alle tenker på at havområdene er delt opp i «teiger» – i sjøterritorier og økonomiske soner. Grensene er usynlige, men de er der like fullt. Det er den nærliggende kyststaten som har fiskerettigheter i disse områdene. Men fisken forholder seg ikke til grenser. Og nå er den mer på vandring enn før.

Det er et svært skjørt samarbeid, og nå er det virkelig behov for at det blir bedre. Klimaendringer krever et fleksibelt og tilpasningsdyktig regelverk, vi må reagere fortere og se havretten og klimaet i sammenheng. Kanskje Norge kan ta initiativ?

Kyststatene har plikt til å samarbeide. FNs havrettstraktat fra 1982 sier noe om de overordnede rammene og forpliktelsene, men ingenting konkret om samarbeidet, som hvordan statene skal fordele fiskerettighetene mellom seg. Det må de selv finne ut av. Hittil har dette gått ganske greit.

Norge og Russland har klart å samarbeide om å holde torskebestanden i god stand. Men når fisken beiter og gyter annerledes enn før, øker også uenigheten om kvotene.

Lange forhandlinger, ikke alltid enighet

Fiskerireguleringene skjer på bakgrunn av anbefalinger fra Det internasjonale havforskningsrådet (ICES). Forhandlingene mellom kyststatene er gjerne lange. De kan være enige om hvor mye som totalt kan høstes av en bestand, men det er vanskeligere å fordele totalkvoten. Norge kan for eksempel kreve høy kvote fordi vi mener det er mest fisk i vår sone. Island kan argumentere med at de har fisket mest historisk. Færøyene kan protestere. Dermed blir det ingen avtale.

Kvoteregnskapet går ikke alltid opp. Hvert land bringer sine krav til forhandlingsbordet, og blir ofte ikke enige om hvor mye hver skal få av kaka. Landene bestemmer da selv kvoten, og når alle legger tallene sammen blir det for høyt. Det er ikke bærekraftig i lengden at det fiskes mer enn forskerne anbefaler. Faren om overfiske er overhengende.

Enorme økonomiske ressurser

Overfiske har vi sett før. På 1970- og 80-tallet var silden sterkt nedfisket. Når bestanden nå er i ferd med å bli stor igjen, er det ekstra viktig med et sterkt internasjonalt samarbeid.

Om klimaendringene gjør at silden bare trekker inn mot norskekysten, skal Norge bare trekke opp stigen og si at det bare er vår fisk? Dette er jo enorme økonomiske ressurser, og det internasjonale samfunnet er nødt til å finne løsninger. Men det skjer ikke over natten.

Når fisken endrer vandringsmønster som følge av klimaendringer, kan en gradvis omfordeling av kvotene mellom statene være en løsning. Det handler også om å forebygge og bygge ned konflikter. Som en del av en kvoteavtale kan utenlandske fiskebåter komme hit mot at de lar yngelen vokse seg stor i sin sone. Dette har vært en fornuftig måte å gjøre det på, å frede ungfisken slik at den gir nok ressurser til både oss i Norge og i Russland. Håpet er at det fortsetter slik.

Brexit har gitt en ny aktør

Det er imidlertid ikke bare nordpå at det er spennende tider. Lenger sør er spillereglene for fiskerirettighetene også endret. Hittil har EU opptrådt som én kyststat med en felles fiskeripolitikk. Med Brexit er ikke lenger Storbritannia bundet av denne. Nå er de sin egen kyststat, og vi har fått en ny aktør i Nordøst-Atlanteren.

Storbritannia har ikke nødvendigvis de samme interessene som EU. I kvoteforhandlingene vil de kanskje være mest opptatt av at fisken befinner seg i deres farvann, mens EU vil bry seg om hvem som har fisket historisk. Samtidig, hvis britene skal få markedsadgang, vil EU kreve kvoter i britisk farvann. EU-fiskerne vil jo nå ha færre steder å dra til, inntektskilden deres svinner inn.

Enda et land ved forhandlingsbordet gjør ikke samarbeidet enklere. Tvert imot. Når det er flere om beinet, blir det hele vanskeligere. EU vil nok sikre at de ikke går ut som taperen. Det blir spennende å se dynamikken og om vi klarer å holde fisket innenfor bærekraftige rammer. Når alle tenker på seg selv, går det ut over fisket og deretter miljøet.

Potensiell skattkiste i nord

Polhavet ligger ved Nordpolen, avgrenset av kystene til Nord-Amerika, Grønland, Europa og Asia. Det inntil 4000 meter dype havet er en potensiell skattkiste. Ingen vet hvor mye fisk som er der. Store deler av Polhavet dekkes av økonomiske soner hvor kyststatene har enerett over fiskeressursene. Men ett område i Polhavet på størrelse med Middelhavet, ligger utenfor disse sonene. Her har alle stater rett til å fiske.

I 2018 ble Norge og ni andre stater enige om ikke å tillate fiske i dette området før vi har mer kunnskap om fiskebestandene der tåler beskatning. De har også forpliktet seg til å samarbeide om forskning.

Bekymringen er at fartøy tyvstarter før vi vet om det er fisk der. Havforskere spør seg om det er kommersielt mulig å fiske i der i det hele tatt. Når forskerne sier at vi ikke vet nok, er det det midlertidige forbudet mot fiske et utslag av føre var-prinsippet.

Det blir spennende å se hvordan kyststatene griper an forhandlingene i framtiden om det skulle finnes store nok bestander i Polhavet. Det er lettere å gi seg fra seg en fisk man ikke vet finnes, enn fra en stor pott som du vet ligger der.