– Polhavet kan bli isfritt gjennom store deler av året. Dette aktualiserer stadig ny bruk av både havområdene og sokkelen, og legger press på de arktiske statene å forene seg om en løsning for deling og forvaltning av havbunnen, skriver kronikkforfatteren. (Foto: David Goldman / AP photo / NTB scanpix)
– Polhavet kan bli isfritt gjennom store deler av året. Dette aktualiserer stadig ny bruk av både havområdene og sokkelen, og legger press på de arktiske statene å forene seg om en løsning for deling og forvaltning av havbunnen, skriver kronikkforfatteren. (Foto: David Goldman / AP photo / NTB scanpix)

Mot en endelig deling av ressursene i Polhavet?

KRONIKK: Torsdag leverte Canada sitt kontinentalsokkelkrav for Polhavet, 13 år etter Norge gjorde det samme. Canadas 1,2 millioner kvadratkilometer store krav er gjenstand for uenighet og overlappende krav med Danmark, Russland og USA.

Publisert

Polhavet betegnes av noen som det nye Klondyke. I takt med av havisen smelter, blir stadig større områder av Polhavet tilgjengelig for fiske og navigasjon. Havbunnen rundt og under Nordpolen anslås å skjule 10 prosent av verdens uoppdagede oljeforekomster og 25 prosent av uoppdagede gassforekomster.

Det Canadiske sokkelkravet inneholder imidlertid ikke noe som tyder på et kappløp om ressursene mellom de arktiske statene.

Rett til alle ressurser

FNs havrettskonvensjon fastslår at alle kyststater har enerett til de levende og ikke levende ressursene i og på kontinentalsokkelen som strekker seg ut fra kysten og ut til dyphavsbunnen. Dette inkluderer rett til å både utforske og utnytte olje, gass, mineraler, genetiske ressurser og sedentære arter, slik som den mye omdiskuterte snøkrabben.

Kontinentalsokkelen betraktes som en fortsettelse av landområdene, og alle kyststater har rett til minimum 200 nautiske mil kontinentalsokkel, målt fra sin kystlinje. Dersom den geologiske kontinentalsokkelen fortsetter forbi 200 mil, kan kyststatens rettigheter fortsette helt ut til 350 nautiske mil eller lengre. I slike tilfeller kan ikke kyststaten uten videre hevde eierskap til sokkelen.

Sokkelens utstrekning må fastslås på grunnlag av vitenskapelige undersøkelser av havbunnens sammensetning og formasjon. Dette må sendes inn til FNs kontinentalsokkelkommisjon for undersøkelse og verifikasjon før kyststaten kan etablere permanente yttergrenser for sokkkelen sin.

Norge, Danmark, Russland, Canada og USA

Det finnes fem arktiske kyststater, som alle krever å ha rettigheter til kontinentalsokkelen utenfor sin kyst. Norge er en av disse, og leverte i 2006 sokkelkravet sitt til kommisjonen, som tre år senere utstedte sine grenseanbefalinger i tråd med Norges krav. Norges rettigheter i kontinentalsokkelen strekker seg mot Barentshavet I øst, og et godt stykke forbi Svalbard i Polhavet, men ikke inn i de sentrale områdene i Polhavet.

De resterende sokkelkravene i Polhavet strekker seg betydelig lenger nord enn den Norske sokkelen, og er fremdeles ikke avgjort.

Danmark og Russland har tidligere levert sine sokkelkrav til kommisjonen. Med Canadas sokkelkrav til Polhavet, synes kartleggingen av havbunnen i arktis å være tilnærmet komplett.

Krever den geografiske nordpolen

Det Canadiske sokkelkravet dekker over 1,2 millioner kvadratkilometer av Polhavet, og er gjenstand for både bilaterale og trilaterale overlappende krav med Danmarks og Russland, og inkluderer også områder som hevdes å være del av amerikansk sokkel.

Canadas krav er blant annet basert på en rekke forhøyninger i havbunnen, som etter havrettskonvensjonen kan brukes for å bevise at sokkelen fortsetter utenfor 200 nautiske mil, dersom forhøyningene fremstår som en naturlig forlengelse av kyststatens landterritorium. Dette inkluderer både Lomonosov Ridge, Alpha Ridge og Mendeleev Rise. Dette er fjellkjedelignende formasjoner på bunnen av Polhavet som strekker seg på kryss og tvers under Polhavet, fra Danmark og Canada på den ene siden, over til Russland på den andre siden. Både Russland, Canada og Danmark krever rettigheter i sokkelen basert på disse formasjonene.

Noe overraskende har Canada også inkludert den geografiske nordpolen i sitt sokkelkrav, og kjemper om eierskapet med både Danmark og Russland.

USA står uten medlemskap

Èn arktisk kyststat har imidlertid ikke anledning til å fremlegge sokkelkrav for FNs kontinentalsokkelkommisjonen, nemlig USA. USA har ikke ratifisert FNs havrettskonvensjon, og uten medlemskap, har USA heller ikke tilgang til de ulike mekanismene som etableres gjennom konvensjonen.

Dette må ikke misforstås med at USA ikke har rett til noen kontinentalsokkel i Polhavet. Disse rettighetene er del av ulovfestet internasjonal rett, og kan nytes av alle stater i verden, uavhengig av medlemskap i havrettskonvensjonen. Forskjellen er at USA ikke vil få sitt krav undersøkt og verifisert av kommisjonen, og dermed ikke få samme grad av sikkerhet for kravet sitt, og de kan heller ikke trekke permanente og bindende grenser.

Det er imidlertid ikke lett å fastslå hvor den Canadiske sokkelen slutter, og hvor den Danske eller Russiske sokkelen begynner. I god diplomatisk ånd, har imidlertid både Danmark, Canada og Russland inngått gjensidige avtaler om å la kommisjonen gjøre sine undersøkeler av de respektive sokkelkravene og underbyggende vitenskapelig dokumentasjon, uten forstyrrelser eller protester. Også USA har signalisert til Canada at de ikke vil protestere mot kommisjonens vurdering av sokkelkravet.

Statene må gjøre opp mellom seg

Kontinentalsokkelkommisjonen har imidlertid ikke kompetanse til å avgjøre konflikter på vegne av statene, og kan derfor bare vurdere hvorvidt det rent faktisk eksisterer en kontinentalsokkel der hvor kyststaten hevder at den er, og hvorvidt denne sokkelen er en naturlig fortsettelse av landområdet til den aktuelle staten.

Kommisjonen kan komme frem til at eksempelvis Lomonosov Ridge er en naturlig del av landterritoriet til både Canada, Danmark og Russland, og at alle har rettigheter i sokkelen der. I så tilfelle er det opp til statene selv å dele området mellom seg, enten gjennom forhandlinger eller ved en rettslig avgjørelse.

15-20 års saksbehandlingstid

I lys av at det tok 40 år å få delelinjeavtalen mellom Norge og Russland på plass, fremstår det som lite sannsynlig at det skal finnes en diplomatisk løsning på de overlappende kravene til sokkelen i Polhavet snarlig. En kan heller ikke forvente at kommisjonen foretar en snarlig vurdering av de overlappende sokkelkravene i arktis.

Vurderingsarbeidet til kommisjonen svært tidkrevende, og det er allerede en lang kø av sokkelkrav som venter på kommisjonens behandling. Køen er faktisk så lang at statene som leverer sine sokkelkrav sist, slik som Canada, kan forvente 15-20 års saksbehandlingstid.

Klarer statene å se forbi grensene?

I mellomtiden er det forventet at sjøisen i Polhavet som følge av klimaendringer og global oppvarming vil trekke seg tilbake og, at Polhavet kan bli isfritt gjennom store deler av året. Dette aktualiserer stadig ny bruk av både havområdene og sokkelen, og legger press på de arktiske statene å forene seg om en løsning for deling og forvaltning av havbunnen under det sentrale Polhavet.

Statene forventes tradisjonelt å fremforhandle en geografisk avgrensing i form av en grenseavtale. Men i lys av de nye utfordringene vi står ovenfor, med klimakrise og global oppvarming, kan det være svært interessant om statene klarer å se forbi de territorielle grensene og heller forsøker å forhandle frem en løsning for bærekraftig forvaltning av havbunnens levende og ikke-levende ressurser i fellesskap. Det vil ivareta polhavets uberørte kvaliteter til fordel for kommende generasjoner.