Den brede oppslutningen om Putins regime i den russiske befolkningen det siste tiåret fortoner seg som underlig for mange her i Vesten. Oppslutningen står i kontrast til de kritikkverdige levekårene i landet. Hvordan har utrenskninger, deportasjoner og emigrasjon bidradd til å forme den russiske mentaliteten?
Russland er rangert i bunnsjiktet i Europa i statistikken over livskvalitet. Det russiske samfunnet er preget av store ulikheter, ufrihet, offentlige forsømmelser, korrupsjon og sviktende rettssikkerhet. De enorme inntektene fra petroleumseksport er ikke blitt anvendt på å utvikle en velferdsstat etter nordisk mønster. Inntektene har skapt en styrtrik elite.
Moskva har huset flere dollarmilliardærer enn noen annen by i verden, og de har fremdeles store verdier plassert i skatteparadiser. Putins apparat har riktignok benyttet sensur, arrestasjoner av opposisjonelle og propaganda for å ensrette befolkningen.
Men ligger også noe av forklaringen på den folkelige oppslutningen om Putin i den russiske mentaliteten? Mentalitet handler om dominerende tanke- og væremåter i en nasjon. Lynne er også en vanlig betegnelse på et lands folkesjel.
Holdningsundersøkelser bekrefter
Å beskrive mentaliteten i en befolkning må gjøres med mange forbehold; de individuelle variasjonene er store, enkeltmennesket er sammensatt og folkelige uttrykksformer er lette å misforstå og betrakte fordomsfullt.
Men hvis meningsmålinger og valgresultater bekrefter det bildet som trer fram, gir det mening å tolke mentaliteten som reelt eksisterende. Mentaliteten kan da forstås på bakgrunn av nasjonens historiske erfaringer, sosial arv og seleksjon.
Hvem som forsvinner og hvem som blir igjen
De to sistnevnte faktorene, kombinasjonen av sosial arv og seleksjon, har fått liten oppmerksomhet. Sosial arv handler om påvirkningen fra det familiære og sosiale nettverket fra generasjon til generasjon. Påvirkningen vedlikeholder dominerende tenke- og væremåter.
Seleksjon dreier seg om at disse nettverkene får innsnevret sin sammensetning over tid. Når personer kontinuerlig forsvinner fra nettverkene, vil de gjenværende menneskene dermed øve mer innflytelse. Hvis mange annerledes og kritisk tenkende mennesker blir borte, vil nettverkene over tid bli mer konforme og systemlojale.
Etter hvert som alternative røster forstummer, avstumpes samtalene på arbeidsplassene, i organisasjonene, i nabolagene, i redaksjonene, på lærestedene og i venne- og familiekretsene. En slik utvikling vil over tid få store konsekvenser for den russiske mentaliteten.
Millioner forsvant
Det har funnet sted en avskalling av annerledes tenkende mennesker i Russland langt tilbake i tid, fra tsar-autokratiets og kommunismens utrenskninger og helt fram til emigrasjonsbølgene som startet på 90-tallet.
Bare på 1930-tallet alene døde rundt to millioner sovjetborgere på grunn av politisk forfølgelse, ifølge Store norske leksikon. I Stalins siste år, 1953, ble ca. en halv million personer dømt til gulag-opphold for kontrarevolusjonær virksomhet.
Fra 1991 til 2016 utvandret 4 – 5 millioner russere, og 1,2 millioner har utvandret det siste tiåret. Mange av de menneskene som det russiske samfunnet har tapt, var høyt utdannede personer. Tendensen kan ha påvirket det russiske akademia:
Russland har de siste 30 årene bare mottatt tre vitenskapelige nobelpriser, og det er langt færre enn det Tyskland, UK og Frankrike hver for seg har oppnådd. Til sammenligning har USA mottatt 194 nobelpriser i samme periode.
De gjenværende
Det kontinuerlige tapet av kritiske røster og uavhengige individer, har favorisert en mentalitet preget av innordning og opportunisme. Den kollektive lærdommen til de gjenværende handler om at det ikke lønner seg å stå opp mot systemet, men heller tie, tåle og tilpasse seg.
For individer med karrieristiske motiv blir tilpasningen opportunistisk: «If you can’t beat them, join them». Slik rekrutterer systemet kynikere som til sammen etablerer et kleptokrati. (Kleptokrati: Et autoritært styre hvor makthaverne skaper seg formuer ved å tilrane seg midler av statskassen og av samfunnets fellesgoder).
Kleptokratiet er et skrøpelig styringssystem, fordi flyten av informasjon er korrumpert av en institusjonalisert løgnkultur; fortell dine overordnede det de ønsker å høre og hva som tjener dine personlige interesser.
Det russiske samfunnet er preget av store ulikheter, ufrihet, offentlige forsømmelser, korrupsjon og sviktende rettssikkerhet.
Propagandaen har forfalsket den offentlige fortellingen om den russiske nasjonen. Folk flest har ukritisk latt seg forføre av en patriotisk retorikk som legger vekt på ideer om ytre fiender, historiske rettigheter og stormaktambisjoner.
I væpnede konflikter har opportunistene alltid selv klart å unngå krigstjenester som utsetter dem personlig for direkte livsfare. Hvis maktmenneskene likevel trekkes inn i konflikten, vil de gjerne tjenestegjøre i sikkerhetsstyrkene, i staben og i militærpolitiet som opererer i trygg posisjon langt bak frontlinjene.
Dette reiser spørsmålet om det bare var tilfeldigheter som avgjorde hvem som falt i krigen, og hvem hadde posisjoner som gjorde dem mindre utsatt for fiendens kuler og granater. Og en stor andel av de russerne som overlevde de tyske fangeleirene, ble sendt til Sibir.
Kleptokratiet er ikke et robust samfunn
Det er ikke sikkert at den folkelige oppslutningen om Putin stikker så dypt når krigsmaskinen innhenter vanlige mennesker eller deres kjære, og spesielt når det blir tydelig at personer med de rette forbindelsene slipper unna. Det sosiale limet er svakt i et kleptokrati, og patriotismen kan vike til fordel for den individuelle selvoppholdelsesdriften, noe masse-emigrasjonen under den siste mobiliseringen tyder på.
Hva kan toneangivende russere selv si om påstanden om seleksjon? De kan snu på flisa ved å hevde at Russland ble kvitt kverulantene, de upatriotiske, oppviglerne, avvikerne og de illojale lykkejegerne, mens de patriotiske sjelene angivelig prioriterte fedrelandet framfor sitt ego.
Russernes syn på opposisjonen
Nytenkere og opposisjonelle står ikke høyt i kurs i den russiske befolkningen. Gorbatsjov er lite populær, og bare en av fem anerkjenner hans historiske rolle. Like få støtter den fremste representanten for frihetskampen i Russland, Aleksey Navalny.
Til sammenligning beskriver 58 prosent av russerne Stalins rolle som positiv eller som mer positiv enn negativ. Da den siste uavhengige TV-kanalen Dozhd ble frarøvet sitt inntektsgrunnlag i 2014, ba kanalen seerne om å støtte opp gjennom personlige abonnementer, men uten særlig respons.
Det liberal-demokratiske vinduet i Russland stod halvåpent fra 1991 – 2001, men et grundig nasjonalt oppgjør med fortidens feiltrinn fant ikke sted. Tyskland har f.eks. 300 minnesmerker over forbrytelsene i nazi-tiden, mens Russland bare har tre, og temmelig anonyme, minnesmerker om gulag-tiden. Organisasjonen Memorial som dokumenterer sovjettidens forbrytelser, er blitt forbudt.
Forvitring innenfra
Sovjet-kommunismen ble ikke felt av et folkelig opprør, men som følge av økonomisk stagnasjon, forgubbing i maktapparatet, statsbyråkratisk vanstyre, skyhøge militærutgifter og den tapte krigen i Afghanistan. Det beste vi kan håpe på at noe tilsvarende vil skje igjen etter hvert som krigen i Ukraina tærer på et skrøpelig samfunnsmaskineri, og når ensrettingen slår sprekker.
LES OGSÅ:
Vi vil gjerne høre fra deg!
TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?
