«Fjeldene rystede saa stærkt at den forvittrede Stenmasse på deres Toppe og fra deres Sider faldt ned med megen Brag ... Jorden bævede saa stærkt at Menneskene, som vare ude paa marken, kunne ej staa, da Knæerne ej ville bære dem. …».

Denne bokstavelig talt rystende beretningen kommer ikke fra jordskjelvområder rundt Middelhavet, som man lett kunne tro. Den kommer fra Nordland. Det største skjelvet i Nord-Europa i historisk tid skjedde i Lurøy-Sjona-området den 31. august 1819.

I ettertid vet vi at det var nesten like sterkt som de kraftige skjelvene som de senere år har rammet Italia og forårsaket store skader på kjente rennesansebyer. Da er det ikke rart at det gjorde inntrykk på skriftlærde som etter hvert bidro med historiske beretninger.

Detaljerte rapporter fra prester og handelsmenn

Sitatet over er fra sokneprest Iver Ancher Heltzens beskrivelse av Lurøyskjelvet i bokverket Ranens Beskrivelse fra 1834. Heltzen var en av forkjemperne for opplysningstiden og tilhørte en prestegenerasjon med kunnskap om naturen og praktiske forhold. I boken sin forteller Heltzen at rystelsene pågikk i flere minutter, og medførte at enkelte personer og husdyr hadde problemer med å holde seg oppreist. Og videre:

«Paa Gaarden Storstrand i Hemnes Fjerding, der ligger ved den østre Bred af den store Bugt Udskorpen – viste dette Jordskielv sig ødeleggende. Vaaningshusene laae paa en stor Bakke og nedenfor samme var en ej ubetydelig med Potates dyrket Slette. – Da Jordskielvet gik styrtede denne Slette ned ...».

Andre detaljerte rapporter om jordskjelvet kom fra handelsmannen Isak Jørgen Dass på Lurøy og sogneprest Søren Christian Sommerfeldt i Saltdal. De gjorde lignende observasjoner som ble innsendt til Norsk Rikstidende og geologiprofessor Baltazar Mathias Keilhau i Christiania.

Dass hevdet at kildevann nedenfor fjellet ble blakket som om det var melk, og at det luktet sterkt av svovel. Vannet var ikke drikkende i flere dager. Sammen med det store antall etterskjelv (150) indikerer dette at episenteret lå i Lurøyområdet.

Lesere av Tronhjems Adressecontors Efterretninger, som på den tiden var den nordligste avisen i Norge, sendte på oppfordring av redaktøren inn beskrivelser av jordskjelvet. Prost Hans Nicolai Rønne på Stadsbygd som ligger på motsatt side av Trondheimsfjorden, skrev den 14. september: «Min ældste Datter stod i Nærheden af det store runde Spisebord, og saaes af alle i en stærk dandsende Bevægelse… Jeg fandt det ligesaa umueligt for hende at frembringe saadan Bevægelse, som jeg fandt det uovereensstemmende med god Opførsel… Dette gav meg den Forsikkring at det matte være et Jordkjælv…».

Etterskjelv i flere år

Styrken på Lurøyskjelveter beregnet fra de rapporterte observasjonene i Norge, Sverige og Finland til omtrent 5.8 på Richters skala. Som med alle historiske jordskjelv beregnes styrken på basis av rapporter om hvordan det ble merket av mennesker. Dette kalibreres mot tilsvarende data fra nyere jordskjelv der man i tillegg har instrumentelle målinger. I Norge ble det gjort en omfattende analyse av alle store historiske jordskjelv av forskningsinstituttet NORSAR under det såkalte ELOCS prosjektet, Earthquake Loading on the Norwegian Continental Shelf, i 1988.

De sterkeste rystelsene ble selvsagt merket i Nordland der flere grunnmurer og skorsteiner ble skadet eller ødelagt, men generelt var det få innrapporterte skader på bygninger som i hovedsak besto av laftet tømmer og reisverk med torvtak.

Leirskred og flere steinsprang ble utløst slik at et betydelig areal dyrket mark gikk tapt. Steinsprang brukes om et steinskred der en stor enkeltblokk raser direkte ut fra berggrunnen. Slåttemarken nedenfor Liatinden i Lurøy måtte for eksempel oppgis etter steinsprang som fulgte skjelvet.

Svakere etterskjelv kunne merkes hver time fram til klokka 7 neste morgen og deretter daglig i de neste 4-5 ukene. Det ble videre følt etterskjelv i flere år etter 1819. Jørgen Dass registrerte til sammen 150 skjelv på Lurøy i løpet av den neste tiårsperioden.

Skadene fra et lignende jordskjelv i 1992 i Roermond i Nederland medførte skader tilsvarende 100 millioner Euro. Riktignok var infrastrukturen mye tettere der, men det forteller litt om hvilket ødeleggelsespotensial et skjelv av en slik størrelse har.

Fortsatt mange jordskjelv

Mindre jordskjelv og svermer av jordskjelv opptrer med jevne mellomrom langs kysten av Nordland nord for Ranafjorden, både i Lurøy, Rødøy, Meløy og Steigen. Men ellers ikke andre steder i Norge, og slett ikke med en intensitet som ligner rystelsene i 1819.

I fireårs-perioden 2013-2017 registrerte NORSAR og Universitetet i Bergen (som en del av Norges Geologiske Undersøkelse-prosjektet NEONOR2) mer enn 1200 små og litt større skjelv på land i Nordland og under havbunnen utenfor nordlandskysten. En særlig markert forekomst av mikroskjelv ble observert rundt den 1032 m høye Blokktinden sør for Tjongsfjorden og vest for Svartisen, der et område hadde ca. 500 små skjelv bare 2-10 km under overflaten. De fleste var for små til å kunne merkes av befolkningen i området.

Spørsmålet er om vi kan oppleve et «Lurøyskjelv» igjen. Er det grunn til å frykte et skjelv i et land som vi vanligvis betrakter som en stabil geologisk provins?

Beregninger fra fordelingen av jordskjelvene som ble registrert i Nordland mellom 1997-2000, i det såkalte NEONOR1-prosjektet, antyder at styrke 5 og 6 jordskjelv vil opptre med henholdsvis 130 og 1500 års mellomrom. Beregningene er beheftet med feil, men de forteller noe om sannsynligheten for skjelv i denne størrelsesorden.

Sannsynligheten er ikke stor, men heller ikke null

Skrekkscenarioet er at et framtidig jordskjelv kan utløse leirskred eller fjellskred uten forutgående varsling. En påfølgende flodbølge med bare noen minutters varsling vil kunne gi katastrofale følger i kyststrøkene på Helgeland.

Rundt Ranafjorden er det lokale, geologiske forhold som har betydning. Der jordskorpen ble presset ned som følge av isens tyngde, ble det avsatt marin leire etter at isen hadde smeltet. Etter at landet hevet seg, har nordlendinger brukt leiravsetningene, delvis kvikkleire, som byggegrunn. Leire forsterker rystelsene fra et skjelv, og øker derfor et eventuelt skadeomfang.

Det er også selvsagt høyere bebyggelse i dag sammenlignet med 1819.For eksempel i Mo i Rana og Bodø. Folketallet har i Ranafjord-området økt fra 5 000 i 1819 til 30 000 i 2019. Derfor er det i dag betydelig mer infrastruktur i form av jernbane, bruer, tunneler, gruver, dagbrudd, smelteverk, høyspentlinjer og kraftverksdammer som kan rammes av et skjelv.

Hva så med jordskjelv på sokkelen, altså på havbunnen eller i undergrunnen, og mulige konsekvenser for infrastruktur? Dagens infrastruktur på sokkelen skal etter forskriftene være bygget for å tåle et 10 000 års-skjelv. Dersom forskriftene er fulgt, kan det forventes skader, men ikke større katastrofer relatert til tap av menneskeliv og forurensning.

Sammenlignet med faren for jordskjelv i Italia, Hellas, California og Japan er det liten sannsynlighet for at vi får et nytt stort skjelv i Norge. Men det er ikke null sannsynlighet, og det er større sannsynlighet for et stort jordskjelv i et område der det er mange små skjelv.

Folk skal allikevel ikke gå rundt og være redde for et slikt skrekkscenario. Det er langt større risiko for å kollidere med en bil eller få hjerteinfarkt, enn at det rister som det gjorde for 200 år siden på Lurøy.

Les også

Nå vet vi hvorfor det er så mange jordskjelv i Nordland