Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Le Pens bortgang har vakt sterke reaksjoner i Frankrike, spesielt på venstresiden. Ingen bestrider det faktum at han har vært en markant figur i fransk politikk i over seksti år, men de færreste, bortsett fra hans egne, har noe positivt å si om ham – i alle fall ikke offentlig. 

For folk flest vil han huskes som «republikkens djevel», og ikke minst som partiet Nasjonal fronts skandaleomsuste partileder i nærmere 40 år.

Le Pen før Nasjonal front

Jean-Marie Le Pen kunne ha gått i glemmeboken for mange år siden. Allerede som førtiåring hadde han en lang politisk karriere bak seg. 

I 1956 ble han valgt inn i nasjonalforsamlingen på Pierre Poujades valgliste. Poujadismen, som sistnevnte ga sitt navn til, var en sammensatt bevegelse som pendlet mellom populisme og fascisme. Den hadde sterke antiparlamentariske undertoner og flørtet med rasisme og antisemittisme. 

Poujades suksess i parlamentsvalget i 1956 brakte ytre høyre, som var blitt marginalisert etter 2. verdenskrig, tilbake i politikken.

Le Pen viste seg å være en begavet retoriker, men idyllen med Poujade ble kortvarig. Le Pen brøt med ham og dro til Algerie for å delta i krigen mot algeriske utbrytere. Han ble gjenvalgt i nasjonalforsamlingen i 1958, men tapte i 1962 og i 1968. 

I 1969-70 solgte Le Pen av alle ting vinylplater med reaksjonært innhold, men hans talent som taler brakte ham tilbake til rampelyset da den fascistiske gruppen Ny orden (Ordre nouveau) ville legge væpnede aksjoner bak seg for å gå inn i politikken. 

Lederne ønsket å finne en akseptabel frontfigur til det nystiftede partiet Front national i 1972. Le Pen var tilgjengelig og var med på å etablere Nasjonal front, uten å sitte i førersetet til å begynne med. Han fikk først kontroll over partiet på slutten av 1970-årene.

En vanskelig start før gjennombruddet

De første valgresultatene var elendige. Partiet fikk 0,75 prosent ved presidentvalget i 1974. Trenden snudde først ved kommunevalget i Dreux i Nord-Frankrike i 1983. Fra midten av 80-tallet lå partiet stabilt over 10 prosent. 

Le Pen fikk 14,5 prosent ved presidentvalget i 1988, deretter 15 prosent i 1995, før han til alles overraskelse kvalifiserte seg til andre valgomgang ved presidentvalget i 2002 og skapte med det et politisk jordskjelv og Nasjonal fronts store gjennombrudd. 

Le Pen hadde klart å samle et broket og mangfoldig ytre høyre i én politisk bevegelse.

Hva var nøkkelen bak denne suksessen? 

Le Pen skapte ro og orden i partiet, samtidig som han spilte på en anspent politisk kontekst preget av en dobbel forvirring. 

Den ene gjaldt høyrevelgere som var sjokkert over venstresidens maktskifte i 1981 med François Mitterrand og over høyresidens tilslutning til økonomisk liberalisme. Den andre gjaldt venstrevelgere som følte seg truet av Frankrikes tilslutning til global konkurranse og sviktet av venstrepartiene, som henvendte seg mer til middelklassen. Innvandreren med stor I ble syndebukken og limet som bandt sammen velgere med ulik politisk bakgrunn. 

Velgernes forvirring undergravde tilliten til etablerte regjeringspartier og åpnet dermed et rom for Le Pen, som var anti-establishment helt fra starten. Fra 1990-tallet stjal Le Pen velgere fra både høyre- og venstresiden ved å forene en identitetsbasert doktrine med frustrasjonen til middel- og arbeiderklassen.

Marine og bruddet med faren

Selv om Jean-Marie Le Pen kom langt i fransk politikk og har bidratt til å svekke landets høyreside, fikk han aldri noe reell makt og kom aldri over glasstaket på rundt 17 prosent. Det ønsket han heller ikke – han var tilfreds med å være i evig opposisjon. 

Han brukte provokasjon som politisk strategi, kom jevnlig med kontroversielle utspill som fikk stor oppmerksomhet, og ble flere ganger dømt for hatefulle ytringer. Han uttalte blant annet at gasskamrene i konsentrasjonsleirene var en «detalj i historien», og det var denne typen åpenbart antisemittiske utsagn som til slutt førte til at datteren Marine, som overtok ledervervet i Nasjonal front i 2011, til slutt ekskluderte faren fra partiet han hadde vært med å grunnlegge.

Motivasjonen bak bruddet med faren var et ønske om å distansere seg fra det stigmaet han hadde påført både partiet og familienavnet. Hun har også moderert retorikken og kvittet seg med noen av de mest ytterliggående standpunktene og medlemmene i partiet. 

Som et ledd i denne «avdemoniseringsstrategien» har partiet byttet navn til Nasjonal samling, og i valgkampmateriell er det fornavnet «Marine» som frontes snarere enn det besudlede etternavnet. 

Samtidig er det mange forskere som påpeker at arven etter faren lever i beste velgående på grasrotnivå og blant mange av velgerne – selv om fasaden er blankpusset, er mye av tankegodset det samme.

Når han nå er død, dør også den skandalebefengte delen av partiets historie med ham, og de siste båndene til Vichy-regimet og Algerie-krigen kuttes. 

Tiden vil vise om det er nok for at en Le Pen kan vinne et presidentvalg. Foreløpig er Marine på god vei og partiet er landets største. Men til tross for normaliseringen, er den ideologiske grunnmuren den samme som under Jean-Marie Le Pens storhetstid.

Les mer fra forskersonen:

Bildene fra Gaza begraver følelsen av et mulig globalt fellesskap

Vil Trump kunne dra med seg Frankrikes støtte til Ukraina?