For mange år siden hadde jeg sommerjobb på et byggevarelager. De fleste dagene var det deilig varmt sommervær. Det var deilig å jobbe ute, men myggen var en stor plage. I området rundt lageret var det mye myr. Et mindre myrområde rett ved lageret og en stor myr lenger unna. Hvor kom myggen fra, lurte vi på. Fra den lille eller den store myra?

Den sure nedbøren fra Storbritannia

Spørsmålet om hvor den plagsomme myggen kom fra, og hvordan luftforurensning spres i Europa, har faktisk mange likhetstrekk.

De som husker langt tilbake husker kanskje at sur nedbør var et alvorlig problem i 1980- og 1990-årene. Hovedproblemet var utslipp av svovel. Noen av kildene var ikke så store, men ganske nær oss. De store kildene var hovedsakelig kraftverk på kontinentet eller i Storbritannia der holdningen ofte var «the solution to pollution is dilution»: Man bygget høye piper som ga mindre lokal forurensning, men samtidig spredte forurensningen over et større område. Kunne svovelutslipp flere tusen kilometer unna skade norsk natur? Meteorologisk institutt fikk en nøkkelrolle i å beregne hvilke kilder som bidro til sur nedbør i Europa.

I lunsjpausen på lageret var det en evig diskusjon om hvor myggen kom fra. Kanskje vi kunne minske myggplagen ved å drenere den nærmeste myra, eller måtte vi gå løs på den store myra? Hva var det som avgjorde hvor myggen kom fra? Det var helt klart flest mygg på den store myra, men samtidig var det langt å fly og i mellomtiden ble de spredt for alle vinder. Apropos vind: Hvor ofte blåser det rett fra den store myra? Vi la også merke til at det var lite mygg når det regnet. Vi så for oss mygg som deiset i bakken truffet av en stor regndråpe. Kanskje myggen oppdaget et hyggelig sted på veien og ble der?

De store kildene lå langt unna

Å finne de viktigste kildene til myggplagen og til luftforurensning, inkludert sur nedbør, har mye til felles. Hvor store er kildene? Hvor langt unna er de, og er det nedbør? Etter hvert som avstanden øker, tynnes luftforurensningen ut. Den kan avsettes på bakken eller vaskes ut i nedbør. Beregningene Meteorologisk Institutt gjorde den gang viste at det var de store kildene på kontinentet og i Storbritannia som bidro mest til sur nedbør i Norge. Selv om deler av industrien kalte det «a billion dollar solution to a million dollar problem» ble de store kildene pålagt ytterligere rensing av utslippene. Utslippene av svovel i Europa er nå redusert med minst 90 prosent, og i dag er sur nedbør et lite problem her.

De store reduksjonene av sur nedbør i Europa ble en stor suksesshistorie. Men luftforurensning er fremdeles et stort problem også i Europa. På Meteorologisk institutt gjør vi fremdeles beregninger på avsetning av sur nedbør. I tillegg regner vi blant annet på spredning av ørsmå partikler, på ozon ved bakken og på overgjødsling av nitrogen. Mange av de samme kildene og de samme prosessene som for sur nedbør inngår også i alle disse beregningene. Gjennom EMEP-programmet gir våre beregninger viktige bidrag til Konvensjonen om langtransportert luftforurensning i Europa, der medlemslandene forplikter seg til å begrense, og gradvis redusere forurensning til luft. Så godt som alle landene i Europa, inkludert EU, er tilsluttet denne avtalen.

Partikler, ozon og nitrogen

Å puste inn ørsmå partikler er ikke bra for helsa. Slike partikler er, ifølge EEA (det Europeiske miljødirektoratet), den viktigste grunnen til at omkring 280 000 mennesker dør for tidlig bare i EU. Naturlige kilder til partikler, som sjøsalt, jordpartikler og skog ­– og av og til sand helt fra Sahara (!) – kan vi ikke gjøre så mye med. Andre typer utslipp, som lokal trafikk og vedfyring, kan vi gjøre noe med. Men selv i en by, som for eksempel Oslo, viser våre beregninger at bidraget fra kilder på kontinentet er omtrent like viktig som det lokale bidraget.

Bakkenær ozon slippes ikke ut, men dannes fra andre forurensende gasser. Bakkenær ozon må ikke forveksles med ozonlaget. (Les om ozonlaget her.) Bakkenær ozon er en viktig del av den såkalte «Los Angeles-smogen», og har, i likhet med partikler, negative helseeffekter. Ozon gir også betydelige avlingsskader i landbruket, blant annet på hvete.

Utslipp av nitrogen til luft gir økt avsetning på bakken og kan føre til overgjødsling og tap av naturmangfold. Mye skyldes utslipp av nitrogenoksider. Men i Europa er nitrogenoksid-utslippene redusert mye over flere år, slik at det meste av overgjødslingen nå skyldes ammoniakk fra landbruket. Basert på beregninger fra Meteorologisk Institutt er tålegrensen for overgjødsling av nitrogen fremdeles overskredet i omtrent 65 prosent av Europeiske økosystemer.

Ett problem er løst, flere gjenstår

På byggvarelageret den sommeren fant vi aldri helt ut om det kom flest mygg fra den nærmeste myra eller den som lå lengst unna lageret. Vi fikk hundrevis av myggstikk, men når jeg nå ser tilbake på det er jeg glad for at ingen av myrene ble drenert. Myrer lagrer store mengder CO2, så med hensyn til klimaet er det flott at de blir liggende urørt. For sur nedbør fant man at det var det kildene lengst unna som bidro mest.

Problemet med sur nedbør er derimot så godt som løst, og viser hvordan økt kunnskap og reguleringer er viktig når landene i Europa jobber videre med å redusere forurensningen til luft. Heldigvis kan det grønne skiftet gi betydelig drahjelp med store reduksjoner i utslipp fra transport, kraftproduksjon, industri og landbruk. La oss håpe at det i Europa i fremtiden er like få som snakker om negative helseeffekter av luftforurensning og om overgjødsling av nitrogen som det nå er som snakker om sur nedbør.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap