Etter mange års negativ påvirkning fra langtransporterte tilførsler av forurensning og næringssalter, snudde utviklingen til det bedre for norskekysten en gang på 1990-tallet. Mengden næringssalter gikk ned som følge av reduksjon i det vi kaller overgjødsling, eller eutrofiering. Tiltak for å begrense avrenning av næringssalter til kysten ble innført gjennom rensing av kloakk og endringer i jordbruket, både her i landet og ellers i Europa. Vannkvaliteten ble bedre og biomangfoldet økte.

Med klimaendringer er denne utviklingen i ferd med å snu.

Et endret klima har ført til at vannføringen i elvene øker, slik at mer ferskvann renner ut fra land til sjøen. Når elvevann når fram til kysten, har gjerne vannet blitt gjødslet av landbrukets og industriens overskuddslagre på veien. I tillegg fører mer nedbør til at det blir større utvasking fra jordsmonnet.

Tilførslene har med andre ord skiftet fra å være langreiste til å bli kortreiste. Konsekvensen for vannkvaliteten og for alger og dyr langs kysten vår, er tydelig.

Hva skjer i økosystemene?

Ved å analysere lange tidsserier i Skagerrak har vi i Norsk institutt for vannforskning (NIVA) funnet en klar sammenheng mellom økt mengde organisk materiale i elvene og mengden partikler i kystvannet. Økt avrenning fra land fører til mer partikler og fargestoffer (humus) i kystvannet. Dette gjør at vannet blir ferskere og brunere, og at bunnen preges av nedslamming. Disse partiklene gjør at mindre lys er tilgjengelig for fotosyntese til planteplankton i vannmassene.

Partikler og brunere vann fører også til dårligere lysforhold for de fastsittende algene, som tang og tare, som vokser på sjøbunnen. Som resultat av at sollyset ikke når like dypt som tidligere, vokser taren grunnere i dag enn den gjorde da overvåkingen startet i 1990. Nedslamming fra partikler bidrar dessuten til at det blir vanskeligere for tare og andre fastsittende alger å finne et stabilt og godt underlag å vokse på.

Varmere vann

Varmere vann med overskudd av næring gir gode vekstforhold for grønske og trådaktige arter som i økende grad utkonkurrerer tang og tare. Mens tang og tare lever i flere år og dermed utgjør stabile leveområder for dyresamfunn, dør de fintrådige algene etter kun en intens vekstsesong om sommeren. Algemattene blir deretter liggende å råtne på bunnen, og skaper dårligere oppvekstsvilkår for smådyr og fisk.

Kanskje er disse endringene også med på å forklare hvorfor kysttorsken sliter i Oslofjorden og Skagerrak?

På den annen side ser vi at det blir flere av de artene som kan nyttiggjøre seg den økte partikkelmengden. Dette underbygger at systemene endrer seg i takt med endringene i vannet, og at næringsgrunnlaget er endret.

Nye arter kan gjøre skade

Et varmere klima gjør at mange arter forskyver seg nordover – men også at introduserte arter lettere får fotfeste og sprer seg. Noen er harmløse, mens andre kan innføre sykdommer og utkonkurrere hjemmehørende arter.

Stillehavsøstersen er eksempel på en slik nykommer i norsk natur som stadig sprer seg til nye lokaliteter. Denne kan være en trussel for våre stedegne arter som europeisk flatøsters og blåskjell.

Økosystemer i endring

Forskningen viser tydelig at alle kystøkosystemets komponenter har endret seg: fra fysiske endringer, via vannkvalitet, og til de biologiske samfunnene. Kunnskapen er skaffet til veie gjennom systematisk miljøovervåkning. Dataene har gitt gode tidsserier, noen tilbake til 1990. Bare gjennom slik overvåking over tid oppnår vi tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag til å oppdage og forstå hvordan naturen gradvis endres.

Ved hjelp av lange tidsserier kan vi sette endringene i sammenheng med klimaendringer – men også med andre fotavtrykk vi påfører kystøkosystemene våre. Vi trenger å vite mer om hvor motstandsdyktige økosystemene er overfor presset de utsettes for. For enkelte økosystemer er kanskje et irreversibelt vippepunkt allerede nådd.

Funksjonsmangfold og samlet belastning

I dag er det biomangfoldet som legges til grunn når vi skal klassifisere tilstanden; jo flere arter, jo bedre er livsbetingelsene. Fremover er det imidlertid også viktig å kunne si noe om hvordan artene og økosystemene fungerer. Det er nettopp denne funksjonen som gjør at vi kan få de økosystemtjenestene kystsamfunnene gir oss. I tillegg til biomangfold, bør vi altså også se på funksjonsmangfold.

Videre er det avgjørende å bygge på forståelsen av det vi kaller den samlede belastningen på økosystemene; det vil si alle de viktigste påvirkningene sett under ett, slik som klimaendringer og havforsuring, sammen med overgjødsling, forurensning, fremmede arter og utbygging av kystsonen. Da kreves både dybdeforskning og tverrfaglig samarbeid.

Én ting er sikkert, og det er at kysten fortsatt vil være i endring. Tidsseriene må bestå slik at vi kan følge utviklingen tett videre.

LES OGSÅ:

Dramatisk for norsk fiskerinæring: Skreiens lillebror er på randen av kollaps

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap