Norges forskningsråd har fått massiv kritikk for søknadshåndtering fra brede lag av forskningsmiljøene i Norge de siste par årene. (Se for eksempel jussprofessor Benedikte Moltumyr Høgbergs kritikk i Khrono, Erik Eriksens kritikk i Khrono og Helge Holdens kommentar i Universitetsavisa.)

Driver forskningsmiljøene til vanvidd

Siste runde av tildelinger av prosjekter i juni i år bekrefter en grunnleggende systemsvikt i hvordan Forskningsrådet skjøtter sine oppgaver. Vi har kommet i en situasjon hvor det å søke prosjekter i Forskningsrådet har utviklet seg til en blanding av gjettelek og bingo og følgelig en praksis som driver store deler av forskningsmiljøene i landet til vanvidd.

La det først være sagt: Jeg har hatt en lang og flott forskerkarriere, i betydelig grad bygget på spennende og samfunnsrelevante prosjekter finansiert av Forskningsrådet. Gjennom tretti år med anvendt miljøforskning har jeg også hatt gleden av å sitte på innsiden av Forskningsrådet i ulike funksjoner i programutviklingskomiteer og programstyrer. Jeg har kjent en institusjon over lang tid som på mange måter har fungert godt og vært en grunnleggende plattform for det rotteracet oppdragsforskning er. Men det var før og ikke nå.

Det er synd på yngre forskere

Jeg nærmer meg slutten på min forskerkarrierer og greier meg alltids. Jeg kan trappe ned hvis jeg ønsker og flyter godt på det jeg har bygget opp over lang tid.

Men jeg synes alvorlig synd på yngre generasjoner av dyktige forskere som skal navigere i dagens kaos. Og jeg er bekymret for all den gode forskningen som aldri blir finansiert slik Forskningsrådet fungerer i dag.

Det er særlig fire forhold som preger dagens miserable tilstand:

Forskningsrådet svikter totalt

For det første: I Norge deles forskningsinnsatsen grovt sett mellom universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren. Førstnevnte har storparten av sine kostnader dekket gjennom statlige grunnbevilgninger. Instituttsektoren må finne 80–90 prosent av sine inntekter gjennom oppdrag.

Politisk sett har intensjonen vært at de to sektorene skulle utfylle hverandre, ikke konkurrere hverandre i senk. Når universitetssektoren stort sett har sine driftsutgifter allerede dekket gjennom statlige bevilgninger sier det seg selv at de kan utføre jobben langt billigere enn oppdragsinstituttene. Noen institutter har allerede tatt konsekvensen av dette og gått inn i universitetene. Nå ser vi at universitetene stikker av med største delen av kaka og nærmest struper deler av instituttsektoren.

Forskningsrådet svikter totalt i å opprettholde et viss balanse mellom aktørene. Dette er vel så mye et politisk, som faglig spørsmål. Hvis utviklingen fortsetter i samme spor vil store deler av instituttsektoren snart se døden i øynene.

En uhåndterlig tsunami av søknader

For det andre: Ved hver søknadsfrist bombarderes Forskningsrådet med en uhåndterlig tsunami av søknader. Noen eksempler fra siste søknads- og tildelingsrunde: Underområdet «Forskerprosjekt for fornyelse» kom det inn 1600 søknader, 190 fikk bevilgning. På området «Samarbeidsprosjekter for å møte utfordringer i samfunn og næringsliv» kom det 385 søknader og 76 fikk finansiering. På «Unge talenter» kom det 540 søknader hvor 50 fikk tildelt midler.

Søknadsmengden er så stor at fagpanelene tvinges til primært å lete etter – ofte trivielle - svakheter som gjør at de kan ekskludere flest mulig søknader. Vi ser masser av eksempler på glimrende søknader som kibbes ut på grunn av bagateller. Det alvorligste med dette er at det er nærmest umulig å gardere seg mot en eller annen liten svakhet som en eller annen i fagpanelet finner det for godt å legge vekt på. Det finnes sjelden fasiter i forskning, og selv de mest briljante søknader inneholder usikkerhet.

Umulig å vite hva Forskningsrådet mener med «excellence»

Når forskere så forsøker å imøtekomme kritikken og sende inn søknaden på nytt, opplever mange at et nytt fagpanel plukker på noe annet. Når Forskningsrådet krever «excellence», så er det blitt nærmest umulig å vite hva som legges i begrepet til enhver tid og anledning. Søknadsprosesser er blitt en form for russisk rulett, hvor ellers solide og dristige prosjekter skytes ned, nærmest basert på tilfeldigheter.

Fagpanelene burde ikke tvinges til å gjøre så mange drastiske valg mellom ellers gode søknader. Prosedyren bør heller være at panelene gjør bedre helhetlige vurderinger og leverer en større portefølje av støtteverdige søknader til porteføljestyrene, som så må bruke mer tid og arbeid på fordeling av midler.

«Løsninger» fremfor systemkritikk

For det tredje: jeg har et økende inntrykk av at Forskningsrådet i løpet av de senere årene fullstendig har gått bort fra å finansiere reflekterende, systemkritiske prosjekter. Nå er det «løsninger og innovasjon» som gjelder. (Se for eksempel: Samarbeidsprosjekt for å møte utfordringer i samfunn og næringsliv(forskningsradet.no), Innovasjonsprosjekt i næringslivet 2021 (forskningsradet.no.)

På 1990- og 2000-tallet støttet Forskningsrådet mye viktig forskning på maktforhold, samfunnskonflikter og forvaltningspraksis for at vi skulle få en mindre overfladisk tilnærming til for eksempel bærekraft i ulike politikkområder. Nå virker det fullstendig bortkastet tid og arbeid å søke denne type prosjekter.

Besatt av «impact»

For det fjerde: Forskningsrådet synes å ha blitt helt besatt av begrepet «impact», det vil si hva resultatene fra forskningen skal føre til i samfunnet.

All god og innovativ forskning innebærer betydelig usikkerhet om utfallet – vi forsker jo for å finne ut av nye ting! Haugevis av gode prosjektsøknader avslås på grunn av denne manien med nærmest å ha svarene før forskningen er gjennomført. Det er nesten som man må ha fullført et prosjekt før man kan søke om det.

Dypest sett kan jeg kan ikke forstå denne besettelsen fra Forskningsrådet som noe annet enn angst for kunnskap som utfordrer dagens samfunnsorden, samt en særdeles effektiv måte å begrense den frie forskningens utfoldelse.

Hvor mange årsverk går med til å søke forskningsmidler?

Mastodonten Norges forskningsråd fordeler om lag ti milliarder forskningskroner årlig og er ment å være grunnfjellet for mye av kompetanse- og kunnskapsutviklingen i det moderne Norge. De fleste som vier sitt liv til forskning, har et forhold til denne institusjonen og de aller fleste ønsker å nå opp i konkurransen om midler.

Ni av ti forskere gjør det sjelden eller aldri. I snitt er det bare ti prosent av søknadene som får penger. Det skulle vært interessant å regne ut hvor mange årsverk forskningsnorge legger ned i søknadsutvikling som egentlig ikke fører til noe som helst produktivt. Den ene av ti som får penger, lykkes med en blanding av dyktighet og flaks. Det jeg hører stadig oftere fra erfarne kolleger rundt om i ulike forskningsmiljøer, er at vi ikke lenger vet hvordan vi skal søke for å nå opp. Med andre ord – det virker som man skyter på et mål som er i stadig og uforutsigbar bevegelse.

Etter et langvarig og tidvis lykkelig fornuftsekteskap med Forskningsrådet må jeg bare konstatere at en gammel, solid og forutsigbar venn har gitt etter for markedskreftene, latt seg påvirke urimelig mye av politikk og makt og latt tilfeldighetene styre. Som sagt, jeg greier meg i dagens forskningskaos. Jeg er langt mer bekymret for dem som er på vei opp i denne verdenen.

LES OGSÅ:

Våre offentlige tjenester blir styrt etter markedsprinsipper fra det private. Det har sin pris

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap