– Relasjonen mellom en person som trenger hjelp og den som skal gi hjelp blir forstyrret av en rekke prosedyrer og pålegg. I stedet for å ha tid og ro til å snakke om det personen sliter med, må man fylle ut standardskjemaer og dokumentere systemkrav, skriver kronikkforfatterne.
– Relasjonen mellom en person som trenger hjelp og den som skal gi hjelp blir forstyrret av en rekke prosedyrer og pålegg. I stedet for å ha tid og ro til å snakke om det personen sliter med, må man fylle ut standardskjemaer og dokumentere systemkrav, skriver kronikkforfatterne.

Våre offentlige tjenester blir styrt etter markedsprinsipper fra det private. Det har sin pris

KRONIKK: Skal vi virkelig gjøre det på denne måten?

Offentlige velferdstjenester som barnehage, skole, politi, sykehus, og helse- og omsorgstjenester er preget av markedsøkonomiske styringsprinsipper og New Public Management. Tjenestene blir påvirket gjennom effektiviseringstiltak, standardiserte løsninger, kontrollrutiner, og målstyring.

Dette er et hinder i samhandlingen mellom fellesskapets tjenester, og det begrenser handlingsrommet for faglig skjønn. Relasjonen mellom en person som trenger hjelp og den som skal gi hjelp blir forstyrret av en rekke prosedyrer og pålegg. I stedet for å ha tid og ro til å snakke om det personen sliter med, må man fylle ut standardskjemaer og dokumentere systemkrav.

Velferdsstatens formål

New Public Management hadde sitt inntog i våre offentlige tjenester på 80-tallet og har som mål å effektivisere tjenestene ved hjelp av markedsprinsipper fra det private. New Public Management kommer til uttrykk gjennom effektiviseringstiltak, standardisering, kontrollrutiner, resultatmåling.

Ulikhet innen økonomi, sosiale forhold, levekår og helse gjør at velferdsstaten er avgjørende for oss alle. Helsedirektoratet framhever helsens nære forbindelse til økonomiske forhold: God økonomi øker sannsynligheten for god helse, mens dårlig økonomi øker sannsynligheten for dårlig helse.

Utjevning av sosiale og økonomiske forskjeller har vært, og bør fortsatt være, et grunnleggende mål for velferdsstatens ordninger. Velferdsordninger skal sikre innbyggerne en tilfredsstillende helsesituasjon, nødvendig helsehjelp og bekjempe fattigdom. Større sosiale forskjeller gir grobunn for sosial uro, kriminalitet, uhelse, og en bekymringsverdig samfunnsutvikling for oss alle. Å oppfylle velferdsordningenes formål er dermed noe vi alle vinner på. Mens vi bør problematisere konsekvensene av at markedsliberalistiske prinsipper blir lagt til grunn for velferdsstatens viktige samfunnsmandat.

Effektive velferdstjenester

Digitalisering av velferdstjenester, som et eksempel på effektivisering, har problematiske konsekvenser til tross for sine opplagte fordeler. Effektiviseringen går på bekostning av personer som trenger hjelpeapparatets støtte, men som mangler digital kompetanse og øvrige nødvendige ressurser.

Digitalisering av menneskemøter gjør at mange opplever hjelpen som fremmedgjort og mindre tilgjengelig. Relasjonsarbeid, som regnes som kjernen i sosialt- og velferdsarbeid, har i stor grad blitt byttet ut med dialogbokser og chattetjenester i noen av våre mest sentrale velferdstjenester.

Ved utstrakt bruk av digitale ordninger blir hjelperne henvist til færre direkte møter, noe som reduserer muligheten til å bygge en god relasjon. Mens brukerens rom til å få tillit til hjelperen og systemet blir begrenset av samme grunn. Dette påvirker kvaliteten på hjelpen negativt, og bidrar til at vi beveger oss lenger vekk fra målet om å nå ut med nødvendige tjenester til de som trenger det mest.

Et demokratisk problem

Det utgjør et demokratisk problem når mennesker ikke passer inn i de standardiserte velferdstjenestene, og tjenestene dermed blir utilgjengelige for mange. Standardisering gjennom faglig og metodisk storsatsing skaper problemer når satsingen på forløp og metoder blir til faglig ensformighet, og hindrer individuell tilpasning for mennesker med unike behov.

Standardiserte velferdstjenester kan bli opplevd som lite fleksible og dessuten dårlig tilpasset de mange ulike menneskene de skal tjene. Målet med å redusere perioden for Arbeidsavklaringspenger var å få flere i jobb. Sitasjonen for mange er at de ikke er i stand til å være i jobb og blir ansett som arbeidsføre i løpet av de tre tilmålte årene man har til rådighet. Mennesker er forskjellige og trenger tilpassede tilbud og tidsrammer. Systemene som skulle utjevne forskjeller, bidra til god helse og velferd, og hindre utenforskap, ser ut til å bidra til det motsatte.

Vi trenger fleksible tjenester der menneskers egenerfaring er en vesentlig kilde til kunnskap. Og vi trenger tjenester hvor den faglige praksisen er rustet for å møte individuelle behov hos den enkelte.

Kontrollrutiner og resultatmålinger

Det blir gjort mye godt arbeid i våre offentlige tjenester, men det er noe galt når standardisering og effektivisering av velferdstjenester står i veien for skjønnsutøvelse, faglige vurderinger, kritisk tenkning, og tid til å utøve sitt arbeid.

Velferdstjenestene, og de som arbeider der, blir målt på aktiviteter som lar seg måle, selv om det som ikke lar seg måle kan være avgjørende for innholdet og kvaliteten i velferdstjenestene.

Mange av våre offentlige tjenester er i dag preget av kontrollrutiner, resultatmålinger og effektivitetskrav. Markedsinspirerte styrings- og finansieringssystem, med resultatmålinger og effektivitetskrav, står i strid med idealet om kritisk tenkning og kvalitetssikring.

Bidrag til utenforskapet

New Public Managements inntog og omfang i offentlige velferdstjenester har gjort stor, men ikke uopprettelig skade. Hvis vi vil bevare velferdsstaten, eller på nytt blåse liv i den, må vi rette et kritisk blikk mot konsekvensene markedsprinsipper fra det private har for våre offentlige tjenester.

Først og fremst må vi stille spørsmål. Vi må legge til rette for, eller kanskje snarere ta oss til rette med både fagdrøftinger og frie diskusjoner. Det kan virke enkelt, men det vil likevel kreve mye av oss. Vi må stille spørsmål som ikke blir fanget gjennom måling, som ikke blir fanget opp av de standardiserte løsningene vi er satt til å bruke. Noen høyst relevante spørsmål er: Hvor stor takhøyde er det for å stille kritiske spørsmål til praksisen på min arbeidsplass? Hjelper tiltakene vi benytter og behandlingen vi tilbyr? Hvordan påvirker sosial og økonomisk ulikhet enkeltmenneskene vi jobber for?

Om vi ikke stiller spørsmålene, bidrar vi til utenforskapet. Da kan både kunnskap og praksis som er ment å motvirke sosial ekskludering, fremme helse og gode levekår, bli begrenset samtidig som vi kaller vårt virke i offentlige velferdstjenester for kunnskapsbasert.

De store utviklingstrekkene i samfunnet vårt har betydning for hvem som skal bli «regnet» med. Det dreier seg om hva som skal til av goder for å erfare god helse, livskvalitet, verdige levekår og sikre at demokratiske verdier gjelder. Kvaliteten ved et samfunn kan man best måle gjennom å se hvordan vi behandler våre svakeste.

Powered by Labrador CMS