I dag er det bortimot umulig å få finansiert grunnforskning om norsk samfunn og miljø, skriver Bjørn P. Kaltenborn. Han etterlyser en annen politikk fra Forskningsrådet. Avbildet: Administrerende direktør i Forskningsrådet Mari Sundli Tveit.
I dag er det bortimot umulig å få finansiert grunnforskning om norsk samfunn og miljø, skriver Bjørn P. Kaltenborn. Han etterlyser en annen politikk fra Forskningsrådet. Avbildet: Administrerende direktør i Forskningsrådet Mari Sundli Tveit.

Forskningsrådet har tre blindsoner

KRONIKK: Kvalitet i forskning skapes ikke alene gjennom konkurranse.

For forskere fleste er Forskningsrådet en viktig og ettertraktet kilde til finansiering. Forskningspolitikken i Norge de siste årene har dessverre gjort de aller fleste kilder til finansiering stadig mer konkurranseutsatt. For flertallet av forskere har prosessen med å skaffe ressurser til en krevende arbeidshverdag utviklet seg til en kamp om midler, hvor det ofte virker som om tilfeldigheter avgjør suksess.

Sløsing og meningsløshet

Som flere har påpekt i kronikker i det siste, i Aftenposten, Universitetsavisa og Khrono, betyr dette sløsing med betydelig arbeidsinnsats som kunne vært brukt på produktiv forskning.

Det betyr at maktkritisk og reflekterende forskning sjelden eller aldri blir finansiert. Og det innebærer store personlige belastninger for forskerne selv, som opplever frustrasjon og meningsløshet over til dels håpløse søknadsprosesser.

Innenfor min arena, som er miljø- og samfunnsforskning, er det åpenbart at det er mye som faller mellom alle stoler, og som i det hele tatt ikke blir vurdert som relevant innenfor dagens forskningspolitikk.

Mitt inntrykk er at mye av roten til det uføret vi er kommet opp i, skyldes at Forskningsrådet har et overordnet og smalsporet syn på «excellence». At et foreslått forskningsprosjekt klassifiseres som «excellent», eller fremragende, er et krav for å kunne få støtte.

Ingen er uenig i at høy kvalitet er viktig i forskning, men vi har en rekke andre akademiske og kunnskapsmessige idealer som også må oppfylles dersom norsk forskning skal hevde seg på internasjonalt nivå.

Blir forskningen bedre av konkurranse?

Det mest problematiske her er at Forskningsrådets strateger og beslutningstagere, godt hjulpet EUs forskningspolitikk og et mørkeblått politisk miljø i Norge – har gått i den urkapitalistiske fella å tenke at høyere kvalitet på forskningen utelukkende skal skapes gjennom økt konkurranse. Med andre ord: jo mer forskerne slåss seg imellom om knappe ressurser, jo bedre blir presumptivt forskningen.

Denne formen for markedstenkning, som har slått rot i Forskningsrådet, er såpass dominerende at den har feid andre viktige hensyn av veien. Vi har vitterlig nok erfaring fra økonomisk teori og praksis til å kunne slå fast at alle markeder er «imperfekte» med tanke på å ivareta en del sosiale og ikke-økonomiske hensyn.

Det er mulig at en del forskningsgrupperinger innen for eksempel teknologi og energiutvikling er fornøyd med dagens tilstand. Men innenfor min arena, som er miljø- og samfunnsforskning, er det åpenbart at det er mye som faller mellom alle stoler, og som i det hele tatt ikke blir vurdert som relevant innenfor dagens forskningspolitikk.

Når jeg ser tilbake på hvordan Forskningsrådet har utviklet seg de siste par tiårene, avtegner det seg tre områder med blindsoner, det vil si områder hvor Forskningsrådet mangler tydelige strategier.

1. Forskning er ikke idrett

For det første, «excellence» skapes ikke gjennom tøff, kortsiktig og uforutsigbar konkurranse alene. Konkurranse er selvfølgelig et motiverende element for innsats og prestasjoner, men forskning er ikke ensidig idrett.

Kvalitet bygges gjennom bredde, nysgjerrighet, langsiktighet, samarbeid og forutsigbarhet. Vi trenger mer langsiktig konsentrasjon av midler som skaper rom for uavhengig og dyptpløyende forskning, fri fra brukersidens snevre og kortsiktige rop om rask nytte.

Jeg kan egentlig ikke skjønne at det er noe annet svar på dette problemet enn å omfordele en vesentlig del av midlene som nå brukes til konkurranseutsatt programforskning over til økte grunnbevilgninger til instituttsektoren. I motsetning til hva mange øyensynlig tror, vil denne type forskning sannsynligvis være nyttigere for langsiktig politikkutvikling mot et bærekraftig samfunn.

Hvorfor? Jo, fordi denne type forskning stiller større, viktigere og mer kritiske spørsmål enn brorparten av dagens såkalte brukerstyrte forskningsprogrammer, som styres av næringsinteresser og forvaltning. Vi har godt av å minnes på sosialantropologen Fredrik Barths gamle påstand om at grunnforskning er så mye mer anvendbar enn anvendt forskning, fordi førstnevnte sikter bredere og gir mye større spenn i svar og resultater. Det peker mot blindsone nummer to:

2. Forskningsrådet mangler strategi for bredde

Hvorfor har ikke Forskningsrådet en tydelig strategi for hvordan balansen og bredden i forskningsinstitusjonslandskapet skal ivaretas og utvikles?

Vi trenger mindre, ikke mer, konkurranse – og vi trenger likere økonomiske forutsetninger mellom instituttsektoren og universitets- og høyskolesektoren.

Slik det ser ut nå er «strategien» at dette skal konkurransen mellom forskningsmiljøene sortere ut, altså forstått som at forskning er et marked hvor aktørene må kjempe om andeler ved å stille de «riktige» spørsmålene og levere svar som gir grunnlag for tillit og videre «kjøp».

Vel, det er åpenbart at noen vil være vinnere og noen tapere i dette nullsumspillet, hvor aktørene til overmåte har helt ulike forutsetninger for å lykkes gitt ulike finansieringsformer. Vi trenger mindre, ikke mer, konkurranse – og vi trenger likere økonomiske forutsetninger mellom instituttsektoren og universitets- og høyskolesektoren. Dette er forskningspolitikk og Forskningsrådet er i denne sammenhengen en sentral og premissgivende politisk aktør.

3. Vi mangler de norske perspektivene i forskningen

Den tredje blindsonen har også sin rot i den kapitalistiske tenkemåten i dagens forskningspolitikk og den litt ukritiske fascinasjonen med det internasjonale og globale. Hvor har det blitt av forskningen på de grunnleggende norske utfordringene?

Innen mitt eget fagfelt arbeidet vi på 1990- og tidlig 2000-tallet intensivt med å bygge opp kunnskapsbaser om norsk miljø, samfunnsforhold og naturbruk. Forvaltningen av naturen skulle etter sigende være kunnskapsbasert, og det ble investert betydelig i forskning rettet mot norske problemer og utfordringer. Mange av disse er selvsagt internasjonale, men ikke alle, og med et samfunn i på alle måter rask endring er disse kunnskapsbehovene større enn noensinne.

I dag er det bortimot umulig å få finansiert forskning om norsk samfunn og miljø av den typen Fredrik Barth i sin tid argumenterte for. Nå er det innovasjon og løsninger som gjelder, og skal du få maks skår på en Forskningsråd-søknad i disse dager, skal den helst være «eksepsjonelt kreativ og nyskapende i internasjonal sammenheng». Dette er ganske så i utakt med hvordan mye av det norske forskningsmiljøet er bygd opp.

Mange norske forskningsinstitusjoner har begrensede forutsetninger for å lykkes i det spillet, og de mister gradvis muligheten til å bygge opp den forskningen vi trenger om miljøtilstander, arter, samfunnsforhold, konflikter, ressursutnyttelse og bærekrafts betingelser – i Norge.

Hva har Forskningsrådet tenkt å gjøre med det?

LES OGSÅ:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS