Kan forskeres ytringer skade universitetets omdømme?
KRONIKK: Kan det skade omdømmet til en akademisk institusjon at enkeltansatte uttaler kontroversielle standpunkter som mange finner dårlig underbygd? Ja – hvis institusjonen lar seg lokke til å reagere dumt. Men bare da. Selv halvgode eller dårlige faglige ytringer kan bringe verden fremover, om ikke annet ved at andre gir gode svar.
Publisert
Universiteter og høyskoler skal drive utdanning og forskning på høyt internasjonalt nivå under full faglig frihet.
Da må både lederne og de faglig ansatte holde høy faglig kvalitet. Begge grupper må kjenne ytringsfriheten som mer enn festtaler. Forskere må våge å ytre seg om sine funn selv om de tråkker noen på tærne. Og både faglig ansatte og ledere må godta at andre ytrer seg – også når de er uenige. Som rektor ved Universitetet i Oslo, Svein Stølen, skrev i Khrono 31. mars 2019, kan vi ikke forby alt vi ikke liker.
Akademisk – eller faglig – frihet springer ut av samme hensyn som den alminnelige ytringsfriheten etter Grunnloven § 100. Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Samtalen pågår uansett; det er bare en åpen meningsbrytning som kan gjøre samtalen opplyst.
Offentlig ansatte har en vid ytringsfrihet også om spørsmålene de arbeider med til daglig. Det kan ikke være dårligere ytringsfrihet for fagansatte ved universiteter og høyskoler når de uttaler seg om det de har greie på.
Det er lett å forsvare den faglige friheten for seg selv, og for andre forskere som uttaler seg faglig grundig og kommer til konklusjoner man selv er bekvem med. Men også de andre har ytringsfrihet.
Kan det fremme kvalitet at en fagansatt uttaler seg med sin fine tittel om noe som er mer politikk enn fag?
Ja. Alt er – eller kan bli – politikk. Spørsmålet er om forskeren har faglig belegg for sine påstander. Og det er ikke et spørsmål for ledelsen, men for fagfellesskapet. Om en forsker hevder noe som du mener er uholdbart: Skriv et svar.
Akademisk frihet er til gode for alle
Når en høyskole går over til å bli et universitet, oppstår det flere spørsmål. OsloMet skal behandle noen av dem i et seminar den 11. april.
Passer de gamle idealene om akademisk frihet på nye universiteter og høyskoler som driver profesjonsutdanning? Er ikke akademisk frihet noe litt støvete, et frynsegode for fjerne forskere?
Det ville vært et dårlig argument for akademisk frihet hvis den var ment som et privilegium for de få. Men det er den ikke. Friheten er til gode for oss alle.
Profesjonene kommer i daglig kontakt med mennesker som trenger hjelp. Hvordan kan vi vite at sykepleiere og lærere er så gode som mulig? Hvordan kan vi gjøre politiet best mulig til å utøve makt på en anstendig måte hvis det ikke finnes motstemmer?
Selvsagt finnes det gode og dårlige faglige ytringer. Det er vanskeligere å argumentere godt for at jorden er flat enn for at den er rund. Ytringer som fagfeller synes er dårlig belagt, er ofte nettopp det. Men ikke alltid. Og selv om de er det, kan de bringe verden fremover. Det å gjendrive et halvgodt argument kan kreve forbausende mye tankevirksomhet. Noen ganger er det så lenge siden noen har tenkt «feil» at fagfellesskapet har glemt hvorfor det er feil. Når et argument ikke er faglig holdbart, kan gjendrivelsen i en åpen og offentlig samtale bli en riktig god tekst.
Den villfarne forskeren kan trenge dialog, ikke sanksjon. Det er ikke sikkert at den som er instituttleder for tiden, besitter all visdom og kunnskap i faget. Og blir det kjent at følgen av å gå mot strømmen er at man får en lang samtale med ledelsen, kan det være at andre heller lar være å ytre seg. En aktiv bruk av formell autoritet kan kjøle ned viljen til å ytre seg. Da blir samtalen lukket.
Kan upassende ytringer fra kolleger ødelegge institusjonens omdømme?
Omdømme er viktig, sies det. Men hva kan ødelegge omdømmet til et universitet eller en høyskole? Er det en faglig dårlig underbygget ytring med politiske overtoner?
Tja. Hva om ledelsen griper inn? Skaper det et godt omdømme? Overfor den faglige majoriteten ved institusjonen, kanskje. Men det er flere problemer med det:
- Grupper som sympatiserer med forskeren som får strekk, vil føle seg som martyrer og lukke ørene for motargumenter
- Hvis ledelsen tar tak i bestemte ytringer og ikke andre, vil den bli oppfattet som å stille seg bak ytringer den ikke reagerer på. Er det noen ledere som ønsker seg selv så vondt at de skal vurdere hver eneste kontroversielle ytring de ansatte kommer med?
- Hva med rekrutteringen til institusjonen?
- Uten frihet til å kritisere, gir ros ingen mening. Hvis kritiske motstemmer stilner, hvilken betydning har det da at mange roser den rådende praksis?
Bør rare kolleger fryses ut?
Selv om ledelsen klarer å holde fingrene fra fatet, er det en risiko for at et miljø ikke klarer å behandle en kontroversiell kollega som et menneske med ytringsfrihet. Men er det noe miljø som bør være i stand til å møte mening med mening, burde det være det akademiske miljøet.
Dessverre er det ikke uvanlig at akademikere forveksler uenighet med fiendskap. Nå taler jeg like mye til mine fagfeller juristene som til andre: Vi må være i stand til å ta uenighet med godt humør, ikke som et personlig angrep.
Ja, de upassende ytringene kan indirekte skade institusjonens omdømme – hvis ledelse eller kolleger reagerer dumt
Upassende, politiserte og faglig dårlig begrunnede ytringer kan ikke i seg selv skade en institusjons omdømme – hvis ikke ledelsen eller kollegene lar seg friste til å reagere dumt. Det er bedre å opptre klokt. Det tjener vi alle på.
