- Mens forekomsten av de mest alvorlige overtramp (falsifikasjon, fabrikasjon og direkte plagiat) synes å være sjelden, slik som i de fleste land, finner vi at omtrent 40 prosent av våre forskere innrømmer å ha vært del i eller selv foretatt forskningsetisk problematiske handlinger minst en gang de siste tre årene, skriver kronikkforfatterne.
(Foto: Shutterstock / NTB Scanpix)
Forskningsetikk i Norge:
Tid for handling
KRONIKK: Når en undersøkelse avdekker uetisk atferd innen en virksomhet, har virksomheten et ansvar for å følge opp med handling for å rette opp forholdet. Et nærbilde av vår forskningspraksis i Norge viser at det nå er tid for handling.
Norge har en lov om forskningsetikk fra 2017. Formålet med loven er at den «skal bidra til at forskning i offentlig og privat regi skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer». Norge blir ofte sett på som et foregangsland når det gjelder forskningsetikk.
Bakgrunnen for dette er at det ble opprettet tre nasjonale forskningsetiske komiteer allerede i 1990, med mandat til å dekke alle fagfelt for forskning. Den første loven for forskningsetikk ble vedtatt i kjølvannet av at lege og forsker Jon Sudbø i 2006 ble tatt i omfattende forskningsjuks.
Mens dette utvilsomt er prisverdige tiltak, har det grunnleggende empiriske spørsmålet, nemlig hvordan norske forskere ser på og faktisk praktiserer forskningsetikk, imidlertid blitt forsømt.
Dette var utgangspunkt for at tre institusjoner, Universitetet i Bergen, Høgskulen på Vestlandet og De nasjonale forskningsetiske komiteene gikk sammen om et prosjekt for å utrede tilstanden av forskningsetikk i Norge (RINO). Dette anser vi som helt avgjørende for såkalt evidens-informert politikk. Når prosjektet ble avsluttet i september i år måtte vi dessverre konstatere at vår forskningsetiske praksis fortsatt er langt fra å kunne regnes som eksemplarisk.
Vår bekymring nå er at budskapet legges bort, uten at de ansvarlige etater og institusjoner viser vilje til å la handling følge ord, eller sagt annerledes, uten at man griper inn i de strukturelle forhold som fortsatt synes å undergrave god forskningsetisk praksis.
Resultatene fra RINO-prosjektet gir et tydelig signal om at myndigheter, Norges forskningsråd og våre forskningsinstitusjoner må legge om sine rådende kriterier for eksellent og god forskning.
Mange forskere gjør diskutable ting
RINO har henvendt seg til over 31000 forskere ved norske universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter. Av disse har mer enn 7000 besvart hele spørreskjemaet – nesten en fjerdedel av alle forskere i Norge. Vi hadde en netto svarprosent på 23,4.
RINO avdekker flere svakheter i hvordan forskningsetikk praktiseres i Norge. Mens forekomsten av de mest alvorlige overtramp (falsifikasjon, fabrikasjon og direkte plagiat) synes å være sjelden, slik som i de fleste land, finner vi at omtrent 40 prosent av våre forskere innrømmer å ha vært del i eller selv foretatt forskningsetisk problematiske handlinger minst en gang de siste tre årene.
Slike handlinger kan for eksempel være urettmessig forfatterskap (for eksempel «gaveforfatterskap»), å bruke datamateriale med uklare eller omstridte eierforhold, eller å forandre en studies design etter press fra oppdragsgiver. Det siste kan i verste fall bety et alvorlig inngrep i vitenskapelig kvalitet.
Hva med forskningsetisk opplæring? 36,8 prosent svarte at de aldri har deltatt på kurs eller undervisning i forskningsetikk, mens 23,7 prosent svarte at de har deltatt i et slikt kurs som varte en dag eller mindre. Mange av våre forskere har med andre ord svært liten formell opplæring i prinsipper og gjeldende regler innen forskningsetikk.
Hva kan vi forvente av våre unge forskere og stipendiater når det gjelder god kvalitet og forskningsetisk praksis når deres veiledere ofte har dårlig skolering i etikken rundt forskning? Vi fant også lite kunnskap om hvilke rutiner en skal følge når det gjelder å rapportere mulig uredelighet i miljøet.
Overraskende var også at variasjonen var mindre mellom fagfelt og fakulteter enn innenfor disse. Vi kan altså ikke peke ut noen enkeldisipliner der forskningsetikken er i dårligere forfatning enn hos andre. Problemene fordeler seg stort sett jevnt over all forskning.
Forskere på kanten
En dypere analyse av holdninger og av egenrapporterte praksiser avdekket videre noen problematiske grupper av forskere. Når det gjelder forskningsetiske holdninger finner vi blant annet en liten gruppe forskere som framstår med høy generell aksept for diskutable forskningspraksiser.
Aksepten for det å inkludere irrelevante kildehenvisninger – muligens for å styrke et nettverk gjennom et siteringssyndikat – eller å kopiere kildehenvisninger, uten at man selv har satt seg inn i litteraturen det vises til, er et eksempel på det.
Ser vi på de egenrapporterte praksisene avdekkes en gruppe som har forhøyede sannsynligheter for å ha brutt med god forskningsskikk de siste tre årene. I tillegg finner vi en gruppe der praksisen med gaveforfatterskap er mer utbredt. Kort oppsummert synliggjør vi altså et gap mellom forskningsetiske normer slik de uttrykkes i nasjonale forskningsetiske retningslinjer, og hva enkelte forskere internaliserer i praksis eller holdning til god etikk. Disse forskerne utgjør en risikogruppe i etikken.
En forskningshverdag i utakt med forskningsetikken
Kvantitative data fra en slik spørreundersøkelse gir et øyeblikksbilde, men duger sjelden til å gå bak fenomenet og finne årsaker som forklarer bildet. Derfor ble RINO-studien avsluttet med en kvalitativ del der vi foretok intervjuer og diskusjoner i fokusgrupper.
Her inkluderte vi også 1134 kommentarer som respondentene hadde gitt i spørreundersøkelsen. En analyse av kommentarene viser at «press» er blant de ordene som er nevnt flest ganger (131 ganger), og det siktes ofte til at publiseringspress og konkurranse om finansiering kan påvirke forskningsintegritet negativt. Her er et sitat derfra:
«Forskeren kan ikke lastes for å tilpasse seg virkeligheten (finansiering og belønning). Resultatet blir oppsplitting til flere publikasjoner, av og til tvilsomme medforfattere og stor grad av egensitering. Anser man dette som et stort etisk problem må systemet rundt forskningen endres, ikke forskningen.»
Det generelle inntrykket er at norske forskere stort sett er enige om hva som er god forskningsetikk. Men samtidig mener mange at en del av disse normene, som de altså mener er gode og viktige, ikke er så veldig lette å forene med en travel og utfordrende forskningshverdag.
Mange rapporterer at tellekanter og individuell meritering driver folk til å satse på kvantitet fremfor kvalitet. Å publisere mye, selv om det ikke nødvendigvis innebærer å publisere godt, gir mer uttelling slik dagens system er utformet. Å dele opp resultater i flere mindre men publiserbare enheter på bekostning av informasjonsinnholdet, såkalt «salamisering» av forskningsresultater, synes for mange en logisk konsekvens av de systemiske forhold vi har i norsk forskning i dag. Vel en tredjedel rapporterte at de syntes det å salamisere ikke var spesielt problematisk. Dette er ikke overraskende.
Vi vet fra flere andre sammenhenger at å oversette kvalitet til tellbare delmål medfører at disse delmål blir mål i seg selv, at de med tid og stunder erstatter den opprinnelige kvaliteten. I dagens forskning kjenner vi til tellekanter, antall publikasjoner og siteringer, H-indeks og så videre.
Her retter altså våre informanter kritikk mot norsk forskningspolitikk.
Flere uttrykker også en bekymring for en økende byråkratisering i forskningsetikken. Vi kommer skjevt ut dersom etikken reduseres til å krysse av på noen svarskjemaer. Per i dag må mange forskere fylle ut skjemaer til Norsk senter for forskningsdata, De regionale forskningsetiske komiteene, eller EUs Horisont 2020-etikkskjema.
Spørsmålet forskere stiller seg er om ikke nettopp etiske spørsmål hører hjemme i de faglige diskusjoner på grunnplanet. Etikken går vel til syvende og sist ut på å forandre vår forskningskultur, og kultur starter alltid nedenfra. Men med det presset som mange føler i å gjennomføre prosjekter raskt og effektivt er det lite plass til å reflektere over god etikk på grunnplanet.
Viktige tiltak
God forskningsetikk og forskningskvalitet er to sider av samme sak. Om Norge har ambisjoner om å bidra til eksellent og høyverdig internasjonal forskning på alle felt, så kan vi ikke slå oss til ro med forskningsetiske lover og komiteer. Vi må sørge for at vår forskningspraksis ledes av god etikk.
Et viktig skritt ville være å revurdere våre finansieringssystemer og vår meritteringspraksis for å imøtekomme de forskere som føler et krysspress i deres hverdag.
Et annet tiltak bør komme fra våre forskningsinstitusjoner: de bør stimulere til kontinuitet i forskningsetiske refleksjoner på alle plan, fra den øverste ledelsen til forskergruppene.
Dette er hovedbudskapet bak resultatene fra RINO-prosjektet. Vi håper budskapet blir oppfattet og det tas på alvor av de relevante beslutningstakerne.
