Den internasjonale geografiske union IGU besluttet 7. mars å suspendere Russland som medlem av IGU til krigshandlingene slutter. Forut for beslutningen hadde IGU vedtatt en skarp fordømmelse av invasjonen.

Det nasjonale fagorgan for geografi i Norge tok initiativ til å kreve at Russland måtte sendes på dør, og fikk de øvrige nordiske og to baltiske land med på kravet, og i tillegg støtte fra Tyskland og Slovenia.

Det var også to andre initiativ. Det har tidligere vært foreslått å utestenge Russland fra IGU, i forbindelse med invasjonen av Krim i 2014. Den gang ble det stemt ned. Russland er et vel etablert medlem av unionen, og er ikke det eneste medlemsland med en dårlig skåring på demokrati og akademisk frihet.

Putin som styreleder

Grunnen til utestengingen er ikke bare at invasjonen av et selvstendig naboland strider mot folkeretten. Vi tar også avstand fra den tette sammenheng mellom vitenskap og makt i det totalitære Russland.

Det er tette bånd mellom Det russiske geografiske selskap (RGS) og Nasjonalkomiteen for geografi og dermed IGU. Vladimir Kolosov sitter i styret for både den nasjonalkomiteen og RGS. Han var også president for IGU i 2014. Presidenten for RGS er Russlands forsvarsminister Sergei Shoigu. RGS har et styre hvis formann heter – Vladimir Putin, og et antall av styremedlemmene tilhører innerkretsen til Putin og flere oligarker.

Putin definerte rollen til selskapet i et sitat på nettsidene til RGS 19. mars 2022: «The activity of the Russian Geographical Society is aimed at promoting patriotism. One cannot work for the Society without love to one’s homeland and native land». Et tilsvarende uttrykk om forskningens rolle i Russland stod i en uttalelse fra det russiske rektorkollegium som ble publisert i begynnelsen av mars til støtte for invasjonen.

Pseudovitenskapelige fortellinger

Putin og hans regime legger stor vekt på byggingen av ulike pseudovitenskapelige fortellinger for å rettferdiggjøre overfallet på Ukraina. Den historisk-geografiske dimensjon knytter seg til en visjon om å gjenskape et Stor-Russland, bestående av det eksisterende Russland samt Ukraina, Hviterussland og ulike andre grenseområder inn i det tidligere Sovjetunionen.

Denne fortellingen bygger på en type naturlig tilhørighet for de russiske broderfolk til sted og region, ikke ulikt Blut und Boden (blod og jord) i Det tredje rike. Mange sperret opp øynene da Putin forklarte at Ukraina ikke er en egentlig nasjon.

Sikkerhetsdimensjonen er en forlengelse av den kalde krigen hvor Sovjet krevde en buffersone av Kreml-vennlige randstater som sikkerhet mot Vesten. Bresjnev-doktrinen var et uttrykk for Kremls rett til å gripe inn militært i tilfelle sosialismen skulle bli truet, som ved invasjonen i Ungarn i 1956 og i Tjekkoslovakia i 1968. Stormaktsambisjonene hos Putin er også tydelig koblet til Halford Mackinders Heartland-teori der Sentral-Europa eller Mitteleuropa anses å utgjøre nøkkelen til kontroll over det euroasiatiske kontinentet og dermed også muligheten til å være en global maktfaktor.

Geografi som instrument for kolonialisme og maktbruk

For vestlige akademikere i 2022 oppleves sammenvevingen av makt, fag og retorikk som et gufs fra en svunnen tid, men det kan også gi anledning til å reflektere over faghistorie og uavhengig forskning, og om dilemmaene om internasjonalt forskningssamarbeid eller isolasjon av repressive regimer. Geografi har sammen med fag som historie, etnografi, sosialantropologi og mange andre, en fortid som instrument for kolonialisme, imperialisme, utbytting og maktbruk.

For hundre år siden var temaer som rase, skalleformer og folkelynne vanlig tematikk i forskningen. Oppgjøret etter 2. verdenskrig startet en endringsprosess som førte til tidlig pensjonering av nazi-inspirerte enkeltforskere, men diskusjonen om forskningens samfunnsrolle foregår fortsatt. Det kan man oppleve i debatter om «avkolonialisering» av forskningen, som stiller spørsmål om for eksempel makt, rase, kjønn og seksualitet. Folkerettslige prinsipper er allment akseptert, men utfordres av totalitære regimer. Studentopprøret i 1968 fikk bare delvis innflytelse i akademiske kretser i Øst-Europa før jernteppet falt.

Det er heller ikke så enkelt at vi bare kan påberope oss idealer om uavhengig, kritisk og fri forskning. Våre idealer om kunnskapsbasert samfunnsstyring og utvikling støter til enhver tid inn i dilemmaer, avveiinger og usikkerheter. Våre valg av tema, teori, metode og utvalg har konsekvenser for utforming av politikk og forvaltning, selv om det meste for tiden kan fortone seg som «rike-land-i- nord-problemer» sammenliknet med hva som foregår i Ukraina.

Samarbeid og utveksling forebygger konflikter

Umiddelbart var det nødvendig å reagere mot Russland gjennom IGU-utestengelsen. Som vi skrev i brevet til IGU, vi kan ikke «være medlem av samme forening som Putin», og vi må reagere på hvordan pseudovitenskapelige fortellinger blir brukt til å rettferdiggjøre ekspansjonistisk og illegal aggresjon og folkemord.

Putin er en despot, løgner og morder på nivå med 1900-talets krigsherrer og despoter, og invasjonen har et utall av ekstremt farlige mulige dominoeffekter på global sikkerhet, økonomi, miljø, energi og matsikkerhet.

Men dilemmaene er også åpenbare. Vi tror på at forskningssamarbeid og studentutveksling kan ha en gjensidig læringseffekt som kan føre til forebygging av konflikter.

Samarbeid skaper felles forståelse av problemer og kan skape løsninger på felles utfordringer. Konkret har Norge og Russland viktig forskningssamarbeid med Russland om fiskeriressurser og atomsikkerhet som er av felles interesse, og som det vil være meget skadelig å avbryte.

Vi kan ikke la russiske forskere i stikken

Det direkte forskningssamarbeid mellom russiske enkeltforskere og omverdenen er en annen nøtt. Over 9000 russiske forskere tok en stor personlig risiko ved å skrive under på en protest mod krigen i Ukraina. Vi kan ikke la dem i stikken. Det tosidige samarbeid er den beste sikkerhet for at faglig og akademisk virksomhet kan utfordre makt og korrupsjon.

I beslutningen om å utestenge Russland fra IGU understrekes det at russiske enkeltforskere fortsatt skal ha anledning til å fortsette samarbeid, for eksempel i IGUs kommisjoner. Det er uvisst når og hvordan krigen i Ukraina vil ende, og den humanitære krisen er allerede et faktum. Men selv Putin og hans regime har utløpsdato. Det internasjonale forskningssamarbeid kan fortsette når dette mørke kapittelet er over.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap