At forskningen som gjøres får betydning for praksisen i helsetjenesten våre er et systemansvar, mener stortingspolitiker Seher Aydar (Rødt)

Sykepleiere går fra jobben med dårlig samvittighet. Det kan ikke være deres ansvar

KRONIKK: At arbeidsplassens praksis er i tråd med oppdatert forskning kan ikke være den enkelte sykepleier ansvar, skriver kronikkforfatterne.

Først et besøk til et foreldrepar som akkurat har kommet hjem fra sykehuset med premature tvillinger. De skal ha veiledning og hjelp med oppfølging av barna som skal observeres og mates med sonde.

Så en tur innom en kreftpasient i aktiv behandling som trenger oppfølging av ernæring for å holde vekta over kritisk nivå. Så hjem til en slagpasient som skal trene på å komme i gang igjen med hverdagsaktiviteter som påkledning, tannpuss og gåtrening. Deretter stell av et kronisk sår som har vært infisert og behandles med kompresjonsbandasjer og antibakterielle forbindinger.

Vi kan ikke legge ansvar på individer når det er systemet som svikter.

Videre på lista kan du finne pasienter med hjemmerespirator, pasienter som skal dialyse gjennom bukvæsken, og oppfølgning av pasienter med alvorlige psykiske lidelser som har kommet hjem etter en kort akuttinnleggelse etter selvmordsforsøk.

Dette er hverdagen i hjemmesykepleien. Da jeg besøkte hjemmesykepleien på Kvalsøya i Tromsø i høst, forsto jeg at de medisinske og sykepleierfaglige problemstillingene i kommunehelsetjenesten er på et helt annet nivå enn det rammene er rigget for. Oppgaver som spesialsykepleier gjør på sykehus gjør helsefagarbeidere hjemme hos folk i kommunehelsetjenesten.

Kravene til sykepleiere er for høye

Sykepleien dokumenterte i en undersøkelse i 2019 at sykepleiere i hjemmesykepleien stadig opplever å stå ovenfor problemstillinger de ikke opplever å ha god nok kunnskap om.

Når det nå kommer fram at sykepleiere ikke har tid til å oppdatere seg faglig og at de sjelden bruker forskningsartikler for å oppdatere seg, var det pleierne på Kvalsøya jeg tenkte på. Min umiddelbare reaksjon er at dette kan ikke være den enkelte sykepleiers ansvar.

Sykepleierne i hele helsetjenesten går fra jobb med dårlig samvittighet fordi de ofte ikke har tid til å gjøre jobben etter de standardene det er lært at de skal holde. Det gjør de fordi kravene som stilles til dem er alt for høye og ansvaret deres strukket for langt.

I en hverdag der kravene som stilles og de faglige problemstillingene sykepleieren møter ikke står i forhold til bemanninga og tiden satt av til å oppdatere seg faglig, er det helt urimelig å legge ansvaret for implementering av ny forskning på den enkelte sykepleier.

Å sikre at praksisen er i tråd med retningslinjer, veiledere og oppdatert forskning må være et lederansvar. Faktisk er det et ansvar som skal ligge høyere enn på den enkelte avdelingsleder.

Kunnskap må følge pasienten

I dag er det sånn at når en lege på sykehuset erklærer at en pasient er utskrivningsklar kan denne overføres til kommunen uavhengig av om det finnes kompetanse der til å håndtere problemstillingene.

Sykehuset som har oppdatert kunnskap på den enkelte pasienten har ikke noe ansvar for å sikre at den kunnskapen følger pasienten ute i kommunen. Kommunen får en kort epikrise og en sykepleiersammenfatning og må bygge opp kompetansen på egenhånd.

Det er dårlig ressursbruk – det er ofte sykehuset som sitter med kunnskapen om beste praksis, da kan ikke deres ansvar opphøre når pasienten er ute av døra. Kommunehelsetjenesten er ikke spesialister, de er generalister.

Om vi på noen måte skal kunne forvente at kommunehelsetjenesten skal sikre at også deres praksis er oppdatert og i tråd med ny forskning må det komme på plass en annen form for samarbeid med spesialisthelsetjenesten.

Spør en kollega!

I saken på forskning.no fremstilles det som problematisk at sykepleiere ofte spør kollegaer eller andre ansatte heller enn å gå til forskningskilder. Det trenger det ikke å være.

På en stabil avdeling, med mange faste ansatte i fulle stillinger vet de ansatte godt hvem som er oppdatert og gode på sine områder. Om sykepleieren som besøker kreftpasienten lurer på om noen symptomer kan være bivirkninger av behandlingen, er det lurt om hen heller ringer sin kollega med kreftsykepleierutdanning enn at hen selv begynner å søke etter forskningsartikler på nett. Noen sykepleiere er veldig interessert i sårpleie - da er det lurt å spørre dem dersom såret væsker mer enn det gjorde i går.

Helsetjenester er lagarbeid. Når vi klarer å lage arbeidsplasser som folk vil være i over mange år bygger vi kompetente lag. På sånne arbeidsplasser er det å spørre en kollega en god kilde til oppdatert kunnskap tilpasset pasienten du møter.

Bemanningen må opp

Om vi ønsker å sikre en helsetjeneste der praksisen til de ansatte følger oppdaterte retningslinjer og at ny forskning raskt bli implementert er det flere politiske grep som må på plass.

For det første må bemanningen i hele helsetjenesten opp sånn at det er kapasitet til fagutvikling. Vi må ha faste, hele stillinger som folk blir i over tid. Vi må legge til rette for at flere sykepleiere kan ta videreutdanning betalt av arbeidsgiver. Da holder vi på kompetansen og bygger gode fagmiljøer.

For det andre må vi erkjenne at sykepleieledelse ikke bare skal handle om å fylle linjene i vaktboka og å få budsjettet til å gå opp, men faktisk og så handler om faglig ledelse. Da må sykepleielederne avlastes og de må få handlingsrom sånn at de kan prioritere fagutvikling.

Implementering av forskning er ikke noe den enkelte sykepleier kan være ansvarlig for. At forskningen som gjøres får betydning for praksisen i helsetjenesten våre er et systemansvar.

Et oppgjør med markedstenkningen

Men ingenting av dette kommer til å skje før vi tar et endelig oppgjør med den markedstenkningen vi har sett i helsevesenet de siste 20 årene. Da Riksrevisjonen gjorde en gjennomgang av kliniske behandlingsstudier i helseforetakene fant de at forskning gjennomgående blir nedprioritert til fordel for drift. Forskning lønner seg ikke på kort sikt, og blir derfor ikke prioritert.

Med samhandlingsreformen og helseforetaksmodellen har sykehusene alt å «tjene» på å få pasientene raskest mulig gjennom. Hvor mye sykehusene gjør og hvor fort de gjør det er viktigere for inntjeninga enn hvor bra det går med pasienten. Det har presset liggetida ned og økt trykket på de ansatte både på sykehusene og i kommunehelsetjenesten.

Forskere har pekt på at samhandlingsreformen har ført til en ansvarsoversvømmelse på de ansatte i kommunehelsetjenesten. Å sikre at den faglige praksisen i avdelingen de jobber på er i tråd med oppdatert forskning kan ikke bare være enda en oppgave de skal ha dårlig samvittighet for at de ikke rakk. Vi kan ikke legge ansvar på individer når det er systemet som svikter.

LES OGSÅ:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS