Forskere har ulike veier inn i samfunnsdebatten. Det er til dels store forskjeller mellom fagdisiplinene i hvor mye de deltar i det offentlige ordskiftet. Det var en av konklusjonene som ble presentert på Forskningskommunikasjonsdagene i november i fjor av Ingvild Reymert ved Handelhøyskolen, OsloMet.

• Les også: De fleste forskere er aktive kunnskaps­formidlere, men vi kan bli bedre

Som statistiker innen innvandrings- og befolkningsrelatert statistikk og analyse, tilhører jeg nok gruppen med kortest vei inn i samfunnsdebatten. Etterspørselen av kunnskap og analyser om innvandring og integrering er stor, og temaene er ofte oppe i det offentlige ordskiftet.

Det står ofte ikke på vilje eller mulighet

Først en innrømmelse: Min vei inn i samfunnsvitenskapen var drevet av nettopp samfunnsengasjement. Motivasjonen til å studere statsvitenskap kom fra ønsket om å bli en bedre og mer kunnskapsrik debattant og aktivist. Som tjue-åring levde og åndet jeg for å gjøre en forskjell i samfunnet, og jeg fikk stor uttelling ut av det jeg lærte på studiet.

Samfunnsengasjementet har holdt seg her jeg sitter snart tjue år etter. Samtidig har jeg blitt mer uvillig til å delta i samfunnsdebatten, spesielt innen de temaer jeg selv jobber med. Dette til tross for at kunnskapen jeg er med på å produsere altså i høyeste grad er etterspurt av journalister, politikere og andre aktører i det offentlige rom. Hvordan kan det ha seg?

Én grunn er at det selvsagt er en fare for at den politiske og private rollen som debattant fort blandes sammen med den faglige. Det kan være fristende for de som ikke liker resultatene av statistikken og analysene våre å hevde at de representerer våre egne personlige meninger og verdier.

Men også når man presenterer resultater fra egen forskning i rent faglige sammenhenger møter man på hindre. For selv om man har tid og lyst er det trekk ved den offentlige debatten som gjør at det man har å tilby ikke alltid passer like godt inn i ordskiftet. Det er to hovedgrunner til dette:

1. Tidshorisonten i den politiske debatten er kort

Det offentlige ordskiftet bærer flere likhetstrekk med virkeligheten i mediene og politikken. Tempoet er raskt og tilpasset nyhetsbildet. Fokuset ligger ofte på konsekvenser av det som skjer nå, innenfor de kortsiktige tidshorisontene som preger politikken.

Den amerikanske statsviteren Paul Pierson har problematisert nettopp det at politikernes tidsperspektiver formes av valgperiodene mandatet deres er basert på. I følge Pierson bidrar ønsket om å bli gjenvalgt blant annet til at politikere har en tendens til å velge løsninger som gir «avkastning» på kort sikt. Tilsvarende velger de bort løsninger som kan ha større positiv effekt på lengre sikt (Pierson, 2004, s. 41-43).

For oss som jobber med demografiske og sosiologiske spørsmål er det imidlertid åpenbart at avstanden mellom begivenhet/beslutning og konsekvens ofte er mye lenger enn noen få stortingsperioder. I analyser av integrering og sosial mobilitet er det eksempelvis nødvendig å anlegge et perspektiv på flere tiår. Dette er spesielt sant når en konsentrerer seg om etterkommerne av innvandrere, de såkalte norskfødte med innvandrerforeldre.

Først i et livsløpsperspektiv, når de har rukket å vokse opp, ta utdannelse og har hatt mulighet til å delta i arbeidsliv og samfunnsarenaer over tid, kan vi si noe om hvordan det har gått med dem.

Resultatet av dette er at vi så langt kun har hatt mulighet til å presentere meningsfulle resultater for etterkommere av de aller første store innvandrergruppene som kom til Norge på 70- og 80-tallet - og selv blant disse er aldersfordelingen ganske skjev i retning av de yngre.

Dette skaper utfordringer når vi for eksempel ser på ekteskapsmønstre blant norskfødte med innvandrerforeldre. Blant annet ser vi at det over tid har blitt langt mindre vanlig å gifte seg i ung alder (21-23 år), i hvert fall blant gruppene som er store nok til å si noe om.

Vi ser også at det er vanligere å være gift jo senere i tjuårene man er (Molstad et al, 2022, s. 42-46). Henger dette sammen med at flere tar høyere utdanning og utsetter giftemål til senere i livet? Eller reflekterer det snarere at samlivsformer som samboerskap erstatter ekteskap for yngre aldersgrupper, også på lengre sikt?

Noen svar kan vi kanskje hente ved å se på sammenhengene mellom det å ta utdanning og det å gifte seg i tjueårene og ved å jamføre dem med innvandrerforeldre med andre sammenlignbare grupper. Den endelige fasiten får vi likevel først når mange nok er blitt såpass gamle at vi har et noenlunde representativt bilde av ekteskapsmønsteret deres senere i livet.

Slike forhold tvinger oss til å ta store forbehold og advare mot ukritiske sammenligninger. For andre, enda yngre grupper er vi henvist til kjedelige og frustrerende svar som «Det vet vi ikke enda».

2. Sammenhengene bak nyhetene er ofte ansiktsløse og uangripelige

Et annet trekk ved det offentlige ordskiftet som kompliserer formidling, er fokuset på å plassere ansvar. Ordskiftet handler gjerne om et gitt problem som en ønsker å finne årsak og løsning på, da gjerne hos navngitte enkeltpersoner eller instanser. Hvem har ansvar for at ting er som de er - og hva og hvem må gjøre noe for å endre på det?

Et slikt utgangspunkt gir absolutt mening for en konstruktiv samfunnsdebatt. For at debatten skal ha nytte for velgere, er det ofte nødvendig å koble samfunnsspørsmål til konkrete aktører, det være seg politikere, media, næringsliv eller interesseorganisasjoner.

Som premiss for forskning har derimot en slik jakt etter ansvar mindre nytte. Betydningen av enkeltaktører har nemlig en tendens å begrenses en hel dersom man studerer sammenhengene bak problemstillingene nærmere, særlig over tid. Hvorfor blir for eksempel den norske befolkningen stadig mer positive innvandrere og innvandring?

I de årlige undersøkelsene våre ser vi stabile mønstre der positive holdninger til innvandrere blant annet henger sammen med utdanningsnivå, alder, om man bor i tettbebygde strøk og av graden av personlig kontakt med innvandrere.

Når man skal antyde mulige årsaker bak utviklingen over tid er det derfor naturlig å peke på strukturelle endringer i samfunnet, slik som økende utdanningsnivå, bosetnings- og flyttemønster til innvandrere, tiltagende urbanisering og gradvis «utskiftning» av generasjoner med ulike erfaringer og sosialisering (Strøm & Molstad, 2021, s. 13-17).

Slike store, abstrakte, dels sammenvevde prosesser ligger gjerne fjernt fra opplevelsene til den enkelte. En er vant til diskusjoner om medienes og politikernes rolle i å forme oppfattelsen vår av innvandrere og minoriteter. Mindre fokus er det på sammenhenger der det er vanskelig, om ikke umulig, å nøste fram hvem som «egentlig» har ansvaret.

Deltakelse i offentlig debatt er nødvendig, men grunnleggende utfordrende

Det er ingen tvil om at formidling er en viktig del av forskning. Forskningsresultater og analyser har liten verdi dersom de ikke formidles utenfor egne fagkretser. Derfor er vi avhengige av å finne et språk og form som er egnet til å nå frem til beslutningstakere og allmennheten.

Likevel må det erkjennes at den offentlige debatten kjennetegnes av en ganske annerledes tidsdimensjon enn forskernes. I forskningen og statistikkens verden går tiden svært sakte.

Mange av oss, selv de mest pur unge, innser at vi først ved slutten av karrieren fullt ut vil kunne måle og forstå det som skjer nå. Vi er, for å parafrasere Søren Kierkegaard, dømt til å leve livet forlengs, men forstå det baklengs.

Dette er i seg selv en barriere for å delta i samfunnsdebatten. Riktignok ikke en uoverstigelig i så måte, men like fullt reell.

Referanser

• Molstad, C., Gulbrandsen, F. & Steinkellner, A. (2022). Familieinnvandring og ekteskapsmønster 1990-2020. Rapporter 2022/03, Statistisk Sentralbyrå

• Pierson, P. (2004). Politics in Time: History, Institutions, and Social Analysis. Princeton: Princeton University Press
• Strøm, F. & Molstad, C. (2021). Holdninger til innvandrere og innvandring. Rapporter 2021/36, Statistisk Sentralbyrå

LES OGSÅ:

Vil vi få en avtale som stanser naturtapet i inter­nasjonale hav­områder?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap