Forrige uke ble Kierulf-utvalget kåret til Årets navn i akademia av avisen Khrono. «Med sin grundige rapport sørget Kierulf-utvalget for en kjærkommen debatt om akademisk ytringsfrihet», var begrunnelsen. Prisen ble tildelt uken etter at professor Dag O. Hessen erklærte at han trengte en pause fra den offentlige debatten, etter «ubehagelig kritikk».

Prisen til Kierulf-utvalget er utvilsomt fortjent. Men setter vi nok pris på de forskerne som tør å formidle forskning på utsatte forskningsfelt? Når en så erfaren formidler som Dag O. Hessen trenger en timeout fra offentligheten – hva kan vi da forvente av våre unge forskere?

les også

Ekspertgruppe vil ha lovendringer for å styrke akademisk ytringsfrihet

Mange av dem er ansatt på midlertidige kontrakter, eller som «faste» forskere så lenge de klarer å hente inn nye prosjekter. Vi mener vi må gjøre mer for å støtte forskere som står i stormen. Slik 2022 satte den akademiske ytringsfriheten på agendaen, må 2023 bli året da vi etablerer strukturer som tar vare på forskerne som ytrer seg.

For det første må institusjonene sikre et bedre støtteapparat rundt sine egne forskere. Administrerende direktør i Norsk institutt for naturforskning, Norunn S. Myklebust, skriver interessant om dette i boken Interessekonflikter i forskning:

«Det er avgjørende at den enkelte forsker ikke blir stående alene i stormen. I NINA har vi en praksis der vi etablerer en beredskapsgruppe bestående av berørte forskere, forskningssjef, kommunikasjonssjef og administrerende direktør. I perioder med høyt konfliktnivå har vi gjerne daglige møter. Dette er en helt nødvendig arena, hvor vi i fellesskap utvikler strategier for hvordan vi skal håndtere situasjonen.»

Flere institusjoner trenger tilsvarende systemer. Og institusjonene må i enda større grad lære av hverandre og hente inn nødvendig ekspertise ved behov, som for eksempel jurister eller bedriftshelsetjenesten.

For det andre må de strukturelle forholdene i forskningen bidra til at det er trygt å formidle kontroversielle funn. Stikkord er langsiktig og uavhengig finansering, og trygge og faste ansettelser. Kan vi forvente at en ung forsker på midlertidig kontrakt formidler forskningsfunn som i verste fall setter sin egen finansiering i spill?

For det tredje trenger vi politikere som heier på forskere som tør. Dessverre har vi noen eksempler på det motsatte –politikere som forventer at forskere innretter seg. Daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen satte i sin tid sin regjeringskollega Per Sandberg på plass da sistnevnte etterlyste mer næringsvennlig forskning på laks.

Vi etterlyser flere som Røe Isaksen, som hever stemmen til støtte for forskernes kritiske samfunnsoppdrag. For det fjerde tror vi mange forskere ønsker et sterkere nettverk på tvers.

Derfor arrangerer Forskerforbundet den 15. februar et seminar om forskerhets, med mål om erfaringsutveksling og nettverksbygging mellom forskere. Når de ytre rammene er på plass - fast ansettelse, god støtte fra institusjonene og et godt nettverk - så står forskerne mye stødigere i stormen. I 2023 må dette på plass.

LES OGSÅ:

Kan nettrollene temmes?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap