Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

FNs siste klimarapport fikk som vanlig stor oppmerksomhet. Med den fikk menneskeheten en siste advarsel om at dette tiåret blir avgjørende for om vi klarer å holde oss under 1,5-gradersmålet, satt i Parisavtalen.

Men som mange ganger før, forsvant budskapets aktualitet mellom andre nyhetsoppslag. Så fremdeles må vi spørre: Hvordan kan vi reagere raskt og samlet om noe så omfattende som klima- og miljøkrisene?

Fra det umiddelbare til det saktevirkende

Vår oppmerksomhet trekkes ofte mot umiddelbare hendelser, enten det er positive følelser knyttet til store idrettsarrangement som femmila i Holmenkollen eller negative følelser knyttet til alvorlige situasjoner som krig og ulykker.

Blant de mest effektive måtene å fange vår oppmerksomhet på er vold. Vold har en umiddelbar effekt, den er kraftig, eksplosiv og spektakulær og den utløser ofte hurtig respons. Hendelser som ikke har denne umiddelbare synligheten eller vekker akutte sterke og dype følelser, får ikke den samme oppmerksomheten.

Dette er spesielt utfordrende for alvorlige hendelser som strekker seg over tid, slik som global oppvarming og utarming av natur.

Miljøhistoriker Rob Nixon beskriver dette som slow violence (saktevirkende vold): en type vold som, i motsetning til krig og ulykker, utvikler seg langsomt, øker i styrke og er ute av syne. Dette begrepet tilbyr en alternativ tilnærming til klima- og miljøødeleggelser, en tilnærming som muligens kan mane til handling.

Den saktevirkende volden

Nixon introduserer begrepet saktevirkende vold i boken «Slow Violence and the Environmentalism of the Poor». Denne boken er blant annet inspirert av Rachel Carsons «Silent Spring» (1962), som beskrev de langsiktige skadene ved bruken av giftstoffet diklordifenyltrikloretan (DDT), et kjemisk middel for bekjempelsen av ‘skadedyr’ i landbruket.

Middelet forstyrret den naturlige balansen i økosystemene ved at den også drepte dyr som fugler, gnagere, fisk og forringet jordsmonnet. Carson kastet dermed et viktig og kritisk lys over de langsiktige farene ved bruken av slike midler, kalt pesticider.

Et sentralt tema i Nixons bok om saktevirkende vold, er utfordringen med representasjon. Langsomme og gradvise prosesser blir sjelden anerkjent som vold, i motsetning til umiddelbare og spektakulære hendelser. Ettersom miljøforringelser er distribuert i tid og rom er de vanskelige å fange.

Så hvordan skaper man slående fortellinger, bilder og symboler som representerer den saktevirkende volden? 

Representasjoner av umiddelbar vold fester seg enklere i hukommelsen vår: tenk bare på buddhistmunken som setter fyr på seg selv i protest mot religiøs forfølgelse i Sør-Vietnam, eller den nakne jenta som løper mot fotografen etter et napalmangrep i samme land.

Den saktevirkende volden lar seg sjelden representere på samme vis, da den tidsmessige utstrekningen gjør det vanskelig å fange den saktegående dramatikken i denne typen vold. Det er en utfordring å skape slående fortellinger, bilder og symboler som fanger den flyktige volden fra forsinkede effekter.

Når det usynlige blir synlig

Det er lett å tenke på klima- og miljøendringer som kroneksempler på saktevirkende vold. Likevel trenger man ikke se lengre enn til et boligområde i Lillestrøm kommune for å finne et lokalt eksempel.

I Brånåsdalen har det i flere år sivet giftig metangass inn i husene, rundt husene tyter den kreftfremkallende væsken benzen opp, trær og planter er døde, og flere hus har fått strukturelle skader på grunn av at avfallet under bakken råtner og synker sammen. I et av husene har metangassen allerede antent, og det giftige avfallet renner ut i og forurenser lokale elveløp.

En grundig NRK-kartlegging viste at mellom 1970 og 1991 var søppeldeponiet i daværende Skedsmo kommune i drift, og det ble dumpet bilvrak, restavfall og store mengder farlig avfall.

Kommunepolitikerne i Skedsmo bet ikke på advarslene fra kommuneoverlegen på 1980-tallet om at utbyggingen av boligprosjekt på deponiet kunne føre til setningsskader og gassproblemer i husene. Men utover 1990 og 2000-tallet ble det likevel bygget boliger på toppen av og ved denne fyllingen.

I dag er opp mot 200 boliger rammet av de langsiktige konsekvensene av hensynsløs utbygging på utrygg grunn. En kartlegging viser at opptil 185 000 nordmenn bor i nærheten av deponier der mulige helse- og miljøfarer venter.

Situasjonen i Brånåsdalen illustrerer Nixon sine poenger om vold som er utstrakt i tid og rom, som er gradvis og økende i styrke og som inntar ulike former. Selv om dumpingen av avfallet ikke førte til at avfallsgasser umiddelbart sivet inn i husene, så skjer det nå.

Over tid har en tilsynelatende normal praksis endt opp med å få alvorlige følger for helse og miljø. Denne dynamikken ser vi også på en global skala: på samme måte som at det farlige avfallet under boligfeltet kommer til syne over tid og påfører mennesker og miljø lidelse, så fører også klimagassutslipp med seg saktevirkende former for vold. Dette ser vi allerede tendensene til, og det vil bare bli verre.

Vold som handlingsdefinerende

Det som kan virke som uskyldige eller tradisjonelle måter å utvikle samfunnet på i dag, kan nettopp få katastrofale følger i fremtiden. Man trenger bare se til den gradvise nedbyggingen av natur for motorveier og luksushytter, eller byggingen av vindmølleparker som bryter med menneskerettigheter og urfolks kulturutøvelse.

Nedbygging og ødeleggelse av natur fører sjelden til umiddelbare reaksjoner. Til tross for at vi kjenner til de langsiktige konsekvensene av global oppvarming greier vi likevel ikke å etablere mekanismer som reduserer lokale og globale utslipp i den nødvendige størrelsesordenen som den seneste klimarapporten etterspør.

Den politiske handlekraften er svak, og tiltak som er ment å skulle redusere global oppvarming er fortsatt kontroversielle. Samtidig viser akutte voldshendelser, slik som krigen i Ukraina, at hurtige reaksjoner og koordinert handling er mulig. Kanskje kan en nyansering av begrepet «vold» bidra til å se miljøødeleggelsene på en måte som fører til umiddelbar og samlet reaksjon.

les også

Hurra for kjøttet! Sammen for et fornuftig kjøttkonsum