Lakselus er en naturlig parasitt som alltid har funnes i fjordene våre. Når det blir mer laks i fjorden i form av oppdrettslaks i åpne merder, blir det også mer lakselus, som igjen kan smitte villfisk og føre til skader, sykdommer og økt dødelighet.

Vet mer om salt, temperatur og lys langs kysten

I takt med at oppdrettsnæringen og utfordringen med lakselus har vokst, har også kunnskapen om lakselusa økt kraftig de siste tiårene. Vi vet nå hvordan miljøforhold som salt, temperatur og lys påvirker utviklingen av lakseluslarvene, hvor de driver og hvor smittsomme de er.

Samtidig har den tilgjengelige regnekapasiteten til datamaskiner økt, slik at vi i dag kan lage daglige beregninger for strøm, salt og temperatur i et finmasket nett langs hele norskekysten og i fjordene. Her samarbeider vi med Meteorologisk institutt, som hver dag leverer timesverdier for hele vannmassen 66 timer frem i tid.

Dette danner grunnlaget for Havforskningsinstituttets lakselusmodell. I denne modellen kobler vi sammen kunnskap om havets fysikk og lusas biologi med data fra oppdrettsanleggene, som teller hvor mange lus de har på sine fisker hver uke.

Trafikklys regulerer oppdrettsnæringen

Vi vet cirka hvor mange egg hver voksne hunnlus slipper ut, og hvordan egg og larver spres med strømmene. Slik kan vi beregne hvor tettheten av smittsomme larver er så stor at de mest sannsynlig utgjør en fare for ville laksefisker i området.

Modellen er en viktig del av trafikklyssystemet som regulerer vekst i oppdrettsnæringen. Systemet fungerer slik at myndighetene gir rødt, gult eller grønt lys i ulike produksjonsområder, ut fra det vi vet om smittepresset på villfisken forårsaket av lakselus sluppet ut fra oppdrettsanlegg. Grønt lys gir seks prosent vekst, gult lys gir frys i produksjonen mens rødt lyst fører til at næringen må redusere biomassen med seks prosent. Systemet forbedres kontinuerlig gjennom ny forskning, og gjennom at vi sjekker modellen mot observasjoner fra naturen.

Modellen fungerer i nord og sør

I en studie fra 2018 har vi sammenlignet modellert spredning av lakselus med observerte lusetall på villfisk fra hele kysten. Datasettet bestod av totalt 5211 fisker (sjøørret og sjørøye) fanget med ruse og garn på 102 stasjoner fordelt over tre år.

Resultatene viste godt samsvar mellom modell og observasjoner: modellen viser høyt smittepress på samme tid og sted som der vi fanget fisk med mye lus på seg.

Dette bekrefter at modellen er like gyldig i nord som i sør, og fra de innerste fjordarmer til de ytterste kyststrøk.

Men fungerer den i brakkvann?

I en annen studie fra 2020 så vi spesielt på Hardangerfjorden som testområde. For å teste modellen, brukte vi data fra unglaks (smolt), som var satt ut i bur på 18 ulike steder i fjorden i løpet av fire år. Vi ville se hvor godt modellen kunne varsle om forhøyet lusenivå over en grenseverdi.

Fra før visste vi at modellen var mindre presis i områder av fjorden med lavere saltinnhold, altså brakkvann. Samtidig kom det nye forskningsresultater som viste at lakselus var mer følsomme for lav saltholdighet enn vi tidligere trodde, og at ikke alle lusene reagerte likt.

Da vi justerte for denne nye kunnskapen i modellen, fikk vi nesten fullt samsvar mellom det modellen viste og det vi så i lusetellingene fra smoltburene.

Rødt lys når dødeligheten stiger

I denne studien brukte vi biologiske grenseverdier for hvor mye lus en fisk tåler til å etablere tilsvarende grenseverdier i modellen. Det gjør at vi kan si med stor sikkerhet hvor det er uakseptabelt høy tetthet av luselarver i vannmassene, altså dødelige doser. Hvis dødeligheten i hele produksjonsområdet overstiger 30 prosent så får området rødt lys. Dødelighet mellom 10 og 30 prosent gir gult lys, mens dødelighet under 10 prosent er ansett som akseptabelt av myndighetene og gir dermed grønt lys for vekst.

Resultatene er kvalitetssikret gjennom internasjonal fagfellevurdering, og bekrefter at lakselusmodellen kan brukes til det som var formålet: å finne områder over og under terskelverdiene.

Modellen gjør det også mulig å teste hvordan ulike tiltak kan bidra til å redusere smittepresset, for eksempel gjennom ny anleggsteknologi, kortere produksjonssyklus eller annen plassering av anleggene.

Målet er bærekraftig havbruk – og mat til en voksende befolkning – inn i fremtiden. Da må vi benytte de beste metodene vi har, til det beste for fjordene og kystområdene våre.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap