Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Ifølge rapporten har vi tre år på å redde vår nydelige verden. Det er nå eller aldri. Rapporten er så nedslående at jeg har lyst til å legge meg i fosterstilling i et mørkt rom. Men det vil ikke hjelpe på noe.

Verden vil bli ubeboelig om vi ikke agerer brennkvikt. I tillegg har jeg barn som vil trenge mat også i fremtiden. Med rapporten på strupen må vi alle bidra for å løse krisen vi er i.

Hvorfor når ikke alvoret i forskningen frem?

Jeg forsker på fiskehelse og har de siste åtte årene sett på klimautfordringene fra fiskens perspektiv. Hvordan vil den tåle at havet blir varmere? Når hetebølgene slår til, nye sykdommer truer og behandlingsmåter fornyes?

Målet med forskningen min er å forstå hva vi står ovenfor av klimapåvirkninger og hva vi vil trenge for å tilpasse oss forandringene, slik at vi fortsatt kan produsere mat i havet i fremtiden.

Som alle andre må jeg bruke den kunnskapen og de midlene jeg har for å hjelpe til med de enorme problemene vi står ovenfor, dytte verden i riktig retning og snu den svært dystre fremtiden FN-rapporten skisserer.

Jeg har uttrykt min bekymring i fagjournaler, foredrag, rapporter og i populærvitenskapelige kronikker. Jeg ser at det ikke er nok. For fremtidens oppdretts-Norge planlegges med nye produksjonsmetoder, med nye arter, og med oppdrett av torsk sør for Trondheim, helt uten at klimaforandringene tas med i kalkylene for gjennomføring.

Enten man jobber med globale klimaforandringer eller lokale klimapåvirkninger er resultatene det samme: alvoret i konklusjonene til forskere verden over fører ikke til handling. Hvordan skal vi få resultatene inn i politikken?

Budskapet må være klart

Kunnskapsbaserte råd kommer ofte fra fagpersoner til politikere gjennom rapporter.

Denne måneden ble for eksempel Havforskningsinstituttets klimarapport sendt regjeringen. Rapporten beskriver en fremtid preget av hetebølger og surere, varmere og oksygenfattig hav, forandringer som hver for seg kan ta livet av alt det vakre i havet. Som mosdyr, blæretang, sjøharer og stingsild.

Til NRK sier ansvarlig forsker for rapporten, Geir Ottersen, at vi kan få en massiv dødelighet også i laksemerdene og at oppdrettsnæringen bør være observant.

Dette er godt formidlet av Ottersen. Vi trenger politisk vilje til å redusere omfanget av klimaforandringene og for å kunne tilpasse oss de uunngåelige konsekvensene. Og er det noe som truer norsk havbruk, er insentivene trolig større for å gjøre noe med problemene, enn om kun sjøharens habitat er truet.

I rapporten er det imidlertid også en tabell som viser hvordan produksjon av oppdrettsdyr i havet kan øke eller minke under de ulike klimascenarioene.

Enkelt forklart viser tabellen grønt dersom man ikke trenger å bekymre seg og rødt dersom man bør. For lakseproduksjon i Norge, fra i dag og frem til 2100, er rutene grønne. Dette står i kontrast til hva Ottersen sier.

Den grønne tabellen får det til å gå kaldt nedover ryggen min. Følger ikke myndighetene Ottersen i media, vil de i rapporten lese at klimaforandringer fører til vekst og profitt i norsk havbruk, noe som er svært lite sannsynlig. Særlig sett i lys av FNs rapport om at forandringene nå skjer raskere, med større påvirkning.

Når vi først får beslutningstagernes oppmerksomhet, må vi levere tabeller og råd uten rom for feiltolkning. Jeg skulle ønske Ottersens ord om økt dødelighet i merdene heller kunne runge i gangene på Stortinget.

Kompleksiteten må anerkjennes

Forskere, inkludert meg selv, underkommuniserer nok alvoret i forskningen vår. Vi formidler detaljer til likesinnede, og forenklet versjon til alle andre. I verste fall kan forenklingene være misvisende.

Tabellen fra Havforskningsinstituttet for eksempel, inneholder ikke nok informasjon til å omfatte de enormt komplekse konsekvensene fra klimaforandringer.

Tabellen er basert på gjennomsnittstemperatur utenfor kysten vår, og hvordan artene vil forholde seg til dette. Men temperaturmodellen som er brukt går ikke inn i fjordene der oppdrett faktisk finner sted, og kan derfor vise for lave temperaturer. Norge er i tillegg et langstrakt land, og en generalisering der oppdrett i Stavanger sammenlignes med lokaliteter i Tromsø, gir ingen mening.

Gjennomsnittstemperaturen er heller ikke veldig interessant, da fisken forholder seg til spesifikke daglige variasjoner, og få dager med høy temperatur kan være nok til at den sliter.

Videre har marine hetebølger tatt livet av oppdrettslaks flere steder i verden, og er en av de mest alvorlige klimapåvirkningene som ikke er tatt med i tabellen. Dessverre har vi ikke nok kunnskap om fremtidens marine hetebølger for å inkludere dem i slike analyser ennå, men kanskje bør vi være forsiktige med å fargelegge tabeller grønne, når vi vet at alvorlige faktorer er utelatt.

Vi kan ikke forenkle komplekse problemstillinger så mye at budskapet forsvinner. Jeg vet at Ottersen er enig i dette.

Invitasjon til dialogmøte

Kanskje er direkte dialog og kortere avstand mellom forskere og beslutningstagere måten å få forskningsresultater gjort om til handling?

Når sommerens hetebølger i Europa har roet seg, inviterer jeg herved alle interesserte til Nofima. Spesielt ønsker jeg fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran og Geir Ottersen velkommen. La oss finne en dag som passer. Vi kan rette opp i tabellene og diskutere fremtidens havbruk, klimakrise og forskningsbasert, politisk handling.

Jeg håper Forskersonen formidler min invitasjon. Det er nå eller aldri.

LES OGSÅ:

Kan vi fortsette med økonomisk vekst?