Det er sannsynlig at mange bestander av villaks i norske elver har større utfordringer enn oppdrettslaks, skriver kronikkforfatteren.
Det er sannsynlig at mange bestander av villaks i norske elver har større utfordringer enn oppdrettslaks, skriver kronikkforfatteren.

«Cherry-picking» i forvaltningen av norsk villaks

KRONIKK: Den nye handlingsplanen for villaksen bygger på flere systematiske feil, skriver Per-Otto Hjertenes.

Klima- og miljødepartementet sendte på høring i høst «Handlingsplan for ville bestandar av atlantisk laks». Nylig kom årets rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) . Handlingsplanen bygger i stor grad på opplysninger fra rapporten som er en årlig presentasjon av situasjonen for villaksen.

Jeg sitter igjen med flere spørsmål etter å ha lest rapportene. Departementet, som er ansvarlig for begge, bør svare på spørsmålene.

Når terrenget ikke stemmer med kartet

I handlingsplanen påstås det at de ville laksebestandene er i retur, under sterkt press fra rømt oppdrettslaks og lakselus fra laks i oppdrettsanleggene. Samtidig har bestandene av villaks, som gyter i norske elver, økt betydelig de siste 15 årene.

Opplysningene finnes i årets rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning. Her finner vi at 92 prosent av laksebestandene har nådd forvaltningsmålene sine. I perioden 2017-2020 er andelen vassdrag som nådde forvaltningsmålet 1,5 ganger større enn i perioden 2006-2009 (Figur 2). Forvaltningsmålene er tilpasset hver enkelt elv og bestemmes av VRL.

I dag dreier forvaltningen av villaksen seg mest om lakselus og gener fra oppdrettsfisk. Denne tilnærmingen er altfor grov.

På Vestlandet – arnestedet for oppdrettsnæringen – er bildet det samme. Etter 2010 har mengden av gytende laks i elvene doblet seg i forhold til 1980-tallet (figur 2.17 i rapporten til VRL).

Oppdrett av laks startet tidlig på åttitallet, men hadde en trang fødsel. Næringen begynte å vokse fra 1995 og fremover. Fra 2010 har antallet fisk i anleggene på Vestlandet om våren vært ganske stabilt. Veksten i bestandene av villaks på Vestlandet, har skjedd parallelt med veksten i oppdrettsnæringen. Dette faktum blir ikke kommentert av Klima- og miljødepartementet eller Vitenskapelig råd for lakseforvaltning.

Data må kvalitetssikres

Handlingsplanen for villaksen bygger på flere systematiske feil.

Kvalitetsnormen for lakseelvene er fastsatt i forskrift og gir retningslinjer for vurdering av norske lakseelver. I normen er det i praksis to kriterier som inngår i vurderingene:

1. Antall laks som kan fiskes + antall laks som er tilbake i elven etter at fisket er slutt

2. Stammetilhørighet – om laksestammen i et vassdrag er upåvirket av fremmede gener

Handlingsplanen hevder at det er 450 ville bestander av laks i Norge. Fra VRLs rapport vet vi at 92 prosent av vurderte laksebestander har nådd forvaltningsmålene sine. Derfor er det først og fremst stammetilhørigheten som bestemmer om en bestand når målene «svært god tilstand» eller «god tilstand». Det er bare 104 av bestandene som har fått genetisk påvirkningsanalyse, som utgjør 23 prosent av de 450 bestandene.

Handlingsplanen hevder at bare 20 prosent av de 450 norske laksestammene tilfredsstiller kvalitetsnormen, men det er altså bare 23 prosent av vassdragene som er tilfredsstillende undersøkt.

Klima og Miljødepartementet formulerer klare konklusjoner, men det skorter på balanserte diskusjoner og kvalitetssikring av datamaterialet.

De 450 vassdragene med oppgang av laks

Det er flere eksempler: I VRL’s rapport bygger vurderinger og tilrådinger på data fra 198 laksebestander, med årlige mål for antall fisk som gyter, sammen med forvaltningsmålene. Klima- og miljødepartementet utvidet i fjor dette materialet til 450 vassdrag. Dette er problematisk fordi det mangler systematiske data fra overvåking av disse vassdragene.

I kvalitetsnormen finnes retningslinjer for vurdering av norske lakseelver, men det mangler krav til hvilke data som skal brukes og til kvalitetssikring av data før et vassdrag kan få bestemt sin tilstand.

VRL påpeker selv dette i sin rapport nummer 14 fra 2020 om Sjølaksefisket. Der heter det: «Vi har i stor grad manglet kunnskap om tilstanden for de øvrige 250 bestandene, som i hovedsak er mindre bestander. Disse bestandene inngår ikke i årlige bestandsvurderinger, på grunn av mangel på data.»

Likevel refererer departementet til de 450 vassdragene. Merk: De mangler data fra mer enn halvparten!

Disse vassdragene blir også brukt i Havforskningsinstituttets modeller for påvirkning av lakselus på villaks. Et stort antall elver i modellene øker robustheten i simuleringene – forutsatt at kvaliteten av data tilfører substans. Det gjør de ikke ifølge Vitenskapelig råd for lakseforvaltning.

Data som ikke blir vurdert

Norsk villaks blir bare vurdert ut fra de minkende fangstene. Dette er det største problemet når vi skal forstå situasjonen for villaksen. VRL viser til fangststatistikker når de omtaler utviklingen av laksebestandene. Det tas ikke hensyn til hvor mange som fisker eller hvor ofte det fiskes.

Reduksjoner i fisketid, endring i bruk av redskap og hvor det kan fiskes, påvirker fangstene i større grad enn mengdene av laks som kommer tilbake fra havet. Derfor øker antall fisk som gyter i elvene selv om det fanges mindre laks. Derfor når de fleste laksebestandene som overvåkes forvaltningsmålene sine. Tilbakevendingen av villaks til kysten har vært i framgang i lang tid. Når vi bare ser på fangstene, blir dette maskert.

Rødlistingen av villaksen bygger også på fangststatistikker. Utfra situasjonen jeg har beskrevet ovenfor, blir plasseringen av villaksen på rødlisten et paradoks.

Jeg savner en evaluering av fangststatistikkene, særlig fra sjøfisket. Data fra sjølaksefisket, er det mest omfattende og sikreste datasettet vi har, og det strekker seg mange tiår tilbake i tid. De siste ti årene er særlig interessante. Da ble det samlet inn fangstdata fra rundt 22.000 årlige fangstdøgn fra kilenøter og krokgarn. Dette verdifulle materialet nevnes nesten ikke i rapporten fra VRL. En enkel analyse av disse dataene antyder at tilbakevendingen av villaks til kysten økte med 20 prosent i denne perioden. I denne sammenhengen bør det bemerkes at i rapporten om sjølaksefisket fra 2020 brukes bare data fra årene 2015- 2018. Ved bare å bruke data fra et kort intervall (4 år), og fangstinnsatsen utelates, blir rapporten verdiløs.

Riktig og rettferdig forvaltning

Selektiv bruk av data betegnes gjerne som «cherry picking» – man plukker kun det beste. Klima- og miljødepartementet må forklare bruken av data i forvaltningen av villaksen. Det er fare for at rettssikkerheten ikke er god nok for næringsutøverne. Eksempelvis behandles sjølaksefiskerne i de fleste sammenhenger som en «uønsket påvirkning» av departementet. Perspektivet om at sjølaksefisket faktisk er utøvelse av en rettighet grunnlagt i lov, savnes fullstendig.

Det er sannsynlig at mange elvebestander har større utfordringer enn oppdrettslaks. Så lenge vi ikke har en samlet oversikt over laksebestandene og utfordringene, blir det umulig å prioritere tiltakene som vil ha størst betydning for den enkelte bestand. I dag dreier forvaltningen av villaksen seg mest om lakselus og gener fra oppdrettsfisk. Denne tilnærmingen er altfor grov. Vi risikerer at viktige vassdrag ikke får riktige løsninger fordi det meste av fokuset er rettet mot oppdrettsnæringen.


I arbeidet med denne kronikken er det brukt data fra:

  • Status for norske laksebestander i 2020. Rapport Nr. 16 2021 (VRL)
  • Handlingsplan for ville bestandar av atlantisk laks, Klima og Miljø departementet 2021
  • Anon. 2020. Råd om beskatning av laks i sjølaksefiske Rapport Nr. 14 2020 (VRL)
  • Akvakulturstatistikk fra Fiskeridirektoratet
  • NOU 1999 - 09


LES OGSÅ:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS