I tillegg til Russlands økonomiske orientering østover, har krigen også skapt en omfattende energikrise, den er inflasjonsdrivende, og den truer med å forårsake global matmangel. I tillegg har krigen dramatiske konsekvenser for tusenvis av private bedrifter og investorer.

Krigen i Ukraina øker og anskueliggjør dermed den politiske – eller snarere geopolitiske – risikoen for aktører i globale, regionale og nasjonale markeder. Denne gruppen inkluderer, men er likevel ikke begrenset til, alle multinasjonale selskaper med operasjoner i Ukraina og i et tungt sanksjonert Russland; kraftkrevende industri i hele Europa; og en rekke selskaper i petroleumssektoren og annen kritisk infrastruktur som har sett seg nødt til å høyne sikkerhets- og beredskapsnivået som følge av dramatiske sabotasjeforsøk og (presumptivt russisk) etterretningsvirksomhet.

Politisk og geopolitisk risiko

Politisk risikoanalyse er, enkelt sagt, studiet av den innvirkningen politikk har på markeder. Begrepet «politisk» defineres gjerne bredt; det favner så vel politiske prosesser og beslutninger innad i stater som effekter av internasjonal politikk og mellomstatlig konflikt. Geopolitisk risikoanalyse vektlegger sistnevnte spesielt.

Politisk risiko som fagfelt ble i sin barndom på 1960- og 70-tallet inspirert av flere dramatiske hendelser i utviklingsland. Mye av risikoen var på den tiden direkte eller indirekte knyttet til supermaktskonflikten under den kalde krigen; det var altså tale om geopolitisk risiko.

Mot slutten av 1980-tallet ble det derimot stadig klarere at den kalde krigen var i ferd med å ende; amerikanerne og deres allierte hadde vunnet.

Dette bebudet det «unipolare øyeblikket» – en periode der USA stod mutters alene på toppen av det globale hierarkiet av stater. Den gjenværende supermakten, med støtte fra svært mange allierte, kunne nå forme de politiske, ideologiske og økonomiske spillereglene i det internasjonale samfunn uten å måtte ta hensyn til noen stormaktsrival – for en slik fantes ikke. Dermed ble 1990-tallet, og det meste av det etterfølgende tiåret, en periode uten tradisjonell stormaktspolitikk.

Den politiske risikoen for internasjonalt forretningsliv forsvant ikke, men den var annerledes, og den var mindre. Den var i liten grad geopolitisk; i større grad dreide det seg om den mindre eklatante risikoen for at myndighetene i ens vertsland skulle begå kontraktsbrudd eller gjennomføre endringer i det regulatoriske rammeverket.

Alt i alt var verden, sett fra internasjonale bedrifters og investorers perspektiv, særdeles stabil, forutsigbar og positiv.

Maktendringer og stormaktsrivalisering

Men intet tre vokser inn i himmelen. Mot slutten av 00-tallet hadde Russland kommet (delvis) tilbake etter de på alle måter katastrofale 1990-årene; og dette var et mer ambisiøst, revisjonistisk og militarisert Russland.

I Øst-Asia hadde den vordende supermakten Kina, på bakgrunn av tiår med høy økonomisk vekst, omdannet seg selv til en mer selvhevdende militær stormakt. Og i Midtøsten inngikk regionale mellomstore makter i en stadig hardere rivalisering om regional sikkerhet og innflytelse på samme tid som Den islamske stat tok internasjonal terrorisme til nye grufulle høyder.

Denne utviklingen kan ikke sies å ha vært uventet. Lærdom fra historien og fra de mest sentrale teoriene i internasjonal politikk forteller oss at perioder med utvetydig globalt lederskap kan vare lenge, men ikke evig. Dominans vil bli utfordret, og makt vil bli balansert.

Det er endringene i relative maktforhold, samt hvordan statsledere tolker og feiltolker disse endringene og deres konsekvenser, som er den grunnleggende mekanismen som skaper det vi i dag observerer er en mer konfliktfylt verden.

USA er fremdeles den (klart) mektigste aktøren i det internasjonale systemet, og USA spiller fremdeles, om enn i mindre grad enn før, rollen som «global politimann» og understøtter av den verdensordenen landet selv i stor grad har formet.

Men dette er, i relativ forstand, et mindre mektig USA som stadig oftere og sterkere blir utfordret på den internasjonale arena. Verden er i mangt og meget tilbake der den stort sett har befunnet seg opp gjennom historien. Internasjonal politikk er tilbake.

Mye bidrar selvsagt fremdeles til å opprettholde forutsigbarheten, stabiliteten og det mellomstatlige samarbeidet. Men forutsigbarheten er under et betydelig og vedvarende press; og den overskygges i stadig større grad av de mindre hyggelige, men like fullt ikke unaturlige, kreftene i internasjonal politikk.

Geopolitisk risiko på ny

Dette betyr også at risikobildet for internasjonale bedrifter har endret seg. Politisk risiko har atter blitt geopolitisk risiko. Og sistnevnte type risiko er mer virkningsfull; den involverer ofte de økonomisk mektigste statene, og den rammer et videre spektrum av bedrifter og investorer.

Internasjonale økonomiske aktører har fått sine forvarsler. Det var under presidentskapet til Donald Trump at USA erklærte handelskrig med Kina. Omtrent samtidig (i 2017) besluttet flere arabiske land, med Saudi-Arabia i spissen, å gå til full politisk og økonomisk boikott av nabolandet Qatar.

Året etter trakk USA seg fra atomavtalen med Iran og besluttet å bruke sin økonomiske styrke til å isolere landet økonomisk (og sanksjonsvåpenet har siden blitt brukt mot en rekke andre land). Iran, på sin side, svarte blant annet gjennom å angripe utenlandske tankskip og true med å stenge Hormuz-stredet for skipstrafikk.

Sommeren 2020 førte grensetrefninger mellom Kina og India til at indiske myndigheter strammet inn kinesiske bedrifters markedsadgang. Dette skjedde et par år etter at Kina valgte å plassere bedrifter fra Sør-Korea (en annen økonomisk tungvekter) i «fryseboksen» på grunn av Seouls beslutning om utplassering av et amerikansk rakettsystem.

Samtidig har betente maritime konflikter i Middelhavet, og i Sørkinahavet, lenge avskrekket multinasjonale oljeselskaper fra å investere. De siste årene har også bevitnet en økning i statlige (og ikke-statlige) cyberangrep mot private bedrifter.

Ukraina-krigen og geopolitisk risiko

Men krigen i Ukraina representerer like fullt en betraktelig økning av den geopolitiske risikoen. Risikoen har hittil manifestert seg på flere måter. Det er selvsagt umulig for internasjonale bedrifter å operere i store deler av Ukraina.

Betydelig risiko er også knyttet til skipstrafikk i Svartehavet. Store deler av luftrommet over regionen er i praksis stengt for sivil luftfart. Energiprisene i Europa har eksplodert. Gamle handelsmønstre erstattes med nye.

Vestlige bedrifter har stort sett vært nødt til å forlate Russland, med lite håp om en snarlig retur. Samtidig har sabotasjeangrepene på Nord Stream-rørledningene i Østersjøen ansporet flere europeiske land – deriblant Norge – til å høyne beredskapen rundt petroleumsinstallasjoner og infrastruktur mer generelt.

Og nettopp beredskap er et nøkkelbegrep for internasjonale bedrifter og investorer i denne sammenhengen – beredskap eller forberedelser eller aktpågivenhet, og bevissthet om, og en anerkjennelse av, at internasjonal politikk har endret seg betraktelig, til det mer konfliktfylte. Denne endringen lar seg neppe reversere i overskuelig fremtid.

Internasjonal politikk er tilbake for fullt. Det er også den geopolitisk risikoen.

LES OGSÅ:

Er krigen i Ukraina Vestens eller Putins skyld?