Hva er det som gjør at én person ler så tårene triller av en sketsj eller rollefigur som en annen person synes er platt? Hva gjør at en leder kan dra en vits på blåturen som de underordnede oppfatter som ubehagelig og støtende? Og hvordan kan en komiker vite når det er greit å spøke med et sårbart tema, og når det er best å styre unna?

I en fersk artikkel i Frontiers in Psychology ser vi nærmere på hva som avgjør om en spøk oppleves morsom eller krenkende.

Hva humorforskning forsøker å forklare

Forskning på humor tar for seg hva som gjør noe morsomt. Og hva som gjør at noe ikke oppleves morsomt. Den hårfine grensen mellom humor og alvor er relativt uutforsket. I vårt prosjekt utforsket vi grensesonen mellom hva som er morsomt og hva som blir platt, kjedelig - eller i verste fall krenkende.

Ifølge en nyere humorteori må to kriterier være oppfylt for at noe skal oppfattes som morsomt. Spøken må innebære et brudd på personens forventninger om hvordan noe «bør» være. Den bryter med en erfaring, norm, eller regel. Samtidig må bruddet være godartet. Overskridelsen må ikke være for stor eller alvorlig. Spøken må treffe «the sweet spot».

Vi mener at vanskeligheter kan oppstå hvis området for hva du og jeg synes er morsomt, ikke overlapper. Et forsøk på humor som den ene ler godt av, kan av den andre oppfattes som intetsigende eller i verste fall et overtramp. Metaforisk er det som å hoppe fra en trampoline i egen hage og lande i koldtbordet på naboens konfirmasjonsfest.

Psykologisk avstand avgjør hva som er morsomt

Hva som oppfattes som godartet eller ondartet, vil avhenge av psykologisk avstand, det vil si hvor nær eller langt unna noe føles - geografisk, tidsmessig eller sosialt. Det fungerer best å spøke med det eller den som psykologisk sett er akkurat passelig langt borte fra oss.

Hva som er «akkurat passelig» avhenger av hvor alvorlig temaet og forventningsbruddet er. Alvorlige hendelser som for eksempel en ulykke, kan tøyses med først når de er geografisk eller tidsmessig langt unna. Noe er så alvorlig at det aldri kan bli gjenstand for humor.

Mindre alvorlige episoder, som at noen veltet oppskåret laks over hele frokostsalen, kan være morsomme på nært hold. En slik episode blir likevel ikke alltid oppfattet som morsom når den er gjenfortalt. Til tross for at fortelleren insisterer på «og vi lo!», er kraften i episoden ikke stor nok på avstand til å utløse latter hos en tilhører her og nå. «Du skulle ha vært der,» ender vi kanskje opp med å unnskylde oss.

Over tid kan slike episoder bli mindre morsomme, og til slutt kanskje ikke morsomme i det hele tatt. Jakten på det vi kan enes om at er morsomt, følger Gullhår-prinsippet: Ikke for mye, ikke for lite, men akkurat passelig - for både fortelleren og lytteren på samme tid. Hvis spøken bare treffer den enes «sweet spot» kan denne personen le så tårene triller, mens den andre ikke ser humoren i det.

Parterapi og sosial avstand

Den sosiale avstanden til det som spøkes med, må også være passe stor. Ta den populære Parterapi-karakteren Kjell-Simen. Hvor inderlig du ler av hans pinglete forsøk på å blidgjøre Britt Helen, kommer blant annet an på hvor sosialt nær eller fjern han er for deg.

Hvis han minner for mye om deg selv eller ektefellen din, kan sketsjen oppleves mer ubehagelig enn morsom. Sjansen er større for at parodiens kraft er morsom om karakteren likner litt på deg selv eller din ektefelle, eller mye på en svoger eller en kollega som ikke står deg så nær.

For en komiker blir det viktig å finne de temaene og karakterene som er igjenkjennbare nok til å fremkalle latter, men som i passelig grad utfordrer temaets sårbarhet. Dermed blir kraft, sårbarhet og distanse viktige for en komiker å ta hensyn til.

Tre former for sosial avstand i humor

Vårt bidrag til humorteorien er å spesifisere ulike former for sosial avstand der en humorsituasjon har flere parter. Den enkleste situasjonen går ut på at en person forteller en vits til en annen. Her vil i hvert fall tre former for sosial avstand påvirke om vitsen oppfattes som morsom, platt, eller støtende.

Den ene formen for avstand er avstanden mellom spøken og lytteren. Hvis spøkens tema er fjernt for lytteren, kan en vits oppfattes som platt eller uinteressant. Spøking rundt tema som er psykologisk nær lytteren - for eksempel en sykdom vi selv lider av - vil derimot lett oppfattes som sårende. En vits om noe som er aktuelt, men ikke altfor tett på oss, har større sjanser for å treffe helt riktig.

Avstanden mellom vitsefortelleren og vitsen kan også påvirke hva vitsefortelleren selv synes er morsomt og greit å spøke med. Den påvirker også hvor morsom lytteren synes vitsen er. En vitseforteller kan lettere spøke med sin egen etniske gruppe, enn med en gruppe hun ikke selv tilhører.

En tredje form for avstand er mellom vitsefortelleren og lytteren. Dette forholdet er mer komplekst. En god og nær relasjon kan noen ganger gi rom for mer kraftfulle vitser. Andre ganger kan det være mer sårende om en vits kommer fra en person som står oss nær, enn fra en fjern person. Maktforskjeller i relasjonen kan også ha betydning.

De tre formene for avstand vil oppleves forskjellig av ulike parter. I en gitt situasjon kan vitsefortelleren ha én opplevelse av de tre formene for avstand, lytteren en annen. Tilskuere kan igjen ha andre oppfatninger. Her ligger risikoen for å bomme, i verste fall ved at noe som var ment som en spøk kan oppfattes som ubehagelig eller ondskapsfullt. Det er når perspektivene overlapper, at sjansen er tilstede for at dét som var ment morsomt, også blir oppfattet slik.

Maktforskjeller, sosial avstand og humor

Vårt andre bidrag er å beskrive hvordan maktforskjeller kan påvirke humoropplevelsen. Fra annen forskning vet vi at grad av makt kan påvirke opplevd sosial avstand. Dette gjelder relasjoner der en part har mye makt og en har liten, for eksempel en leder og en medarbeider.

En leder vil kunne oppleve større sosial avstand til medarbeideren, enn hva medarbeideren gjør til lederen. Denne asymmetrien gjør at en leder i vanvare kan gå over streken med en spøk. Når en leder skal fleipe – som i en tale på firmafesten - er det derfor viktig å huske at spøken kan treffe hardere og nærmere enn tilsiktet.

Hvis en medarbeider skal fleipe med en leder, er det større risiko for det motsatte. Spøken kan bli for svak og ikke rekke hele veien frem til lederens «sweet spot». Den vil da ikke oppfattes som morsom.

Hvorfor er humorforskning viktig?

En god latter forlenger livet. Humor reduserer stress. Positive emosjoner gir helsegevinster og forebygger psykologiske vansker. Humor er et "sosialt lim" i familier, på arbeidsplasser og i storsamfunnet. Samtidig kan mislykkede forsøk på humor være skadelig.

Det som var ment som en spøk kan i verste fall oppleves som overtramp eller krenkelse, og skape uro og konflikt hjemme og på arbeidsplassen. Altså kan økt treffsikkerhet i humor ikke bare gi oss mer å le av, men også gjøre samfunnet til et bedre sted.