Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

«Hani» kommer tilbake til avdelingen sammen med en yngre betjent. Det har regnet i dag, så de har spilt biljard. Dette var akkurat det hun trengte. «Hani» har sittet i varetekt i to uker nå. Langt hjemmefra, siden hun har bodd hele sitt liv i Thailand. Isolert også ut fra språkutfordringer å dømme, og en engstelse for hva hun kunne oppleve i møtet med norsk kriminalomsorg. En kreativ betjent viste henne biljardrommet; en aktivitet uten ord. De fant noe felles i manglende ferdigheter, med mye latter og en forståelse for at vi var der for å hjelpe henne.

«Rune» har rasert cella si med stor effektivitet. Han er solid, har en imponerende voldshistorikk. Fire betjenter står dresset opp i verneutstyr utenfor cella. Det ligger an til konfrontasjon. Han må tas med makt. Den eldre førstebetjenten ankommer avdelingen, åpner luken og sier «hei» til «Rune». Førstebetjenten ser seg litt rundt: «men her kan du jo ikke bo Rune, rommet er jo helt knust». Den milde fremtoningen til førstebetjenten har sin effekt; «Rune» ser seg rundt og smiler. Ett minutt etter rusler en liten eldre førstebetjent og en svær innsatt i korridoren på vei til et nytt rom. De fire betjentene i verneutstyr følger med på avstand.

Kriminalomsorgen får hard medfart i media for tiden. Vi har lest historier om selvmord i fengsel, om innsatte med psykiske utfordringer som ikke får den behandling de trenger. Vi hører ansatte som slutter, eller vurderer å slutte, fordi de opplever lav bemanning, en hverdag med vold og trusler og alt for lav lønn. 

Men det finnes også andre historier. Historier vi ikke hører så mye om. Historier om når det går godt. Det er disse historiene jeg er nysgjerrige på. Hvordan kan det skapes rom for å dele disse historiene?

Det går som regel godt 

Professor Svein Aage Christoffersen skriver i «profesjonsetikk som dømmekraft» at det som går godt ikke har noen nyhetsverdi. Det preger ikke forsidene og er kanskje heller ikke tema på vaktrommet der fengselsbetjentene samles. 

Som en øvelse i balansekunst bør en jakte etter det som preger de fleste dagene i kriminalomsorgen. De (små) historiene som både kan bidra til motivasjon internt og hvordan vi blir sett på som organisasjon utenfra, i omverdenen utenfor murene og gjerdene.

Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS) har i utdanningen av fengselsbetjenter allerede over noe tid arbeidet med våre studenter, aspirantene, for å skape kultur for disse historiene. Dette er de som er nykommerne når de kommer ut i praksis i fengslene. De som er på vei ut av noe og på vei inn i noe annet. En overgangsfase hvor de nærmest som eremittkrepser kan føle at de har vokst ut av skallet og er sårbare mens de leter etter et nytt. 

Les også: Norge har ikke lenger verdens beste kriminalomsorg

De som møtes av overgangsritene, av historiene som opprettholder tradisjonen, kulturen og disiplinen. De som har behov for et rom hvor andre historier, deres egne historier, kan skapes og deles. 

Det er nødvendig å trekke veksler på de inntrykkene som møter aspirantene når de går inn bak murene. Det er disse inntrykkene som er råmaterialet for å skape historiene.

En rik kilde til historier

Mennesket er et historiefortellende dyr, og organisasjoner er møteplasser hvor historier skapes og deles. Historier som kan være rent underholdende. For eksempel de som bidrar til at en lang helgevakt går litt kjappere. Historier som kan være morsomme, som en balanse mellom det forløsende, fornedrende og fordummende. Eller det kan være historier som skal fungere disiplinerende, men også være et uttrykk for omsorg for nykommeren i profesjonen. 

Dette er historier som forteller at «dette har vi har forsøkt før», gjerne med et uheldig resultat, ikke minst for nykommeren. Fra egen erfaring vil historier ofte være en kombinasjon av disse funksjonene; en sosial arena hvor organisasjonens historie og egne historier fortelles, kanskje med en lett disiplinerende eller til og med terapeutisk, knapt synlig, undertone.

Et rom for skaping og deling av historier

Hvordan kan vi skape en god kultur for historiedeling og en nysgjerrighet overfor andres historier? 

Vi har i flere essays arbeidet med det japanske begrepet Ba, som kan fortolkes som et sted, et rom som åpner, et rom hvor en har omsorg for det uferdige, det og de som kanskje må hjelpes frem. «Rommet» kan både være fysisk, virtuelt eller digitalt. 

Hovedpoenget er at det skapes en arena for deling i en kontekst preget av støtte og omsorg. Vi viser i essayet til at slike rom kan skape seg selv, gjennom historiedeling på nattevakter eller i patruljebilen i politiet.

For å skape arenaer for deling av historier finnes det virkemidler og metoder som kan anvendes både i opplæring og bidra til et fokus etter at en er ferdig utdannet. I vår utdanning har vi gode erfaringer med å bruke daglige logger, små refleksjonsoppgaver, ansatser til historier som så utforskes og utfordres gjennom bruk av metoder som en variant av reflekterende team. 

En aspirant intervjues her av en veileder med et team bestående av tre-fire aspiranter som tause lyttere. Det er aspirantens opplevelser i den første tiden i praksis veilederen er på jakt etter. Hva er det som har gjort inntrykk. Deretter kobles teamet inn. Her reflekterer de andre aspirantene seg imellom rundt det de nettopp har hørt. 

Aspiranten som ble intervjuet og veilederen lytter tause til samtalen i teamet. I en slik øvelse vil den viktigste egenskapen til lytterne være nysgjerrighet og evne til undring. Lytterne skal være detektiver på jakt etter historiene i, og bak det som har gjort inntrykk, det som har satt avtrykk og som kan få uttrykk – i en historie.

Det ekstraordinære i det tilsynelatende ordinære.

Hva kan en god historie være? Det finnes mange der ute. Som vist gjennom eksemplene i innledningen, kan det handle om en kreativ løsning for å redusere belastningen av isolasjon. Eller en forløsende litt humoristisk observasjon som løste fastlåst situasjon som kunne endt opp med fysisk maktbruk. 

Det handler om å finne de gode eksemplene, det poetiske, det skapende i det hverdagslige. En av våre studenter skrev fascinert om da hen var med på saueklipping sammen med innsatte på en avdeling med lavere sikkerhetsnivå, utenfor murene. 

Studentens erfaring var fra et høyere sikkerhetsnivå bak murene. Aspiranten og innsatte fikk mulighet til å innta nye roller og vise frem nye sider av seg selv.

Når studentene våre blir bedt om å skrive logger og reflektere rundt hendelser, viser de ofte til at det ikke skjedde noe ekstraordinært som gav inspirasjon til daglige eller ukentlige nedtegnelser. De må utfordres til å utforske inntrykkene. Få hjelp til refleksjonene og skape uttrykkene gjennom sine historier. 

Uten å nedtone det kritikkverdige, der både regelverk og praksis bør endres, handler dette om å se hva en faktisk oppnår, ofte i det små -historiene om når det går godt. De må få anledning til å trene på å se det ekstraordinære i det tilsynelatende ordinære.

les også

Vil kunstig intelligens kunne brukast til å forutsjå natur­katastrofar før dei rammer?