Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Ansatte føler seg som torturister. De holder trengende mennesker innelåst og klarer ikke forhindre selvmord. Mennesker som burde vært i psykiatrien, men som faller mellom to stoler. For syke for fengsel, men for friske eller farlige for psykiatrien.

Fengselshverdagen

En kollega forteller om å være i konstant beredskap, døgnet rundt. Sover lite. Orker ikke involvere seg med barna sine. Får stadige flashbacks etter synet av en ung jente som hang seg i gitteret foran cellevindu.

En annen kollega kaster opp hver dag før jobb. Han vet hvordan vakten vil bli. Han vil løpe som en hodeløs hane mellom celler i forsøk på å forhindre at liv går tapt. Det har han gjort i flere uker. Kanskje måneder. Hva om han en dag prioriterer feil?

En innsatt sparker i celledøra. Hun har vært innesperret i flere døgn. Hun kjenner en desperasjon etter luft. Pulsen sprenger i halsen. Hun må ut! En luke i celledøra åpnes. Betjenten virker irritert. Han truer med å sende henne på sikkerhetscelle, hvis hun ikke slutter å sparke. 

Lyden gir gjenklang helt ned i kjelleren, hvor det ligger en apatisk jente på betonggulvet i fosterstilling. Smellene sender tankene hennes tilbake til barndomshjemmet, hvor hun ser faren slå løs på moren.

Disse historiene gir et glimt av hverdagen og det krevende klientellet som er i norske fengsler. 92 prosent av de innsatte har en eller flere psykiske lidelser, som ofte bunner i traume erfaringer. Arbeidsbetingelsene for ansatte er krevende. På Bredtveit har den vært ekstrem over år, til tross for gjentagende varslinger fra fengselslederen. 

Etter hvert begynte betjentkorpset å falle. En etter en. Allerede utslitte ansatte påtok seg doble vakter i forsøk på å ivareta innsattes behov, og forhindre at flere gikk til grunne. Det ble bare verre.

Alt har en årsak

Sivilombudets rapport er skremmende, men sann og nødvendig. Den beskriver hvor gravalvorlig tilstanden er. Samtidig har enkeltstående episoder blitt trukket ut av kontekst og gitt rom for uheldige fortolkninger. Trangen enkelte har med å påføre skyld eller legge hensikter bak andres handlinger, gjør situasjonen enda tyngre. Det kjennes dypt urettferdig.

Det er nemlig en årsak til menneskers handlinger, uansett om de virker aldri så meningsløse. En ansatt som fjerner det eneste møbelet, madrassen, vekk fra en sikkerhetscelle, trenger ikke handle om ondskap eller maktmisbruk. 

Det kan være en hensiktsmessig vurdering som ligger til grunn. For en som ikke kjenner innsiden, høres det nok uforståelig ut. Sannheten er at noen innsatte setter madrassen foran tilsynsvindu, for å hindre at ansatte skal se inn på cellen. 

Sett fra innsattes side, er handlingen forståelig. Hvem ønsker vel å føle seg som en hund i bur? Glodd på, mens man er på sitt svakeste. Fratatt all verdighet. Kanskje handler det også om å gjenoppta kontroll, så de vonde følelsene ikke skal ta overhånd. Eller som en mestringsstrategi, fordi fengslet kontrollerer alt annet.

Noen har meninger om at innsatte kan skylde seg selv, for å ha havne på sikkerhetscelle. Det er bare å ta seg sammen. Hvis verden var så sort hvitt, ville nok ingen havnet på sikkerhetscelle. Eller i fengsel, for den saks skyld. 

For å sitere Randi Rosenqvist: 

«Jeg tror ingen barn tenker at de skal bli ganske jævlige når de blir voksne. Jeg ser dem som offer for genetikk, familiesituasjon, manglende barnevern, dårlig naboskap, psykisk oppgitthet og dårlige relasjoner.»

Strengt tatt skulle ikke innsatte vært på sikkerhetscelle. Hun skulle fått hjelp til det vonde hun strever med. Til å finne mening i det meningsløse. Til å starte på nytt. Jobbe seg ut av et negativt livsmønster. Bearbeide vonde sår hun ble påført i oppveksten, og skammen over det hun selv påførte andre. Hun skulle bli tryggere på seg selv. Tryggere for familien sin, og ikke minst en tryggere person å løslate tilbake til samfunnet.

Den muligheten blir hun fratatt. Ansatte kan ikke tilby det hun trenger. De har ikke de nødvendige kompetanseverktøyene. Dessuten er de for få på jobb. Dermed tvinges deres prioritet ned til en ting: Å redde liv.

Flere skader seg mens de er på sikkerhetscelle. Noen gjemmer glasskår eller barberblad i kroppens hulrom. De kan rive opp sting etter dype kutt. Dunke hodet i veggen. Kvele seg med eget hår og rive av seg negler. Det finnes ikke mangel på kreativitet bak murene. Ansatte har sett det meste. Også det utenkelige.

Uten tilsyn, vil liv gå tapt. Det å fjerne madrassen blir en umenneskelig avveining mellom å beskytte menneskeverdet eller retten til liv.

Farvel

Mens politikerne og direktoratene for helse og kriminalomsorg diskuterer hvem som har ansvaret, skvises ansatte og innsatte inn i en gjensidig mistillitskrig. De beskytter seg mot fare. 

Hjerner i konstant beredskap. Kropper fylt med det skadelige stresshormonet kortisol. Slik blir innsatte retraumatisert og feildiagnostisert. Ansatte står i fare for å utvikle stresslidelser, angstlidelser og depresjon. Listen kan bli lang.

Det er på høy tid å våkne. Vi må bygge fengselsansatte opp. Ikke rive dem ned med anklager. Så lenge fengslene fylles av mennesker med høyt traumetrykk, må organisasjonen struktureres traumebevisst. 

I tillegg til økt bemanning og et justert regelverk, vil gapet mellom fengsel og psykiatri bli mindre. Dermed blir igjen det psykososiale miljøet tryggere.

Inntil det, er det farvel til tittelen «verdens beste kriminalomsorg». Norge er ikke lenger den tittelen verdig.

les også

Debatten om norsk skole er preget av berøringsangst