Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger.

Vi forsker på hvordan kvinner kommer seg ut av kriminalitet og rus, og et viktig fokusområde er hvordan de lever sine liv etter gjennomført straff. Et tema som er lite forsket på i norsk sammenheng, spesielt når det gjelder kvinner, er hvorvidt man bør fortelle om sin bakgrunn i møte med omverden. 

Hvordan vil folk forholde seg til meg når de vite om min fortid? Det er et spørsmål som vekker bekymring hos kvinnene vi har snakket med, og det ser også ut til å være forholdsvis lite problematisert i rehabiliteringsarbeidet. Vi har intervjuet 20 tidligere straffedømte kvinner som håndterer dette på ulike måter.

Vårt mål er å øke forståelsen av kompleksiteten og utfordringene kvinner med en kriminell historie møter ved reintegrering i samfunnet. Vi håper at funnene vil være til nytte for fagpersoner som er engasjert i rehabiliteringsarbeid.

Tre strategier

Vi identifiserte tre ulike strategier når det gjelder hvorvidt man skal stå frem som tidligere «kriminell»:

• Kortene på bordet. Her legges det vekt på å snakke relativt åpent om ens fortid, uten at det nødvendigvis innebærer full åpenhet. Denne åpenheten gjør at man slipper å skjule ting, men den kan samtidig gi en følelse av å miste «kontroll».
• Spill ikke kort med alle. Fokuset her er på hvem man bør fortelle til. Man slipper altså å fortelle til alle, men det kan være lett å bomme på hvem man forteller til.
• Ikke vis alle kortene. Her handler det om hva som sies og hva som ikke sies. Man unnlater å fortelle alt, men ved å holde tilbake informasjon og deler av fortellingen risikerer man å etterlate et inntrykk av hinting og at man skjuler noe.

Som vi ser, kan både åpenhet og hemmelighold føre til en opplevelse av kontroll og frihet, men også stress og usikkerhet. De fleste av kvinnene veksler mellom ulike strategier i ulike settinger, og det ser ikke ut til å være en enighet om en bestemt måte å gjøre dette på som er den beste. 

Det varierer hvor planlagte strategiene er, og det er ikke alltid man klarer å følge sin eventuelle strategi, fordi samtaler og sosiale situasjoner ofte tar uforutsette veier. Beslutningen om når man skal fortelle og når man skal tie, blir mer velbegrunnet og sofistikert etter en del prøving og feiling. 

Konklusjonen blir derfor at forskningen vår hverken gir støtte for generell åpenhet eller generelt hemmelighold.

Risikoarenaer

Sosiale medier kan by på både utfordringer og muligheter. Det kan være en arena for å informere «alle» på en gang, og på den måten oppnå en viss grad av kontroll på når og hva som blir sagt. Samtidig kan det ligge mer informasjonen om oss på sosiale medier enn hva som er ønskelig, noe som kan gjøre det vanskeligere å «starte på nytt».

Dersom kvinnene har jobber knyttet til deres tidligere kriminelle liv (innenfor kriminalitet og rusfeltet), er de naturlig nok generelt mer åpne om sin fortid. Dessuten har mange av dem mye av sitt sosiale liv knyttet til dette nettverket. 

På den annen side, kvinner som jobber utenfor «feltet» i sektorer som helse og næringsliv, er mer forsiktige med hva de deler og til hvem av frykt for negative konsekvenser. Er møtet med omverdenen lettere eller vanskeligere for kvinnelige eks-lovbrytere enn for mannlige?

Vårt forskningsmateriale gir ikke grunnlag for å sammenlikne menn og kvinner, men vi vil likevel reise noen spørsmål for videre refleksjon:

Er det vanskeligere for kvinnelige lovbrytere fordi de er færre enn mannlige lovbrytere, og at det derfor er mer overraskende å støte på en kvinne som har vært lovbryter? 

Kan det være vanskeligere for kvinner fordi det å ha vært «kriminell» bryter så sterkt med kvinnerollen? 

Eller – kan det være lettere for kvinner fordi folk har en tendens til å tenke på kvinnelige lovbrytere som mindre «slemme» enn menn? At man lettere forstår kvinnenes kriminalitet som en konsekvens av rusavhengighet?

Les også:

Hva skal til for at straffedømte kvinner vender seg vekk fra en kriminell løpebane?

Kvinner er langt mer utsatt for partnervold