Hvordan vil folk forholde seg til meg når de vite om min kriminelle fortid? Det er et spørsmål som vekker bekymring hos kvinnene vi har snakket med, skriver artikkelforfatterne.
(Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB)
Å avsløre en kriminell bakgrunn kan være sosialt belastende. Tidligere straffedømte kvinner bruker disse strategiene.
POPULÆRVITENSKAP: Å stå frem med sin kriminelle bakgrunn kan være vanskelig. Bør man stå frem - i så fall, hvordan? Både åpenhet og hemmelighold kan gi en opplevelse av kontroll og frihet, men også stress og usikkerhet.
Vi forsker på hvordan kvinner kommer seg
ut av kriminalitet og rus, og et viktig fokusområde er hvordan de lever sine
liv etter gjennomført straff. Et
tema som er lite forsket på i norsk sammenheng, spesielt når det gjelder kvinner,
er hvorvidt man bør fortelle om sin bakgrunn i møte med omverden.
Hvordan vil folk
forholde seg til meg når de vite om min fortid? Det er et spørsmål som vekker
bekymring hos kvinnene vi har snakket med, og det ser også ut til å være forholdsvis
lite problematisert i rehabiliteringsarbeidet. Vi har intervjuet 20 tidligere straffedømte kvinner som håndterer dette på
ulike måter.
Vårt mål er å øke forståelsen av kompleksiteten og utfordringene kvinner
med en kriminell historie møter ved reintegrering i samfunnet. Vi håper at funnene
vil være til nytte for fagpersoner som er engasjert i rehabiliteringsarbeid.
Tre strategier
Vi identifiserte tre ulike strategier når det gjelder hvorvidt man skal
stå frem som tidligere «kriminell»:
- Kortene på bordet. Her legges det vekt på å snakke relativt åpent
om ens fortid, uten at det nødvendigvis innebærer full åpenhet. Denne
åpenheten gjør at man slipper å skjule ting, men den kan samtidig gi en følelse
av å miste «kontroll».
- Spill ikke kort med alle. Fokuset her er på hvem man bør fortelle til.
Man slipper altså å fortelle til alle, men det kan være lett å bomme på hvem
man forteller til.
- Ikke vis alle
kortene. Her handler det om hva som sies og hva som ikke sies. Man unnlater å fortelle alt, men ved å holde
tilbake informasjon og deler av fortellingen risikerer man å etterlate et
inntrykk av hinting og at man skjuler noe.
Som vi ser, kan både åpenhet
og hemmelighold føre til en opplevelse av kontroll og frihet, men også stress
og usikkerhet. De fleste av kvinnene veksler mellom ulike strategier i ulike
settinger, og det ser ikke ut til å være en enighet om en bestemt måte å gjøre
dette på som er den beste.
Det varierer hvor planlagte strategiene er, og det
er ikke alltid man klarer å følge sin eventuelle strategi, fordi samtaler og
sosiale situasjoner ofte tar uforutsette veier. Beslutningen om når man skal
fortelle og når man skal tie, blir mer velbegrunnet og sofistikert etter en del
prøving og feiling.
Konklusjonen
blir derfor at forskningen vår hverken gir støtte for generell åpenhet eller generelt
hemmelighold.
Risikoarenaer
Sosiale medier kan by på både utfordringer og muligheter. Det kan være en arena for å informere «alle» på
en gang, og på den måten oppnå en viss grad av kontroll på når og hva som blir
sagt. Samtidig kan det ligge mer
informasjonen om oss på sosiale medier enn hva som er ønskelig, noe som kan
gjøre det vanskeligere å «starte på nytt».
Dersom kvinnene
har jobber knyttet til deres tidligere kriminelle liv (innenfor kriminalitet og
rusfeltet), er de naturlig nok generelt mer åpne om sin fortid. Dessuten har mange
av dem mye av sitt sosiale liv knyttet til dette nettverket.
På den annen side,
kvinner som jobber utenfor «feltet» i sektorer som helse og næringsliv, er mer
forsiktige med hva de deler og til hvem av frykt for negative konsekvenser. Er møtet med omverdenen lettere eller vanskeligere for kvinnelige eks-lovbrytere
enn for mannlige?
Vårt forskningsmateriale gir ikke grunnlag for å sammenlikne menn og
kvinner, men vi vil likevel reise noen spørsmål for videre refleksjon:
Er det
vanskeligere for kvinnelige lovbrytere fordi de er færre enn mannlige
lovbrytere, og at det derfor er mer overraskende å støte på en kvinne som har
vært lovbryter?
Kan det være vanskeligere for kvinner fordi det å ha vært
«kriminell» bryter så sterkt med kvinnerollen?
Eller – kan det være lettere for
kvinner fordi folk har en tendens til å tenke på kvinnelige lovbrytere som
mindre «slemme» enn menn? At man lettere forstår kvinnenes kriminalitet som en
konsekvens av rusavhengighet?
Vi vil gjerne høre fra deg!
TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne artikkelen. Eller spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om et viktig tema vi bør dekke?