Mange eksperter prøver å finne rasjonaliteten bak Putins forsøk på å okkupere Ukraina. Russland har verdens største landareal, og nasjonen er rik på naturressurser og fruktbare landområder. De samlede kostnadene og tapene i krigen mot Ukraina tynger ekstra i et land som i lang tid har slitt med mangel på investeringer og vedlikehold, samt sviktende velferd.

Irrasjonaliteten bak Putins krig, slik krigen framstår for omverdenen, reiser spørsmålet om eneherskerens beveggrunner og om folket som stiller seg bak herskeren.

Voldelige konflikter i dyreriket

Biologiske og historiske paralleller kan kaste lys over de dypereliggende motivene til diktatorer som går til krig. Skal slike sammenligninger gi mening, må det skilles mellom territorielle erobringer drevet fram av en leder og vold mot enkeltindivider innen arten. Sistnevnte er et utbredt fenomen i dyreverdenen, og det har lite med kollektiv voldsutøvelse under regulære erobringskriger å gjøre.

Voldelige konflikter mellom grupper av mennesker har etterlatt seg spor i menneskets urhistorie. Slike konflikter har også klare likheter med de konfliktene som utspiller seg i dyreriket. Sjimpansene viser at flokkene gjerne hevder et territorium. Denne atferden fører til konflikter mellom ulike flokker i områder der territoriene grenser mot hverandre, og konfliktene kan være voldelige.

Å sikre seg ressurser

En tilforlatelig forklaring på territorielle konflikter er at enhver organisme må sikre seg ressurser for å overleve og forplante seg, i form av næring, plass og make. Siden de beste ressursene ofte er et knapphetsgode, vil det kunne oppstå konflikter mellom individer og grupper av individer. Konfliktene kan også omfatte kamp om territorier.

Slike pragmatiske kost-nytte-avveininger kan ikke forklare motivene bak eneherskeres hærtokter. Herskeres motiver bygger gjerne på storhetsideer, imperialistiske ambisjoner eller nasjonalistiske myter.

Evolusjonens rolle

For at hypoteser om underliggende biologiske drivkrefter bak erobringer skal sannsynliggjøres, er det tre forutsetninger som må ligge til grunn: de evolusjonsbiologiske betingelsene, hva slags samfunn menneskets evolusjon utspilte seg i og hvilken rolle nedarvede, mentale egenskaper fikk da store sivilisasjoner avløste jeger-og-sanker-samfunnene.

Hypotesens første forutsetning som dreier seg om evolusjonsmekanismene: Naturlig utvalg handler om at gener som gir individer selektive fordeler, blir mer tallrike i populasjonen fordi avkommet til disse individene arver de selektive fordelene (reproduktiv suksess). Gener som disponerer økt territoriell atferd kan ha en selektiv fordel, fordi bæreren av disse genene karrer til seg mer av de tilgjengelige ressursene ved å fordrive artsfrender. Hvis denne tendensen dominerer artens evolusjon, blir individene territorielle og de lever enkeltvis (reven, jerven og gaupa).

Fredelig sameksistens hos sosiale dyr

Men mange arter er sosiale dyr, og der må konfliktnivået mellom individer ikke være for høyt, siden dette vil skape for mye stress og sløsing av energi, samt svekke samholdet i gruppen. Medfødte sosiale egenskaper må dermed ha en selektiv fordel i samarbeidende grupper, for ellers ville slike grupper ikke fungert. Fredelig sameksistens tjener både individet og gruppen. En adekvat dominansatferd innad i gruppen gir også selektive fordeler, og det oppstår en balanse mellom ‘spisse albuer’ og ‘samarbeidsvilje’.

Dette bringer oss til hypotesens andre forutsetning, og den tar utgangspunkt i at evolusjonen til Homo sapiens fant sted i relativt små jeger-og-sanker-samfunn. Territorial konkurranse mellom grupper av steinaldermennesker har neppe vært en avgjørende selektiv drivkraft. Evolusjonen foregår på individnivå, og ikke på gruppenivå, siden det er enkeltindividers selektive fordeler som arves videre. Favorisering av nære slektninger, fordi de er bærere av felles gener, er også en evolusjonær drivkraft.

Arvelige disposisjoner for sosiale ferdigheter har en selektiv fordel, fordi ferdighetene øker sjansen for at avkommet til individet overlever og vokser opp i flokken. Hensiktsmessige sosiale egenskaper gir individet bedre posisjon, ved å skape tillit og verdifulle bånd til andre gruppemedlemmer. Allianser er spesielt gunstige hos arter der ungene har stort beskyttelsesbehov i en lang periode, slik som hos Homo sapiens.

Evolusjon i jeger- og sankersamfunnet

Selv om evolusjonen foregår på individnivå, og til en viss grad på slektsnivå, kan det likevel tenkes at en ekstra drivkraft bestod i konkurranse mellom grupper av steinaldermennesker, der krigerske grupper fortrengte de fredelige, og dermed skaffet seg større leveområder. Hvis en slik mekanisme skulle hatt betydning for evolusjonen, måtte de krigerske gruppenes medlemmer kollektivt være genetisk disponert for territorial atferd. Spørsmålet er hvordan evolusjonen skulle har sikret fiendtlighet utad og fredelighet innad i flokken. Ikke nok med det; hvis aggressive gruppeegenskaper var en kollektiv, selektiv fordel i evolusjonen, ville Homosapiens over tid endt opp med en stor overvekt av fiendtlige småsamfunn i innbyrdes strid.

Konflikter mellom grupper med fatalt utfall for den tapende gruppen som drivkraft i utviklingen, er lite sannsynlig, for det hadde betinget en samtidig konkurranse mellom et stort antall grupper som jevnlig støtte på hverandre og havnet i voldelige konflikter. Men i Homo sapiens utgjorde i 200.000 år en relativt liten populasjon som var spredt over store landarealer noe som minket sannsynligheten for gjentatte, fatale sammenstøt. I steinalderen ville det dessuten vært store biologiske kostnader knyttet til hyppige kriger som følge av fysiske skader, ødeleggelser og dødsfall, også for den vinnende part.

Mennesket som kulturvesen

En avgjørende faktor er også at menneskets avveininger i mindre grad enn atferd til dyr, styres av medfødte instinkter. Mennesket er tross alt et kulturvesen, med evnen til rasjonell tenkning. Da har ikke bare gener betydning, men også ervervet kunnskap i å overleve, en kunnskap som overføres fra generasjon til generasjon. Både individer og grupper er derfor i stand til å kalkulere kostnader opp mot gevinst i møte med andre grupper.

Homo sapiens skilte seg fra de andre nærmenneskene, slik som neandertalerne, ved at spredningen av nye teknologier skjedde raskt; en innovasjon i en gruppe kunne dermed også bli fordelaktig innen de andre gruppene, og den samlede kompetansen til Homo Sapiens økte. Utbredelsen av pil-og-bue-teknologien fra Afrika til Asia for 45.000 år siden skjedde raskere enn om migrasjon skulle spredd teknologien. En slik spredning tilsier en form for fredelig kontakt mellom gruppene, og da gjerne gjennom bytte av varer, noe veldokumenterte handelsforbindelser i steinalderen vitner om. Fordelen med fredelig samkvem var også utveksling av maker, noe som hindret innavl, i tillegg til å øke den genetiske variasjonen.

Dominerende alfahanner

Til tredje og siste brikke: Har evolusjonen framelsket krigerske alfahanner i menneskesamfunn på samme måte som evolusjonen som frambrakte alfahanner i apeflokker? Det er innad i apeflokkene at alfahanners dominansatferd utspiller seg. Alfahannene leder ikke krigstokter mot andre apeflokker, for de har mer enn nok med å befeste makten innad i flokken.

Den viktigste innvendingen er likevel at den evolusjonshistoriske perioden da menneskene levde i store statsdannelser med mektige herskere, er for kort til å ha nedfelt seg i vår genetiske arv. Framfor å sammenligne med sjimpansene kunne vi like gjerne sammenlignet med dvergsjimpansene som ikke har en territorialhevdende natur.

Som konklusjon står vi tilbake med kanskje bare én diktator-egenskap som har biologiske røtter i evolusjonen, og det er dominansatferd. Denne dominansatferden kan implodere i vanvidd etter årelang kamp for å konsolidere sin egen makt og pleie sitt eget selvbilde på toppen av maktpyramiden. Psykologi, sosiologi og historiefaget er best egnet til å forklare denne prosessen.

LES OGSÅ:

Naivt å tro at våre forfedres kosthold passer for vår tid

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap