Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Urban gruvedrift går ut på å hente gull og andre metaller fra blant annet avfall, som et alternativ til tradisjonell gruvedrift.

Urban gruvedrift gir en rekke fordeler:

• Det reduserer etterspørselen etter allerede sjeldne ressurser som må hentes ut av naturen.
• Det gjenbruker verdifulle materialer som ellers ville blitt kastet.
• Det reduserer energikonsum, klimagassutslipp og andre negative effekter som tradisjonell gruvedrift har på miljøet.

Tidligere i år fikk de som heier på urban gruvedrift en hjelpende hånd: EU lanserte en ny forordning om kritiske råmaterialer.

Målet er å gjøre EU mindre avhengig av forsyninger fra land utenfor sitt indre marked, noe som skal oppnås blant annet ved å gjenbruke råvarer. Timingen på EUs initiativ har å gjøre med krigen i Ukrania.

Krever omfattende endringer

Miljøhensyn har altså ikke vært nok. Krig i Europa og påfølgende økt fokus på geopolitisk sikkerhet har derimot brakt urban gruvedrift inn i rampelyset. Men selv om interessen vokser, er det utfordrende å rigge om det norske samfunnet for urban gruvedrift.

Tradisjonell gruvedrift er like gammel som sivilisasjonen selv, og de eksisterende produksjonssystemene går helt tilbake til dampmaskinen.

Urban gruvedrift er nødt til å basere seg på disse systemene, og på regler og sosiale normer som allerede finnes i samfunnet. Vi har innarbeidet måter å oppføre oss på i ulike situasjoner og i forhold til ulike oppgaver. Disse sitter godt.

Måten vi oppfører oss på i forhold til avfall, innebærer per nå ikke å levere gamle mobiltelefoner og bærbare PC-er til gjenvinning.

Men regler og sosiale normer forandrer seg. Det var ikke før i 1981 at norske kommuner ble pålagt å tilby innbyggerne sine et system for håndtering av avfall. Og når samfunnet bestemte seg for at drikkeemballasje burde gjenvinnes, ble vi ganske kjapt vant til å pante flaskene våre. Nå ser vi sannsynligvis rart på folk som kaster flasker i søpla.

Det er imidlertid ikke bare vi som ruger på gamle mobiler som må endre oss. Også forvaltningen av metaller og mineraler må rigges om. Både myndigheter og industri må innse at metaller og mineraler ikke finnes i uendelige mengder og at fordelene med å gjenbruke materialer som allerede er tatt opp fra bakken, er mange.

Vi kan lykkes

Urban gruvedrift berører mange bransjer og institusjoner. Så hvem skal ta ansvaret for å innføre urban gruvedrift som ny norm i samfunnet? Er det avfallsbransjen? Er det miljømyndighetene? Er det mineralindustrien?

Alle har ansvaret, men ingen tar det.

Men kan ikke bare politikerne fikse saken, ved å innføre nye regelverk?

Jo, regelverk er viktig, men løser ikke alt. At reglene iverksettes på den måten politikerne så for seg, er langt fra en selvfølge. For eksempel er det en regel at folk skal sortere avfallet sitt. Men gjør alle det? Og skal man passe på at det blir gjort, gjennom kostbare kontrollmekanismer?

For å lykkes med urban gruvedrift trenger vi et regelverk som fungerer like godt som panteordningen for flasker og bokser.

De involverte aktørene - både folk flest, avfallsbransjen og mineralindustrien - må se verdien i å gjenvinne metaller og mineraler fra menneskeskapte produkter og de må ikke tape penger på å drive med urban gruvedrift.

Er dette lett? Åpenbart ikke, vi snakker her om komplekse systemer og mekanismer, men foreløpige funn fra vår forskning viser at til tross for utfordringene med å endre vaner, normer og institusjoner, kan vi som samfunn lykkes med urban gruvedrift.

Så forhåpentligvis kan du snart bli kvitt alle mobiltelefonene som ligger brakk i skuffer og skap, og samtidig gjøre samfunnet en stor tjeneste.

les også

Med en dommedags­rapport på strupen må alle bidra