Covid-19-pandemien har synliggjort den nære koblingen mellom miljøet og menneskers helse. Pandemien har også gjort behovet for ambisiøs handling klarere og større enn noen gang.
EU vil i så måte være med på drive frem dyptgående endring og ønsker å gå foran som et godt eksempel for resten av verden.
All EU-politikk fremover skal bidra til å oppfylle Paris-avtalen om klima, FNs bærekraftsmål og de globale biodiversitetsmålene, der målet om klimanøytralitet i EU innen 2050 er styrende.
I 2021 trer EUs grønne giv - «the European Green Deal» i kraft og vil virke frem til 2030. Denne flaggskipssatsingen er et miljømessig ambisiøst forslag fra den nye EU-kommisjonen.
Tjuende mai i år presenterte EU-kommisjonen Biomangfoldstrategien for 2030 og Fra jord til bord-strategien som to av de åtte pilarene i EUs nye grønne giv.
Å bevare biologisk mangfold er avgjørende for å klare å nå klimamålene og for å fø oss. De to strategiene henger tett sammen og tar sikte på å redusere klimagassutslipp, legge til rette for bærekraftige matsystemer og økosystemer, samt en mer bærekraftig økonomi.
I beste fall kan EU nå bane vei og lede en politikk for biomangfoldsbevaring og mer bærekraftig matproduksjon i en tid der vi står overfor en global krise der minst en million arter står i fare for å bli utryddet.
Spørsmålet er om strategiene er gode nok til å oppnå målene EU har satt for seg selv.
Gammeldags syn på naturen
Biomangfoldstrategien tar sikte på å ivareta jordas biologiske mangfold. Strategien koples også til de nye globale målene som skal på plass i COP15: Konvensjonen for biologisk mangfold - FNs Naturavtale, som skal finne sted i Kunming, Kina i 2021.
EU vil trolig legge press på andre land til å følge deres ambisiøse mål. Dette må sees i sammenheng med at FN i januar i år ba om et globalt engasjement for å beskytte minst 30 prosent av planeten innen det neste tiåret.
EUs strategi målfører velkjente selvfølgeligheter og har undertittel «bringer naturen tilbake i livene våre», der «naturen er i krise» og vi «må gi naturen plass». Dette gjenspeiler en noe gammeldags måte å tenke natur- og miljøforvaltning på.
Naturen er grunnlag for alt og naturen forhandler ikke. Det vil si at naturen og naturbaserte løsninger må sees på som selve grunnlaget for samfunnsutviklingen, og ikke som én blant mange konkurrerende særinteresser.
Og akkurat dette har pandemien synliggjort – det er vi som er i krise fordi vi er en del av naturen, og vi må finne vår plass, hvis vi skal ha en fremtid.
Om biomangfoldstrategien:
- EUs biomangfoldstrategi for 2030 skal innen 2030 blant annet:
- Reversere nedgangen i pollinatorer.
- Sørge for 50% reduksjon i antall rødlistede arter som trues av fremmede arter.
- Opprette forgrønningsplaner for byer med mer enn 20 000 innbyggere.
- Opprette et transeuropeisk naturnettverk.
- Beskytte urskog, myrområder, våtmarksområder.
- Verne minst 30% av landarealet og 30% av havarealet (henholdsvis 26% og 11% i dag).
- 1/3 av de verna områdene skal være under strengt vern, dvs. at det ikke skal være menneskelig inngripen og minimal forvaltning (i dag er bare 3% av landområdene og 1% av havområdene under slikt strengt vern), og vil omfatte karbonrike naturtyper som urskog og gammelskog, torvmark, våtmark og grasmark.
- Gi støtte til karbonlagring i landbruk og skogbruk.
- Sørge for at det blir plantet 3 milliarder trær.
- Revisjon av regelverket for bruk av biomasse i energiproduksjon.
Vi trenger bærekraftig arealbruk
Partha Dasgupta, økonom ved Cambridge, og Inger Anderson, administrerende direktør for FNs miljøprogram UNEP, skrev nylig i en kronikk:
«Et sentralt problem er misforholdet mellom den kunstige 'økonomiske grammatikken' som driver offentlig og privat politikk og 'naturens syntaks' som avgjør hvordan den virkelige verden fungerer».
Areal er en begrenset ressurs. Hver enkelt utbygging eller arealbruksendring i seg selv er kanskje ikke katastrofal, men vi ser at de samlede konsekvensene på regional og global skala kan være katastrofale, og de oppstår på grunn av mange individuelle handlinger og beslutninger som gjøres lokalt, også i EU.
Vi må altså tenke bærekraftig arealbruk og arealnøytralitet - det vil si at skal du bygge ut, må et annet sted bygges ned.
Vårt forhold til naturen har delvis brutt sammen
Biomangfoldstrategien kan sees på som den ene siden av mynten i å bekjempe klimakrisen. Vi kan nemlig ikke stoppe eller reversere tap av biomangfold uten å også oppnå Paris-avtalens mål og omvendt.
Vårt forhold til naturen har delvis brutt sammen fordi vi har mistet denne koblingen av syne, og fordi vi har oppført oss som om handlingene våre ikke har konsekvenser.
De viktigste pådriverne for tap av biologisk mangfold som direkte følger av menneskelige handlinger er ifølge siste rapport fra FNs naturpanel:
- Endring i arealbruk
- Klimaendringer
- Forurensning
- Overforbruk og overutnyttelse av naturressurser
EUs strategi foreslår en transformativ og helhetlig tilnærming for å beskytte og restaurere naturen ved å gripe tak i de viktigste driverne for tap av biomangfold. Mange av disse driverne er direkte koblet til industrielt landbruk og strategien må derfor sees i sammenheng med EUs mat-strategi.
Stort rom for forbedring
Fra jord til bord-strategien er EUs verktøy for å oppnå et bærekraftig landbruk og et bærekraftig og robust matsystem, og for å oppnå kutt i klimagassutslipp og miljømål om rent vann, ren luft og sunt jordsmonn.
Denne strategien fremstår som fremoverlent, ambisiøs og relativt konkret fordi den dekker alle hovedleddene i matsystemet. Altså fra hvordan bøndene produserer maten til hva som skjer med den etter at den er solgt til forbrukerne. Bærekraft står sentralt i denne strategien. EU-kommisjonen vil at europeisk mat skal sette global standard for bærekraft. Og nettopp her har EU en vei å gå.
Over 50 prosent av voksne i EU er overvektige, de spiser for mye rødt kjøtt, meieriprodukter og egg. I tillegg subsidierer EU miljø- og klimaødeleggende landbruk, og over 20 prosent av maten som produseres, blir kastet, for å nevne noe. Her er det med andre ord stort rom for forbedring.
Strategien tar på langt nær inn over seg de negative konsekvensene av kjøtt- og meieriproduksjon, men oppfordrer heller forbrukerne til å endre kostholdet til mer plantebasert og bærekraftig kost. Men holder det?
Vil unionen oppnå endring så må den slutte å subsidiere landbruk som skader helsen, klimaet og miljøet.
Om EUs mat-strategi:
EUs mat-strategi (fra-jord-til-bord) skal innen 2030 blant annet:
- Omgjøre 10% av landbruksarealene til landskap med høyt mangfold vha. opprettelse av buffersoner, hekker, dammer, brakkmark, rotasjonslandbruk og lignende.
- Minst 25% av jordbruksarealet skal drives økologisk (8% i dag).
- 50% reduksjon i bruk og risiko for kjemiske plantevernmidler, 50% reduksjon i bruken av høyrisiko sprøytemidler.
- 50% reduksjon i tap av næringsstoffer fra gjødsel til miljøet (20% reduksjon i nitrogenforbruket).
- 50% reduksjon i bruken av antibiotika i landbruk og havbruk.
- Strengere dyrevelferdsstandarder.
- Bærekraftig jordforvaltning for langsiktig jordvern.
- Redusere per capita matsvinn med 50%.
- Øke motstandsdyktigheten (resiliensen) i matsystemet mot kriser og pandemier.
- Legge til rette for overgangen til et sunnere, mer plantebasert kosthold.
- Obligatorisk ernærings-merking og forbedret forbrukerinformasjon om miljø- og klimaavtrykk.
- Bidra til å dempe klimaendringene, 40% av jordbruksbudsjettet blir øremerket klimatiltak.
- Ha en nøytral eller positiv miljøpåvirkning og reversere tapet av biologisk mangfold.
- Sikre matsikkerhet, ernæring og folkehelse, og sørge for at alle har tilgang til tilstrekkelig, trygg, næringsrik, bærekraftig mat.
Er tiltakene gjennomførbare?
De nye målene for landbruket og matsystemet har altså potensial til å være en «game-changer», men mange hevder det går altfor sakte og bøndene selv mener de må betale for mye av prisen av dette grønne skiftet.
Nivået på lovbrudd og ignorering av lover i EU, er allerede skremmende høyt, og en bekymring er at forpliktelsene mangler detaljer om hvordan endringene vil bli iverksatt og håndhevet. Klarer de å innføre disse strategiene «på bakken» i hele EU?
Kan bli med fagre ord og løfter
Ambisjoner er vel og bra, men EUs manglende oppfyllelse av den forrige biomangfoldsstrategien viser med all mulig tydelighet at de nye målene ikke bare må være ambisiøse, men også konkrete og målbare. Innen ledelse kalles dette gjerne SMARTe mål - Spesifikke, Målbare, Oppnåelige, Relevante og Tidsbestemte.
En utfordring er at smarte mål tilpasset lokale forhold er vanskelige å utforme på overordnet nivå.
Noe av hovedutfordringen i FNs Agenda 2030, med bærekraftsmålene som også Norge har forpliktet seg til, er at lett målbare enheter får stor oppmerksomhet i forhold til sider ved bærekraft som er vanskeligere å kvantifisere. For eksempel CO2-ekvivalenter som brukes i utslippsregnskapene, kontra biomangfold.
Biomangfold er vanskelig og kostbart å mål- og tallfeste nettopp fordi det er så mye vi ikke vet og årsakssammenhengene er så komplekse. Her er det viktig at vi skjønner at bærekraft innebærer mer enn kun reduksjon i CO2-utslipp på nasjonalt plan, for å sette det på spissen.
Selv om EU ofte blir sett på som en foregangsaktør når det gjelder bærekraft, mislyktes altså den forrige biomangfoldsstrategien, mye på grunn av EUs mektige jordbrukslobby. Dette blir således syretesten for Europas grønne giv. De kan sette seg de beste målene i verden, men hvis de ikke implementeres, så får vi ikke til denne dyptgående omstillingen vi trenger. Da blir det med fagre ord og løfter.
Får derimot EU til å gjennomføre strategiene i den virkelige verden, så vil det også være en global seier og et stort steg i riktig retning.
