Ifølge FNs konvensjon om biologisk mangfold skulle vi ha restaurert 15 prosent av forringet natur innen 2020. Dette er spesielt aktuelt for myr, der Europa har tapt 50 prosent de siste 50 år. Dessverre fortsetter vi å tape myr, skriver kronikkforfatterne.
Ifølge FNs konvensjon om biologisk mangfold skulle vi ha restaurert 15 prosent av forringet natur innen 2020. Dette er spesielt aktuelt for myr, der Europa har tapt 50 prosent de siste 50 år. Dessverre fortsetter vi å tape myr, skriver kronikkforfatterne.

Vi tåler ikke et nytt tiår med neglisjering av naturen

KRONIKK: Det siste tiåret har verdenssamfunnet satt seg mål for bevaring av natur som de færreste kjenner til. Vi har heller ikke levert godt nok. I år får vi nye mål. Denne gangen må naturens Paris-mål tas på alvor.

Publisert

Naturen er under sterkt press, og verdenssamfunnet har lenge hatt konkrete mål for å stoppe tap av biologisk mangfold. Hele 150 land signerte i 1992 FNs konvensjon om biologisk mangfold (CBD).

Landene forpliktet seg til å arbeide for bevaring av biologisk mangfold, rettferdig fordeling av godene fra utnyttelsen av genetiske ressurser og bærekraftig bruk av biologiske ressurser. I 2010 vedtok CBD ambisiøse planer for tiåret 2010-2020. Disse 20 Aichi-målene, oppkalt etter byen i Japan der møtet ble holdt, er dessverre en godt bevart hemmelighet.

Nå blir medlemslandene, deriblant Norge, invitert til å sette nye mål for perioden 2020-2030. Dette er naturens Paris-avtale. Det er ikke nok å stoppe utslipp av klimagasser. Vi skal også stoppe tap av biologisk mangfold. Hvordan kan vi skjerpe målene for bevaring av natur og gjøre dem mer synlig for beslutningstakere og resten av samfunnet i det neste tiåret?

Handling forutsetter kunnskap

La oss starte med den manglende kunnskapen om målene. Norge regnes som en velutviklet velferdsstat med klare mål for sosial og økonomisk utvikling som skal underbygge velferden.

Vi blir hele tiden presentert for ulike indikatorer som viser hvor godt vi gjør det, enten det er arbeidsledighet, inntektsnivå, BNP eller annet. FNs Aichi-mål har satt klare rammer for hvordan samfunnet vårt skal utvikle seg både sosialt og økonomisk for å unngå tap av biologisk mangfold og naturgoder som vår velferd er basert på.

Likevel mangler de fleste kunnskap om hvilke mål Norge har satt seg for å stoppe tap av et grunnleggende naturgode og hvilke dilemmaer vi står overfor når velferden skal sikres på lengre sikt.

Vi tør påstå at de aller færreste av barna på grunnskolen og i den videregående skolen har hørt om dette. Miljø er mest klimautslipp og plast. Heller ikke biologi- og miljøstudenter på universiteter er kjent med de nevnte naturmålene og hva vi har forpliktet oss til. Like fullt er dette avgjørende kunnskap for hvordan vi skal produsere, høste og foredle mat i jord- og havbruk, fra skog og sjø, samt utvikle byer, bygder og infrastruktur på en miljømessig bærekraftig måte.

Dette er viktig fordi samfunnsutviklingen bidrar sterkt til endring av natur. Naturpanelets rapporter både for Europa og globalt viser at intensivering av areal- og vannbruk er de viktigste drivkreftene for tap av biomangfold og naturgoder. Budskapet er klart. Vi trenger å endre måten vi høster disse ressursene på, og vi trenger å ta mer hensyn til natur når vi utvikler byer og bygder – og bygger infrastruktur.

Norge er på etterskudd for å oppfylle dagens naturmål

Hva er så resultatet når naturregnskapet for perioden 2010-2020 nå gjøres opp? For Norge må vi erkjenne at det er mye både og. Vi har vernet 17 prosent av land- og ferskvannsarealet i samsvar med mål 11, men 12 prosent av dette er fjellområder. Vi ligger langt etter på vern av skog hvor hele 60 prosent av de norske artene lever. Bare 5 prosent av skogen er vernet, målet er 10 prosent. For kyst- og havområder er andelen svært lav. Bare en brøkdel av målet på 10 prosent av er vernet innen 2020.

Ifølge mål 15 skulle vi også ha restaurert 15 prosent av forringet natur innen 2020. Dette er spesielt aktuelt for myr, der Europa har tapt 50 prosent de siste 50 år. Tallene for Norge kjenner vi ikke. Dessverre fortsetter vi å tape myr, selv om restaurering er planlagt i mindre myrområder.

Aichi-målene har også et klart krav om formidling. «Senest innen 2020 er folk oppmerksomme på verdiene av biologisk mangfold, og hva de kan gjøre for å bevare mangfoldet og bruke det på en bærekraftig måte». Det er vår oppfatning at mål og tiltak er dårlig kjent utover en begrenset gruppe i miljøforvaltningen. Den nasjonale handlingsplanen sier heller ingenting om formidling av Aichi-målene.

Et av målene var nemlig at det skulle utarbeides en nasjonal strategi og handlingsplan for å oppfylle målene (National Biodiversity Strategies and Action Plans). «Innen 2015 har hvert partsland utviklet, vedtatt og begynt gjennomføringen av en nasjonal strategi og handlingsplan for biologisk mangfold som er effektiv, oppdatert og basert på medvirkning». Den norske handlingsplanen ble vedtatt av Stortinget i 2016 (Meld. St. 14 (2015–2016) «Natur for Livet»).

Dessverre ga den norske handlingsplanen altfor få konkrete anbefalinger for hvordan vi skulle nå Aichi-målene i Norge. Et eksempel er de naturbaserte næringene som jo er identifisert som de viktigste drivkreftene for tap av biologisk mangfold. I handlingsplanen «Natur for livet» inngår formuleringer som «all skogsmark og jordbruksmark må brukes bærekraftig». Tilsvarende for bruk av marine ressurser og kystområder. Det er ikke gitt noen nærmere spesifiseringer av hvilke naturmål som skal nås eller hvordan negative drivkrefter knyttet til næringen må endres.

Vi trenger miljøforbedringer i naturnæringene

Vi har i dag mye kunnskap om hvordan ulike bruksmåter i jord-, skog- og havbruk kan virke negativt på biologisk mangfold og naturgoder, inkludert klima, gjennom forurensning, redusert vann- og jordkvalitet, utslipp av klimagasser med mer. Lite er «gratis». Dette er kostnader vi må ta for å ha produksjon av mat og materialer på avgrensede land og vannarealer. På mange miljøområder kan produksjonen likevel forbedres.

Det vil være behov for utarbeiding av mer konkrete mål med indikatorer for måloppnåelse på disse områdene, slik det er gjort i FNs bærekraftsmål.

Noen eksempler på indikatorer er: avrenning av nitrogen og fosfor, lagring av karbon, bruk av pesticider (jordbruk), forekomst av død ved, andel gamle løvtrær, erosjon (skogbruk) og mengde lakselus, rømt laks og forurensninger fra anlegg (havbruk).

Fra alle sektorer trenger vi også kunnskap om hvordan planter, dyr og andre organismer responderer på endringer i miljøforholdene.

Natur må ikke være et sektoransvar for miljøforvaltningen

Vi opplever i dag at hverken jord-, skog-, eller havbruk kjenner til naturmålene og Norges forpliktelser. En integrering av mål og tiltak i de ulike sektorenes miljørapportering vil også sikre at biomangfoldmålene er forankret hos et bredt spekter av samfunnsgrupper. Dette gjelder spesielt sentrale rettighetshavere i naturbaserte sektorer med stor innflytelse på biologisk mangfold og naturgoder.

Naturpanelets rapporter konkluderer også med at mangelen på «mainstreaming» av kunnskap og mulige løsninger på tvers av ulike sektorer og politikkområder er en hovedutfordring for å stoppe tap av biologisk mangfold.

Når nye forbedrede naturmål nå skal utarbeides for perioden 2020-2030, er det altså behov for mer konkrete og forpliktende mål som står høyt på listen til alle samfunnsaktører som bruker natur. Natur må ikke fortsette å være et sektoransvar for miljøforvaltningen.