Pressens faglige utvalg (PFU) tar sikte på å behandle Viggo Kristiansens klagesak mot VG på deres neste møte 30. mars. Jeg finner VGs opptreden i klageprosessen overraskende i lys av hva som skjedde senvinteren 2019. Da gikk landets største mediehus til angrep på troverdigheten til da 27 år gamle Sofie Bakkemyr i den såkalte «Bar Vulkan-saken». En seks sekunders videosnutt der Bakkemyr danset med Trond Giske var opptakten. Saken tok fyr da VG publiserte et sitat den kvinnelige delen av danseduoen ikke ville stå inne for, og som hun måtte jobbe hardt for å få fjernet. Sitatet lød: «Vi danset og hadde det hyggelig, så ble det litt mye».

Resultatet ble oppsummert i august samme år. VG ble felt på fem punkter da PFU behandlet klagen. Kildekritikk og kontroll av opplysninger ble vurdert som ute av – nettopp – kontroll. VG ble videre felt for manglende klargjøring av premiss, manglende hensyn i den journalistiske arbeidsprosessen og for å være ute av stand til å rette og beklage i tråd med pressens egne forventninger. Mediehuset hadde heller ikke ivaretatt pressens plikt knyttet til punktet om å sitere presist.

VGs interne granskningsrapport av saken ble også felt på to punkter.

Slingringsmonn og feilmargin

Ansvarlig redaktør, Gard Steiro, uttalte den gangen at VG skulle ta med seg avgjørelsen videre og lære av den. Det var Steiro selv som besluttet at saken skulle publiseres, ifølge Aftenposten, og innledningsvis påsto han at Bakkemyr var sitert presist, som omtalt av NRK.

Håndteringen av Viggo Kristiansens PFU-klage mot VG, kan være en anledning til å sjekke status i læringsprosessen. En kortversjon av klagen er at Kristiansen ønsker et forsterket presisjonsnivå og tilsvarsrett til deler av avisens omtale av Baneheia-saken, som er gjenopptatt og under etterforskning. VG argumenterer for fortsatt behov for slingringsmonn og feilmargin i sin dekning. Slik sett er klagen viktig – uansett hvilken rettesnor PFU faller ned på.

PFU-klagen er rettet mot VGs podkast Krimpodden, en VGTV-reportasje og VGs egne rettelser (omtalt som presiseringer) i episoden fra Krimpodden. I den omfattende klagen argumenteres det for ni ulike brudd på Vær varsom-plakaten. I den påfølgende klageprosessen er forsøk på minnelige løsninger beskrevet. Det handler blant annet om ytterligere korrigeringer til episoden i Krimpodden og tilbud om kronikkplass i VG.

Det er i beskrivelsen av faktagrunnlaget knyttet til disse løsningsforslagene at Bar Vulkan-assosiasjonene dukker opp. VG hevder blant annet at Kristiansens advokat Arvid Sjødin har godkjent deres korrigeringer i en telefonsamtale, noe som benektes av Sjødin selv.

Makten ligger hos VG

I denne saken er det liten tvil om hvor makten i utgangspunktet ligger. VG er Norges største mediehus. Kristiansen har på sin side gitt en støttespiller fullmakt til å følge opp klagen i sitt sted: sin pressekontakt Terje Helland. Gangen i PFUs saksprosess er klage-tilsvar-replikk og sluttreplikk. Og det er da mediet – her VG – som har siste ordet i form av sluttreplikken. Det gir muligheter for medier som vektlegger å unngå PFU-fellelse tyngre enn sannhetssøken, refleksjon og faktisk opplysning. Noen vet å benytte seg av disse.

Alle referansene til Steiro som følger under er fra VGs siste sluttreplikk til PFU. Der går han hardt til angrep på troverdigheten til Sjødin og Helland. De to sistnevnte har ikke tilsvarsrett med tanke på grunnlaget PFU skal vurdere klagen på.

Alle referanser til aktuell kommunikasjon mellom partene er hentet fra nettsiden viggokristiansen.wordpress.com, der hele den skriftlige klageprosessen er dokumentert, men der også en påfølgende e-post Arvid Sjødin har sendt Gard Steiro er publisert.

Allvitende redaktør

Steiro skriver at selv om Sjødin ikke erindrer å ha godkjent VGs korrigeringer i den innklagede saken – så kan han «forsikre» om at VGs journalist gjør det. VGs ansvarlige redaktør slår dermed fast at egen journalist husker langt bedre enn advokaten – uten selv å ha hørt samtalen. Sjødin er kontant i sitt svar til Steiro:

«I tillegg til at jeg vet at jeg aldri OK’et noen ting i denne samtalen, så vet jeg også at jeg mange ganger i løpet av prosessen ble spurt av Helland om akkurat dette. Han ville forsikre seg om at klagen ikke inneholdt noe vi ikke kunne stå inne for. Jeg sa, som sant er, at jeg IKKE hadde godkjent noen ting som helst.»

Oppfølging av fullmakt

Steiro hevder videre at det var «naturlig å kontakte Sjødin for å sjekke om presiseringene våre var tilstrekkelige». Redaktøren kommenterer ikke det faktum at det faktisk er Helland er gitt fullmakt til å følge opp klagen. Steiro kommenterer da naturligvis heller ikke hvordan – eller med hvem – mediehuset tenker en slik fullmakt bør bli fulgt opp.

Det blir hevdet at VG har hatt dialog med Arvid Sjødin gjennom hele prosessen. Dialogen må vi i en slik kontekst forstå som knyttet til klageprosessen og ikke saksområdet generelt. Svaret fra Sjødin tangerer ikke virkelighetsforståelsen i VG: «Jeg var aldri en del av klageprosessen og det vet VG veldig godt». Advokaten skriver at han nevnte dette spesifikt for VGs journalist i den overnevnte samtalen, og konkluderer med at «(…) VG kan aldri ha vært i tvil hvem de skulle forholde seg til».

To ulike virkeligheter

Steiro avviser også påstanden fra Helland tidligere i klageprosessen om at «VG trakk tilbudet om en kronikk fordi vi klagde dem inn til PFU». Mediehusets sjef skriver at dette selvsagt ikke medfører riktighet – og at det var motparten som takket nei til en kronikk.

Sjødin skriver imidlertid i e-postsvaret til Steiro, at han har lydopptak fra et møte 20. oktober, der klagerne takker ja til tilbudet, at dette også er beskrevet i skriftlig referat fra møtet – og igjen bekreftet av Helland i e-post til VG 1. desember i fjor. Deretter skriver Sjødin at VG (under et videomøte) «trakk tilbudet om kronikkplass fordi Viggo Kristiansen ikke ville trekke klagen».

Steiro skriver at «VGs dialog med Viggo Kristiansens advokat har vært saklig og profesjonell. Vi forstår hverandres roller». Kontrasten kunne knapt vært større når advokaten beskriver dialogen med VG i e-posten til Steiro. Han uttrykker «stor skuffelse og sjokk» i møte med VGs siste replikk, og finner det utålelig at VG «(…) synker så dypt og i praksis kaller meg og Helland for løgnere». Formelt sett er det imidlertid kun Steiros versjon PFU skal få høre.

Fortsatt læringsprosess

Jeg vil stille Steiro følgende spørsmål:

1. Har VG kontrollert at opplysningene de kommer med i den siste replikken er korrekte gjennom både bredde og relevans i kilder, slik «god presseetikk» foreskriver? Har Sjødin blitt kontaktet for å høre hans erindringer før VGs redaktør fastslo at egen journalist husket bedre?

2. Ble virkelig premissene for godkjenning av presiseringer og tilbud om kronikkplass tydelig klargjort – i og med at både Helland og Sjødin opplagt sitter på motsatt forståelse av VG?

3. I klagetilsvaret beskriver Steiro det å fastslå at Viggo Kristiansen «synkroniserte» sin forklaring med Jan Helge Andersen, som noe deres krimekspert «kom i skade for å si» og som en upresis formulering som ligger «langt innenfor den feilmargin som er akseptabel i en presseetisk kontekst». Selv om påstanden bare kan forstås som at Kristiansen ble dømt med rette. Er Steiro helt sikker på at dette ikke engang nærmer seg noe problematisk i presseetisk forstand?

Uansett konklusjon på PFU-klagen vil VG være tjent med å studere egen opptreden i selve klageprosessen, men også hvordan upresise formuleringer og unyanserte påstander kan legge grunnlag for mulig «etterdømming» av Viggo Kristiansen fra de som vil ha problemer med å akseptere en mulig frifinnelse.

En versjon av denne kronikken ble for øvrig sendt VG og Steiro for en måned siden. Henvendelsen er fortsatt ubesvart.

LES OGSÅ:

Slik opplevde fengselsbetjenter å jobbe med Breivik-fengslingen rett etter 22. juli

POPULÆRVITENSKAP: Ila fengsel måtte forberede seg på anslag fra andre terrorceller.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap