Darwin var opptatt av dette, og påpekte i boka The Expression of Emotions in Man and Animals (1872) at også dyr skammer seg. Den eneste nyskapning vi mennesker har tilført skammen, mente han, er at vi rødmer.

Blodet fosser til ansiktet, vi blir sprut røde, og avslører våre følelser for all verden.

Jeg kan fremdeles huske den dagen i 1970: Læreren spurte, jeg slo til med et svar jeg syntes var rasende morsomt – og som falt til bakken som en våt klut. Det ble stille, ingen lo, og jeg satt der med en fjollete latter i halsen, rød som en tomat.

Skam skal ifølge lærebøkene være en reaksjon på at vi har gjort noe som ikke er godkjent. Det er viktig å holde seg på geledd, gjøre som de andre, ikke skille seg ut. Og for å få til det, har naturen utstyrt oss med en skam som gjør det lite fristende å trå feil.

Forklaringen rommer en viss logikk. Gjør vi feil, kan ting lett gå galt. Det er bare voksne, og knapt nok dem som har kunnskap og selvtillit nok til å trå utenfor normene. Det var jeg ikke klar for i 1970.

Men – hva er egentlig feil med en dårlig timet vits? Greit nok, den var ikke morsom, men hvilken skade gjorde den egentlig? Om skammen utviklet seg for å hindre farlige situasjoner, da har den utvidet repertoaret med tiden. Men slikt kan skje – både kropp og hjerne utvikler seg med årtusenene.

Skamfølelse kan ha en evolusjonær logikk

Likevel, hvorfor kunne ikke evolusjonen nøyd seg med å bare la meg føle meg flau, inni meg? Hvorfor tvang den meg til å fortelle det til hele klassen? Hvorfor rødmet jeg som en tomat?

Og hvorfor klarte jeg ikke å hindre det i å skje?

Det hender jeg får en ubendelig trang til å hånle, men jeg klarer å beherske meg. Er det for ille, går jeg inn på do, drar munnvikene ned med rå muskelkraft, eventuelt fiker ansiktet tilbake i nøytrale folder før jeg våger meg ut igjen.

Det hender også jeg blir rasende, men da puster jeg rolig, og sinnet forsvinner, kanskje uten å bli oppdaget. Det har til og med skjedd at jeg er blitt overveldende betatt av en kvinne, uten at hun har merket det. Håper jeg.

Å la være å rødme av en teit vits, derimot, det var visst utenfor den menneskelige rekkevidde.

Så det var kanskje svært viktig at jeg blottla all min usikkerhet for alle de peneste jentene? Og tøffeste guttene? Slik at de kunne se at jeg fremdeles bare var den lille, sjenerte dusten? Ingen trussel mot den rådende hakkeorden?

I så fall, hvorfor er det viktigere å ikke kunne skjule skam, enn sinne og begjær? Darwin kom ikke frem til noen god forklaring, og det gjør ikke jeg heller. Det kan som sagt finnes en evolusjonær logikk i at barn skal rødme. For å overleve i en komplisert verden, må de lære seg å kopiere de voksnes adferd ned til minste detalj. Alt annet kan bli fatalt. Så røde kinn kan kanskje være et signal om at barnet ikke er utlært?

Men hvorfor kjenner jeg fremdeles på denne skammen nå i voksen alder? Vi er nå kanskje over i en annen egenskap ved sinnsbevegelser, eller emosjoner – de kan blandes, flyte over i hverandre.

Skam, avsky, sinne, frykt, glede og skyld er eksempler på emosjoner. Dette er ikke det vi vanligvis kaller følelser. En følelse er en mer personlig opplevelse. Er han trist i dag? Eller bare sliten? Hva følte han da mor døde? Sorg? Eller kanskje et snev av lettelse? Det er ikke godt å si for oss som står utenfor.

Når det gjelder de fundamentale sinnsbevegelsene, er det langt vanskeligere å skjule dem. De er mer fysiske, kroppslige reaksjoner, antagelig utviklet for å gjøre oss bedre i stand til å håndtere visse situasjoner – fare, konkurranse og så videre. Men hva er da skam? Og skyld – som jeg straks kommer til?

Er skam en innrømmelse av skyld?

Det snodige er at også dyr kan skamme seg, selv om de aldri rødmer. Det er kanskje ikke noen vits å rødme når du har ansiktet fullt av hår?

For et par år siden forvillet en husky seg opp i hagen, og kom litt for nær den velvoksne Ullabella, en potent blanding av allehånde vakthunder, som alltid ligger bundet utenfor kontoret mitt. De to gjøv på hverandre, pels og blod føyk, og jeg stormet ut for å skille dem. I kampens hete gjorde Ullabella en feil, og satte tennene i tommelen min. Jeg skreik i smerte.

Hun krøp forskrekket sammen. Jeg prøvde å klappe og berolige henne, men hun viste alle tegn til fortvilelse. Det var ingen grense for underdanighet, hodet ned, blikket også, halen logrende mellom beina – hun kunne ikke gjøre seg liten og ubetydelig nok. Og det ga seg ikke. Hun verken spiste eller drakk, og beholdt den underdanige kroppsholdningen i flere i timer.

For meg virket hun enten flau, eller så visste hun at hun hadde gjort noe galt. Aller helst, tror jeg, følte hun begge deler.

Er vi her ved skammens opphav? Som en slags innrømmelse av skyld? Visste Ullabella at hun hadde brutt en regel? Hun hadde tross alt bitt alfahannen, altså meg, hennes ubestridte overordnede, figuren som definerte hennes plass i flokkens hierarki. Og slike overtramp kan fort bli farlige for et flokkdyr. De risikerer å bli utstøtt.

Det kan være livsfarlig, både for en hund og et menneske. Det beste kan derfor være å legge seg helt flat, og håpe at din tydelige underdanighet redder deg. Kanskje det er derfor det er så viktig at vi rødmer?

Men følte Ullabella seg virkelig flau? Eller bare skyldig? Jeg aner ikke. Hun visste i hvert fall at hun hadde brutt en regel, og at hun derfor kunne være i trøbbel.

Men hadde det vært så enkelt, hvorfor ble hun ikke da sitt gamle jeg igjen, i det hun oppdaget at jeg ikke ble sint, men snarere trøstet og klappet henne? Hvorfor fortsatte hun showet i timesvis?

Det er forskjell på skyld og skam

Skam og skyld synes å være nært beslektede, kanskje hører de sammen? Det er imidlertid forskjeller. Skyld handler om at du vet at du har gjort noe galt, mens skam handler om hvordan du føler deg når du vet at du har gjort noe galt.

Skyldfølelsen handler om at du innser at du ikke skulle ha gjort det du gjorde. Som å bite eieren din. Mens skammen handler om at du føler deg helt verdiløs, mislykket, ubrukelig – av samme grunn. Det er en forskjell her, og den sitter i lenge.

For den dårlige vitsemakeren Tunstad, i mer enn 50 år …

Hvis vi tar en litt annen vri, kan skammen være den fysiske garantien for at gir det som trengs? Reaksjonen som sørger for at du reagerer hardt og tydelig nok til at alfahannen tilgir deg?

Akkurat som raseriet hjelper deg til å overvinne en jævla husky som våger å entre reviret ditt?

Nå i påsken kan vi uansett glede oss over at vi for alltid er blitt renvasket for våre synder.

LES OGSÅ:

Jeg er skapelsens høyde­punkt, for jeg har vondt i foten