Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I 2023 var over en fjerdedel av selvmordsstatistikken tilknyttet personer over 60 år. Det er en tragisk statistikk som har fått være stabil lenge.

For psykiske helseutfordringer hos eldre gjemmes ofte i stabile forekomsttall og fysiske helseplager.

Når vi ser på de eldres psykiske helse under lupen, tror jeg vi vil finne et relativt stort behov for imøtekommelse, uavhengig av beinskjørhet, kognitiv svikt og multimorbiditet.

Jeg tror også vi vil se at vi kommer til kort når det gjelder å adressere det.

Underrapportering forekommer

Når det kommer til eldre som sliter psykisk, har det lenge vært kjent at depresjon er den vanligste psykiske lidelsen.

Befolkningsfremskrivninger estimerer blant annet at vi i 2050 vil ha over 160.000 eldre med depresjon.

Det er mange vanskeligheter knyttet til diagnostisering av psykiske helseplager hos eldre.

For eksempel kan depresjon hos eldre egentlig være en kamuflert demenssykdom. Eller så kan demenssykdommen har ført til depresjon.

Eller så er det depresjon som er årsaken til vekttapet, uten at det er mulig å identifisere.Alt dette forutsetter både at legen har en mistanke om at noe er galt, og at den eldre som har det vanskelig, faktisk besøker helsepersonell.

Store utfordringer

En utfordring for det første er det mange pårørende jeg har snakket med som skildrer: at deres kjære skjerper seg såpass mye under legebesøket, at både depresjon og demens fraskrives fram til det går riktig galt med helsen.

En utfordring for det andre skildres av Utviklingssenteret for sykehjem og hjemmetjenester i Agder sin ferske rapport; nemlig at personer over 65 år ikke bare var lite representert i psykisk helsevern hos spesialisthelsetjenesten, men også i kommunehelsetjenesten.

Kartleggingsstudier på eldres psykiske helse viser til og med at enkelte ikke vil gi beskjed om sine hjelpebehov fordi de opplever seg selv som en byrde.

Jeg tror derfor den groveste underrapporteringen av psykiske helseplager forekommer hos eldre.

Lider i stillhet

Forskning har i lang tid vist at stigma for psykiske utfordringer er en konsekvent barriere som forhindrer eldre i å søke profesjonell hjelp for psykiske plager.

Etter som det å ville leve er en psykisk disposisjon, er det liten grunn til å tvile på virkningen av å se nærmere på om det psykiske hjelpetilbudet er tilgjengelig nok for eldre.

Vi vet for eksempel at eldre rammes av alkoholrelaterte dødsfall mer i snitt mer enn yngre.

Men hvilke verktøy har vi egentlig for å identifisere eldre som drikker og bor alene?

Hvis vi ikke får bukt med stigma knyttet til det å ha psykiske helseplager blant eldre, vil vi risikere å normalisere at eldre lider i stillhet.

Forskning har også vist at det er et gap mellom eldres personlige stigma ovenfor psykisk helse, som er høyere enn det stigma de selv tror de har.

Dersom enkelte eldre bagatelliserer sine egne psykiske helsebehov, bør også pårørende involveres i narrativet om hva som kan hjelpe, og hvordan de har det.

Det er påfallende at både forskere og fagpersoner vet at psykiske helseplager assosieres med store overganger i livet, uten at samfunnet har vært gode nok til å fange opp de eldre der mange står i de største overgangene i livet.

#Gi8minutter

Vi har ingen å miste, verken ung eller gammel − og dersom eldre i større grad føler seg som en byrde, peker det på en holdningsutfordring i samfunnet.

I år er tema for Verdensdagen for psykisk helse «gi 8 minutter».

Det er et forskningsbasert tema som skal oppfordre mennesker til å ha en dypere samtale med andre, fordi det kan styrke den psykiske helsen.Selv om kampanjeperioden varer over en måneds tid, er den nyttig og reflekterer dypere rundt hva ekstra tid kan bety for de som kjenner på at verden går litt for fort.

Det kan være særlig viktig for de som kjenner seg som en byrde for andre, å ha en samtale som går dypere enn været, og «det går fint med meg, hva med deg?».

I de sammenhengene vil kanskje åtte minutters ekstra i kartleggingssamtalen, gjennom hjemmetjenesten eller ekstra tid fra pårørende, utgjøre en viktig forskjell i arbeidet med å få den som er eldre til å føle at vedkommende er av betydning.

Kanskje vi da vil få et mer realistisk bilde på hvordan mange eldre egentlig har det?

(Kronikken ble først publisert i Nettavisen)

Les også:

Hvorfor ser vi så få eldre kvinner på trenings­­sentre?

Når verden raser sammen – om å være pårørende til en med demens