Den første gangen jeg hørte om dyreplankton følte jeg meg bedratt.

Inntil dette øyeblikket i biologiutdannelsen min hadde ingen fortalt meg om hva de var. I løpet av tretten år med skolegang hadde jeg blitt lært om viktigheten av karbonkretsløp og regnskog, men ikke av dyreplankton.

Men kanskje aller mest, fordi jeg inntil da hadde gått gjennom livet uten at eneste menneske hadde snakket om denne hemmelige verdenen av flyvende snegler, flytende diskokuler og hoppende medisterpølser. Hvor alt er snudd opp ned og verdensrekorder blir satt hele tiden.

En verden hvor romvesener eksisterer.

Dyr som aldri bestod svømmelappen

Dyreplankton er en stor gruppe med alskens forskjellige dyr, bredt definert som dyr som driver. De eneste to tingene de alle har til felles er at de lever i de frie vannmassene, altså ikke på havbunnen, og at de ikke kan svømme særlig godt.

De er med andre ord en stor gjeng med organismer som kan bevege seg litt, men ikke bestod svømmelappen. Og det sier seg selv at når det eneste opptakskravet til klubben du søker medlemskap i er at du kan svømme middels dårlig, da ender du opp med en hel del ulike typer. Litt som i din lokale svømmehall.

Før vi går inn i den saftige materien, som hvor voldelige snegler kan være eller hvilken verdensrekord en liten fettklump kan holde, trenger vi å snakke om hvor viktig dyreplankton er.

Fordi det de mangler i svømmeferdigheter, tar de igjen i viktighet.

Et av de viktigste dyrene er 2 millimeter langt

Havet består av næringskjeder. Nederst finner vi de minste organismene, fytoplankton, som produserer oksygen. Hvert andre pust du tar faktisk. Dyreplankton, i midten, spiser fytoplankton og mindre dyreplankton. Større organismer spiser igjen dyreplankton. Det betyr at dyreplankton overfører energi fra de lavere trofiske nivåene til de høyere trofiske nivåene.

Enda enklere forklart - uten dyreplankton ville energien ha stoppet på bunnen av havets næringskjeder. Og det er jo ikke bare, bare.

Raudåta (Calanus finmarchicus), et 2 millimeter langt krepsdyr stappfull av fett, er et av de aller viktigste dyrene i Nord-Atlanteren. I Norskehavet alene finner vi hvert år 2 til 3 millioner tonn med raudåte. Til sammenligning blir det hvert år produsert omtrent 140.000 tonn med gris i Norge.

Silda, en av våre viktige kommersielle fiskearter, baserer ca. 70 prosent av dietten sin på raudåta. Sildebestanden i Norge tilsvarer en biomasse på omtrent samme størrelse som raudåtas. Og dette til tross for at det er en 2 millimeter lang medisterpølse.

Dette er bare noen av grunnene til at dyreplankton er essensielle. Men de er også utrolige – faktisk helt på kanten til det vanvittige.

En djevel forkledd som en engel

Ta Clione limacina, for eksempel. Havengelen. En flyvende snegle med flagrende vinger, en liten djevel forkledd som en engel. Med sine lange tentakler griper den fatt i mindre byttedyr, snur dem rundt og drar sneglen ut av huset sitt med en lang klo før den svelger den hel. Og det er kun til forrett.

Eller Appendicularia. Den gjennomsiktige skapningen som ligner på romvesenet i Alien-filmene, men som paradoksalt nok er nærmere oss mennesker i slekt enn for eksempel krabber. For på tross av det unaturlige store hodet og den lange, slanke halen, har den noe som kan minne om en ryggrad. Og det er jo faktisk kanskje mer enn man kan si om mange av oss her oppe på land.

Den som også produserer meterstore nett av slim for å fange byttedyr. Og som på tross av sin størrelse på 1 cm utgjør en viktig rolle i havets karbonkretsløp.

Eller hoppekrepsene, som raudåta. Små dyr på noen få millimeter, formet som torpedoer fylt med fett. Som på tross av å være en haug med nærmest blinde, små fettklumper, klarer seg bedre enn de fleste av oss.

Ikke at det skal så mye til i 2022.

Verdens sterkeste dyr

De kan for eksempel med rette kalle seg for noen av verdens sterkeste dyr i forhold til kroppsstørrelse. Som med sine lange antenner kan hoppe flere hundre ganger sin egen kroppslengde på ett enkelt sekund. De kan sende ut kjemiske stoffer til advarsel og ikke minst, som en del av parringsleken.

Dette foregår hos noen ellers ved å forvandle ett av benene til en liten spermsekk, for så å sette den pent fra seg hos damen. Hun bruker den så når hun selv måtte ønske. Og vi trodde romantikken var død? Og det de ikke evner i en aktiv svømmestil, gjør de opp ved å migrere opp og ned i vannsøylen hver eneste dag.

Opptil 200 meter kan de forflytte seg, vekk fra sollys og ned i mørket, opp til måneskinnsnatten. Og de aller tøffeste røverne, de legger på seg maksimalt med fett og drar helt ned på havets bunn for vinteren. Som en tjukk, liten bjørn som legger seg i dvale. Så står de opp til en storslagen fest av alger når våren kommer. Og la oss være ærlige, det er jo et sånt liv vi alle egentlig vil leve.

For ikke å snakke om de ulike formene for bunndyr som flyter rundt i sine yngre dager før de finner seg et passende sted for et godt liv. Babyrur og babysjøstjerner og babykråkeboller. Vi trenger alle flere fargerike babysjøstjerner i livene våre.

Eventyr rett under brygga

Og som på enhver god fest trenger man å runde av på dansegulvet. Som ribbemanetene. Små maneter med rader av blinkende farger og strobelys, flytende rundt i havets mørke. Enhver halvgod innleid DJ kan herved se seg slått.

Dette er bare en liten brøkdel av hva som finnes driftende rundt der nede.

Så, vi trenger alle å bli fortalt mer om dyreplankton. De er alt i alt helt essensielle for livet i havet, faktisk helt avgjørende for at det marine livet skal gå rundt. Og så er de majestetiske på sine rare, finurlige måter. Men mest av alt er de en million små historier som fortjener å bli snakket om. Som burde bli ledd av, sett på med store øyne, bli fanget opp av barna på stranda og studert i en lupe. Som burde bli fanget opp av de voksne på stranda og studert i en lupe.

For om du synes det var mangel på eventyr i hverdagen, så er det bare å ta en titt rett under brygga. Rett der hvor land møter vann.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap