Å representere historien og dens tradisjoner og institusjoner er ingen liten oppgave. For de som føler seg på feil side av historien kan kongedømmet forbindes ikke bare med glans og storhet, men også med undertrykkelse.

I et fredsommelig småstatsdemokrati kommer du ikke så langt med den problemstillingen. I sammenstillingen av monarkiet og det britiske imperiet er det mer å bite i.

På oppdrag for nasjonen

For et halvt års tid siden var prins William og Kate på rundreise i karibiske land som er med i det britiske Samveldet. Reisen var en sjarmoffensiv på Storbritannias vegne slik kongelige utfarter alltid skal være. Men oppdraget var likevel mer komplisert.

Når de kongelige drar på tur, er det som bærere av en lang historisk kontinuitet. De knytter båndene mellom historien som var og her vi er nå. De representerer makten, og de legitimerer den.

Denne formen for historisk rettferdiggjøring av makt kan stiller monarkiet overfor noen ubehagelige spørsmål. I alle fall gjelder det der tidligere undersåtter ikke lenger er villige til å forholde seg til felles historie på samme måte som alle var vant til.

Makt i billedform

Noen uheldige bilder fra reisen til Karibien illustrerte problemstillingen mer effektivt enn noen seminardiskusjon. Det var i Jamaica, et viktig stopp på reisen. Besøket ble en mangfoldig opplevelse, fra begeistrede folkemengder til småskala-protester mot britenes historiske herredømme. Men bildene av William og Kate i møte med jamaicanske barn var det som satte de vanskelige assosiasjonene i gang.

Det var et dårlig regissert møte, med partene plassert på hver sin side av et høyt nettinggjerde. Små, brune hender som strekkes gjennom gjerdet og møter kongefamiliens to representanter på besøk i sin fordums koloni.

Hadde vi ikke kjent forhistorien, kunne det se ut som en komisk iscenesettelse av oppgaven «fornemme besøkende møter lokale barn: hvordan organiserer vi dette?» Det var vel også hva det var for de som planla arrangementet. Men utenfor ble bildet raskt en påminnelse om utdatert og hvit, britisk makt over et selvstendig land på andre siden av Atlanteren.

Ansvar, men ikke personlig

På samme besøk tok hertugparet i bruk en gammel Land Rover ved en militærparade som rekonstruksjon av hva dronning Elizabeth og prins Philip gjorde på besøk i 1960-årene. Igjen var assosiasjonene ubehagelige – igjen kunne besøket altfor lett ses i lys av historisk makt og illegitimitet for vår tid.

Virker det urettferdig, sier du? På et vis er det jo også det. Prins William har ingenting å gjøre med fordums britiske slaveeiere på Jamaica. Snarere er han en ydmyk og velreflektert representant for Storbritannia av i dag, og på den omtalte reisen holdt han flere taler som tok opp de vanskelige sidene ved britenes historie i regionen. Han var ikke nødt til det.

For hvordan kan man hevde at kongefamilien bærer skyld eller ansvar for økonomisk utbytting og militære overgrep i regi av imperiet som var?

Statens ansvar – og monarkiets

Det finnes ikke noe slikt ansvar – ikke formelt og juridisk, i alle fall. Men moralsk? Der den britiske stat har begått historisk urett, er det nærliggende å tenke at monarken som statsoverhode har et ansvar for å adressere det. Og norske myndigheters historiske unnskyld overfor samer og tatere gir større perspektiver i et kongedømme med oversjøiske kolonier.

I et slikt perspektiv blir det åpenbart at selv om monarkiet er på armlengdes avstand fra det politiske liv, fritar det dem ikke fra kontroversielle spørsmål.

Dronning Elizabeths død aktualiserer spørsmålet omkring det britiske monarkiets legitimitet og ansvar. Det kan lett gjøres til en steril debatt om monarki vs. republikk innenfor den britiske unionens rammer. Men kanskje ligger den virkelig interessante diskusjonen annetsteds.

Hele vekten av historie

Ritualene og den offentlige sorgen etter dronningen viser til fulle hvordan kongedømmet er bygget på historie, tradisjon og ritualer. Og skal man først legge historie og tradisjon til grunn, må det vel gjelde hele pakken: Hva slags politisk system er det monarkiet har understøttet og rettferdiggjort? Hva slags makt over andre folk og land er det kongedømmet har våket over?

For dronning Elizabeth var dette også en personlig historie. Mange britiske kolonier var allerede blitt selvstendige land da hun tiltrådte i 1952. Mange flere skulle det bli, idet avkoloniseringen fortsatte i Afrika og Mellom-Amerika gjennom hennes første to tiår som dronning.

Prosessen var stort sett preget av gjensidig velvilje, og et stort antall land forble medlemmer av det britiske Samveldet, en myk forlengelse av felles tilhørighet til britisk sivilisasjon. Per i dag har Samveldet 56 medlemsland, hvorav 14 andre land enn Storbritannia har beholdt den britiske monarken som statsoverhode.

I mange av disse landene er legitimiteten til det britiske monarkiet nært knyttet til dronning Elizabeth.

Ved et veiskille

Tronskiftet gir en naturlig anledning til å tenke gjennom situasjonen på ny. Det gjelder for de gamle, hvite settlersamfunnene Canada, New Zealand og Australia, så vel som for knippet av tidligere kolonier som de hertugparet besøkte i vår.

Skal kong Charles fortsatt være disse landenes statsoverhode? Bør nasjonal lovgivning fortsatt signeres av kongens representant i landet for å bli gyldig lov? Eller er tiden kommet for å sikte mot en slags symbolsk likeverd?

Spørsmålet er konkret nok og vil komme på bordet i en lang rekke diskusjoner i årene som kommer. Samtidig spennes det en høyere hvelving over det. Hva slags formelt styresett man innretter seg med speiler hvem man vil være som nasjon. Ikke minst signaliserer nasjonale institusjoner hvordan man forholder seg til historien. Akkurat det er umulig å komme utenom for monarkiet, den mest historiebevisste av alle institusjoner.

I Storbritannia har den historiske bagasjen andre bestanddeler og andre komplekse spørsmål med i lasten enn hva vi er vant med her hjemme.

LES OGSÅ:

Arven fra kolonitiden er fortsatt en viktig del av pengestøtte

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap