Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I 2025 har det gått ti år siden avslutningen på det såkalte «Decade of Roma Inclusion», eller tiåret for integrering av rom.

Initiativet, som inkluderte tolv sentral- og sørøst-europeiske land, var ment å forbedre levekårene til de store rom-minoritene i landene. Situasjonen til disse gruppene hadde vært preget av diskriminering, utenforskap og fattigdom i mange generasjoner.

Nå skulle «det uakseptable gapet mellom rombefolkningen og resten» elimineres, som det het i erklæringen.

Fortsatt dårlige levekår

Tiåret ble langt fra det løftet av levekårene man hadde lovet. En undersøkelse fra 2021 blant personer med rombakgrunn i ti europeiske land viste at 80 prosent levde under fattigdomsgrensen (definert som 60 prosent av medianinntekten i landet).

I likhet med tidligere undersøkelser fant forskerne dessuten at utdanningsnivået var svært lavt: kun en fjerdedel av de som deltok i studien (i alderen 20 til 24) hadde fullført videregående skole. Selv noe så grunnleggende som tilgang til innendørs vann fra springen, var det mange som manglet.

Rapporten pekte riktignok på at utviklingen hadde gått i riktig retning på flere områder, men understreket at «framgang mot inkludering og respekt for [..] fundamentale rettigheter var for liten og for treg».

Mangelen på gode data et alvorlig hinder

Så hvor gikk det galt? Mange forhold kan trekkes frem, men det er liten tvil om at mangelen på gode data har gjort arbeidet vanskelig. Allerede i forsøket på å overvåke framgangen i landene møtte man på «alvorlige måleutfordringer». Det uttalte ekspertgruppen med ansvar for initiativets indikatorer, som skulle måle utviklingen på nasjonalt nivå i rombefolkningens situasjon sammenlignet med ikke-romske deler av befolkningen.

Et grunnleggende problem har blant annet vært at rom som gruppe er vanskelig å gripe og forstå statistisk. Noe så elementært som å tallfeste antall rom har bydd på utfordringer, også i landene de utvilsomt utgjør en betydelig del av befolkningen. Dette oppdaget jeg til min overraskelse da jeg skrev masteroppgaven min om politisk mobilisering blant rombefolkningen i Sentral/Øst-Europa for ti år siden.

Å telle antall rom krever at man klarer å skille mellom innbyggere som tilhører gruppen og de som ikke gjør det. Konkrete tall for den etniske sammensetningen i landene eksisterer riktignok gjennom folketellingene som utføres med jevne mellomrom, der spørsmål om etnisitet kan stilles. 

Det er likevel et godt kjent faktum at mange med rombakgrunn velger å oppgi andre etnisiteter enn rom, ikke minst på grunn av stigmaet heftet ved merkelappen «rom». Man antar derfor at det reelle antallet rom overstiger tallene i folketellingene med stor margin.

Ikke en unik utfordring

I Norge, hvor offentlig statistikk om befolkningen først og fremst baserer seg på informasjon hentet fra administrative registre, møter vi noen av de samme utfordringene med hensyn til samer. Uten informasjon om etnisitet er det i prinsippet umulig å skille samer fra ikke-samer.

Som Norsk institusjon for menneskerettigheter (NIM) har påpekt, gjør mangelen på slike data det vanskelig å monitorere norske myndigheters etterlevelse av forpliktelsene overfor samer som urfolk.

SSB har så langt først og fremst løst dette ved å bruke en geografisk definisjon: man tar utgangspunkt i området som omfattes av Sametingets tilskuddsordning for næringslivet, ettersom dette i det minste vil fange opp personer som bor i noen av de tradisjonelt samiske kjerneområdene i Nord-Norge.

Dette suppleres med statistikk for blant annet opplæring i samiske språk i norsk skole, samt for reindrift og andre næringer som står sentralt i samisk historie og kultur.

Få felles kjennetegn – bortsett fra fattigdom og utenforskap

Noe slikt «kjerneområde», en geografisk størrelse som kan benyttes for å «avgrense» og tallfeste rombefolkningen i Sentral- og Sørøst-Europa, eksisterer ikke.

Rombefolkningen utgjør riktignok en større andel av befolkningen i noen regioner, kommuner og bydeler enn i andre. Bydelen Shutka i Skopje i Nord-Makedonia utgjør noe så sjeldent som en selvstyrt rom-kommune. Noen helhetlige «rom-regioner» i landene er det derimot ikke snakk om.

Det finnes et felles språk, romanés, som snakkes av en del romgrupper. Det er imidlertid ikke uvanlig at rombefolkningen i landene snakker samme språk som andre ungarere, slovakere, rumenere, bulgarere, serbere og nord-makedonere. Og til tross for utbredte forestillinger om en omflakkende livsstil, er de fleste rom bofaste og har vært det lenge.

Noen romaktivister har argumentert for at romminoriteten snarere bør anses som en såkalt «etnoklasse»: en gruppe som først og fremst kjennetegnes av å utgjøre en underklasse i samfunnene (Vermeersch, 2007). Dette gjør ikke arbeidet med å «telle» dem enklere. Ikke alle som befinner seg i de laveste sjiktene i disse samfunnene, er rom.

«Usynlighetens» pris

Resultatet av utfordringene med å skille ut rom-minoritetene fra befolkningene som helhet er ikke bare lavere kvalitet på statistikk og forskning på gruppene. Ut over dette ligger også en «usynlighet»: en tilsynelatende (statistisk) assimilering som kanskje kan virke ønskelig for dem som har opplevd utbredt diskriminering, men som er farlig for så myteomspunne og utsatte grupper som rom.

2025 markerer også åtti år siden slutten av porajmos, nazistenes forsøk på å utrydde gruppen. Såkalt antisiganistisk diskriminering og vold utgjør fortsatt en reell trussel. Heller ikke i Norge er fordommer mot rom uvanlig. Holocaust-senterets holdningsundersøkelse i 2022 viste at rom var den gruppen flest av respondentene var skeptisk til å ha kontakt med.

Usikker framtid uten god statistikk

Arbeidet for å inkludere rom fortsetter, blant annet innenfor rammene av EU-samarbeidet. Uten gode data om hvem og hvor mange som er rom er imidlertid muligheten til å utforme og iverksette effektive tiltak begrenset. Mytene og misoppfatningene om gruppene vil også lettere leve videre.

(Kronikkforfatteren jobber som statistiker i SSB, men skriver som privatperson)

Referanser:

• Brüggemann, C. og Friedman, E. (2017). The Decade of Roma Inclusion: Origins, Actors, and Legacies. European Education, 49(1), s.1-9.
• FRA (2022). Roma Survey 2021- Main results. Wien: European Union Agency for Fundamental Rights
• International Steering Committee. (2005). Decade of Roma Inclusion 2005–2015: Terms of Reference. București
• Moe, V. (2022). Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2022: Befolkningsundersøkelse, minoritetsstudie og ungdomsundersøkelse. HL-Senteret.
• Molstad, C. S. og Sønstebø, A. (2024). Samiske tall – bakgrunn for samisk statistikk og kommentarer til faste tabeller fra Statistisk sentralbyrå (SSB). I Samiske tall forteller 16. Kommentert samisk statistikk 2024/Sámi logut muitalit 16. Čielggaduvvon sámi statistihkka 2024 (s. 113-139). Sámi allaskuvla.
• NIM. (2020). En menneskerettighetsbasert tilnærming til samisk statistikk i Norge (2020-003). Norsk institusjon for menneskerettigheter.
• Vermeersch, P. (2007). The Romani Movement: Minority Politics & Ethnic Mobilization in Contemporary Central Europe. New York: Berghahn Books

Aktuelt fra forskersonen:

Hva betyr Trump 2.0 for Europa?

Frankrikes rolle i Syria: Fra koloniherre til gjenoppbygger