Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

«KI-generert» har blitt årets ord i 2023, og ble av Språkrådet fremhevet som et ord – et adjektiv – som vi kommer til å bruke mye i fremtiden. 

Det har vært mange debatter om hva kunstig intelligens (KI) innebærer. KI er et så effektivt verktøy og utfordring for demokrati og vitenskap i dag, nettopp fordi våre samfunn er gjennomdigitaliserte. Her gir det mindre mening å skille mellom analoge og digitale virkeligheter – vi lever «postdigitalt». 

Den norske offentligheten har allerede diskutert digital teknologi over flere tiår, primært som «digitalisering». Hvilke type samfunn og institusjoner vil vi få der KI-generert tekst får overtaket over språkbruk og tenkemåter? Hvor står spørsmålet om demokrati i disse læringsprosessene?

Stort begrep, nye teknologier

Det er ikke lenge siden digitalisering handlet om noe annet enn kunstig intelligens. Under koronatiden forsto vi i høyere utdanning digital teknologi som videokonferanser eller teknologiske løsninger for fjernundervisning. Når vi bruker ordet digitalisering til å diskutere både Teams, videokonferanser, podkaster eller kunstig intelligens, viser dette gjerne at ordet er åpent for å brukes og fortolkes på en serie av ulike måter, alt avhengig av hva de ulike aktørene tenker på og hvordan de forstår digitalisering. 

I diskurs- og politisk teori er slike store og fleksible begrep omtalt blant annet som et genuint omstridt begrep. Begrepet forblir det samme, men innholdet og meningene preges av en serie av ulike teknologier og deres kjennetegn. Disse forsvinner og erstattes av stadig nye teknologier, slik som en togpassasjer kan se ulike tog kjøre forbi en perrong. 

Det synes å være i en slik sammenheng at teknologioptimismen fungerer veldig effektivt. Den mest naive teknologioptimismen er omtalt av den amerikansk-belarusiske teknologiskribenten Evgeny Morozov som en forestilling der brukerne får formidlet at alt vil løses om man bare trykker på en bestemt url-lenke.

Teknologideterminisme eller styring?

Kunstig intelligens utfordrer høyere utdanning i stor grad, fordi det erstatter tradisjonelle måter å finne informasjon og løsninger på. Det kan også tenkes – slik professor Neil Selwyn, som forsker på digitale teknologier, påpeker – at roboter kan erstatte lærere. Slik sett ville det være tankevekkende å være en ren og skjær teknologioptimist som kun lærer seg hvordan teknologien kan brukes. 

En av verdens ledene eksperter på digital etikk, Luciano Floridi hevder i sin siste bok «The Ethics of Articifial Intelligence» at utfordringen i tiden fremover primært er styringen av den elektroniske teknologien. Hovedutfordringen er altså, ifølge Floridi, ikke digital innovasjon, men styring og etikk.

Informasjon og kunnskap

Innenfor høyere utdanning vil ren teknologioptimisme kunne tilsløre viktige tema som forholdet mellom informasjon, kunnskap og læring i et demokratisk samfunn.

Det er mange ulike debatter om kunstig intelligens. Noen av de mest ivrige brukerne av KI synes å være innen medisin og sykepleiefaget. Her er ChatGPT fremstilt som en mulighet til å stille effektive diagnoser. Chatboten kan fungere som en kunstig samtalepartner der nye beskjeder («prompt») kan brukes til å utvikle innsikter.

Elektronisk teknologi synes å være best til å skaffe mer informasjon. Samfunnet mangler ikke informasjon. Ifølge nyere studier fra UiA synes faktisk informasjonsflommen å gjøre at unge mennesker ikke er i stand til å vurdere alle rådene om kosthold med sikker kunnskap. Informasjonsmengde er ikke kunnskap.

Innenfor mine fag som statsvitenskap og politisk teori er det en særlig utfordring at studenter skal kunne både lese og skrive, og å bruke disse grunnleggende ferdighetene til å lære av ulike tenkere i historien. 

Fag har ulik egenart og forutsetninger. En av de store utfordringene med digitalisering i læringsinstitusjoner vil være om teknologien og informasjon får et overtak over spørsmål som kunnskap, sannhet og demokrati.

Demokrati og læring

Et moderne demokrati handler ikke bare om å inkludere ulike borgere, men det handler også om å lære hvordan andre borgere tenker og hva deres perspektiver på samfunnet og verden handler om. Dette var en av de sentrale ideene som den amerikanske filosofen John Dewey forfektet allerede for over hundre år siden, da han publiserte boken «Democracy and Education» i 1916. 

Utdanning og kunnskapsutviklingen er viktige forutsetninger for demokrati. Dette var for Dewey et utgangspunkt for å kritisere tidligere filosofier og læringsteorier. Å bare formidle kunnskap fra et kateter og behandle studenter som passive mottakere av informasjon var for ham problematisk av flere grunner. 

For det første var det ulikheter mellom studentene som gjorde at noen hadde bedre forutsetninger for å tilegne seg kunnskapen enn andre. For det andre var en slik ensidig formidling til passive mottakere lite egnet til å gi kunnskap og læring som studentene kan tilegne seg. Endelig var en ensidig formidling av kald kunnskap uegnet til å utvikle den relasjonelle forståelsen som et demokratisk samfunn trenger. 

Samfunnet består av relasjoner, og et demokratisk samfunn forutsetter at individene kan både forholde seg til hverandre og ha mulighet til å lære av andre. Det kan være grunn til å ta et nytt blikk på Deweys ideer om utdanningen i et demokrati, ikke minst i vårt postdigitale samfunn. Det er bedre med mer digital styring enn et KI-generert demokrati.

LES OGSÅ

Lærere må unngå å tenke fordomsfullt om ny teknologi