Erik Solheim overser kritikkverdige sider ved ledelsen til den indiske statsministeren, Narendra Modi, som innebærer digital overvåkning av innbyggerne og stenging av sosiale media, skriver Dag Erik Berg..
Erik Solheim overser kritikkverdige sider ved ledelsen til den indiske statsministeren, Narendra Modi, som innebærer digital overvåkning av innbyggerne og stenging av sosiale media, skriver Dag Erik Berg..

Erik Solheim forskjønner autoritær ledelse i Modis India

KRONIKK: Autoritære og nasjonalistiske ledere trenger ikke å bejubles som gode ledere selv om de har bidratt til bruk av ny teknologi, slik Erik Solheim nå synes å gjøre.

I en kronikk i Bistandsaktuelt 29. august i år hyllet Erik Solheim Indias statsminister Narendra Modi for å innføre bruk av digital teknologi, deriblant mulighet til betaling direkte inn på konto, og for å ha oppnådd økonomisk vekst i landet.

Mange som har fulgt indisk politikk sperret opp øynene da de leste Solheims innlegg, som hadde tittelen «På tide å åpne øynene for hvor raskt India går framover».

Slik jeg ser det, har Solheim viklet seg inn i ekko-kammer med hindunasjonalistiske aktører.

Innlegget fremsto som en ren hyllest av en leder som har vært beryktet for å dyrke en militant hindunasjonalisme i hensikt om å vinne stemmer i demokratiske valg.

Modi har også sittet med makten når hindunasjonalister har gjennomført flere voldelige angrep – både da han var delstatsminister i Gujurat i 2002 og da han var statsminister, hvor muslimer ble angrepet i hovedstaden New Delhi i 2020.

Underlige påstander

Solheims nevnte innlegg var preget av en serie underlige påstander, deriblant at hinduismen er en «sekulær, ikke dogmatisk religion», en beskrivelse som sammenfaller med retorikken til Modis eget parti, BJP.

Heldigvis mobiliserte en serie av norske India-eksperter med kritiske tilsvar, som blant annet tilbakeviste både Solheims analyse av den økonomiske politikken og hans undervurdering av den politiske volden.

Autoritær vending etter 2014

Siden Modi ble statsminister i 2014, har jeg opplevd at indiske kollegaer er blitt fengslet, en Ph.d-student som tok selvmord etter press fra hindunasjonalistiske aktivister, og en kjent forfatter som nå sitter fengslet på grunn av sitt arbeid og kritikk av Modi.

I kjølvannet av diskusjonen om Solheims hyllest av Modi er det verdt å fremheve hvordan hans innlegg også kan representere mer allmenne ønsker om handlekraft og teknologioptimisme i ønsket om en bærekraftig utvikling.

Forestillingen om den store lederens beslutninger

Slik jeg ser det, har Solheim viklet seg inn i ekko-kammer med hindunasjonalistiske aktører. Hans tidslinje på Twitter bekrefter langt på vei en banal tro på smarte byer, støtte til et samfunnsprinsipp som dharma, og inneholder få kritiske vurderinger.

I Solheims tekst er det enkle eksempler som får stor betydning i beskrivelsen om Indias utvikling og fremtid. Bruken av digital teknologi overskygger i stor grad Modis kritikkverdige ledelse, som i tillegg til den etnonasjonalistiske vendingen faktisk også innebærer digital overvåkning av innbyggere og stenging av sosiale media.

Men teknologioptimisme er mer utbredt enn tilfellet Solheim. Innlegget hans er også verdt å se nærmere på for andre enn India-eksperter, fordi det synes å bygge på forestillinger om ledelse og beslutninger som kan være mer utbredt – nemlig forestillingen om at en stor leder skal kunne løse mange komplekse oppgaver effektivt.

I teorien om den store mann gjelder ideen om at de avgjørende historiske beslutningene kan tilskrives bestemte politiske ledere. Modi har nettopp dyrket en slik forestilling.

Solheim snur alt på hodet

Men det indiske politiske systemet består av ulike styringsnivåer i et stort føderalt system med 28 ulike delstater og flere sentralt kontrollerte territorier. Beslutningsprosesser er komplekse; delstater kan ha mer makt i et tema enn i et annet, og politikken har ikke bare én retning. Utfallet av en beslutning kan ofte være vanskelig å forutsi.

Alt starter ikke med den politiske ledelsen i Delhi. Selv har jeg studert hvordan ulike sosiale reformer og politikk overfor dalitene (Scheduled Castes) har vært helt avhengig av initiativ innad i administrasjonen på regionalt nivå, eller at det sentrale føderale nivået har tilegnet seg løsninger som først ble utviklet i delstatene.

Dessuten har mange initiativ vært avhengig av at aktivister har mobilisert og etterspurt tiltak. Solheims fremstilling synes å snu alt dette på hodet, og gir Modi æren for alle sosiale reformer, slik som utbygging av toaletter, uten at andre aktørers lange historiske kamp for slike fasiliteter blir anerkjent.

LES OGSÅ:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS