Den siste uken har vi sett de voldelige og anti-demokratiske fruktene av Donald Trumps presidentperiode utspille seg for åpen scene. En av aksene som konflikten kretser rundt handler om religion. Hvor kristent skal USA være?

Troen på gud betyr mer enn rettsvesenet

TV-bildene 6. januar viste at et av bannerne i mylderet av demonstranter og voldelige opprørere, ikke hadde Trump som hovedperson, men Jesus. «Jesus 2020» stod det, og vi har senere fått høre at noen av dem ropte «Jesus is my savior. Trump is my president». For disse amerikanerne er det et uløselig bånd mellom troen på Gud og troen på USA, et bånd som for noen betyr mer enn rettsvesenet og grunnloven.

Da Abraham Lincoln i 1865 ble innsatt som president for andre gang, var USA på sitt mest splittede. Borgerkrigen hadde rast i fire år, og selv om det gikk mot seier for Lincolns nordstater, forstod alle at nasjonen var i sin største krise. For å forklare det som skjedde, grep presidenten til Gud.

I talen hans, kjent som den andre innsettelsestalen, snakket han om hvordan Gud styrer historiens gang. Han påpekte at Gud ikke kunne svare bønnene fra både Nord og Sør, selv om begge leser den samme bibelen og ber til ham om hjelp. Og så tolker han all lidelsen og alle tapene i borgerkrigen inn i et bilde der Gud selv har bestemt at tiden nå er ute for slaveriets ondskap, og at de som har vært ansvarlige for ondskapen må lide for sin skyld.

USA var landet der alle stod sammen under Gud

Mot slutten av talen ber han om at krigen snart må være over. Men han slår like hardt fast, at om Gud skulle kreve at all rikdom som var bygget opp av ubetalt arbeid, og hver dråpe av blod fra piskeslagene, skal betales tilbake med sverd – så ville Gud likevel være fullt ut sann og rettferdig.

Den kanadiske filosofen Charles Taylor forklarer at Lincolns USA var knyttet sammen av en forestilling om at alle stod sammen under Gud. Disse religiøse ideene og praksisene var konstituerende for det å være en amerikansk borger. Og sammen med disse forestillingene var ideer som at selve designet av det amerikanske samfunnet, slik det var nedfelt i Grunnloven, gjenspeilte Guds visjon for det gode samfunn.

Dette var en måte å forene religiøs og nasjonal identitet på, som viste seg å være både fleksibel og stabil. Tilhørigheten til «Gud», og ikke en bestemt kristen kirke, sørget for å romme hele det amerikanske mangfoldet av kristne trossamfunn. Dermed kunne felleskapets religiøse lim tåle skiftende vinder uten å måtte byttes ut.

Flere som ikke tror på Gud

Men Taylor påpeker at noe etter hvert endret seg. I tiden etter andre verdenskrig har det begynt å dukke opp flere og flere amerikanere som ikke har denne religiøse komponenten som en del av sin borger-identitet. De kan være patriotiske amerikanere, men de tror ikke på Gud, og de vil ikke ha noe med Bibelen å gjøre. Jeg tror de hadde ristet på hodet av Lincolns tale om en felles gud og bibel.

Noen slike skifter i et folks felles forestillinger vil det alltid være, helt til de nye tankene har blitt konsensus. Tenk for eksempel på kvinners stemmerett. Utenkelig og radikalt for mange selv lenge etter Lincoln, men nå helt selvsagt.

Slik har det ikke gått når det gjelder det religiøse og det nasjonale i USA. De nye tankene, om et USA bundet sammen av andre ideer enn de religiøse, har skapt stor motstand.

Religiøse nasjonalister er en utfordring for demokratiet

Katherine Stewart, som har skrevet boken «The Power Worshippers», skriver i New York Times om hvordan senator Josh Hawley fra Missouri har gjort seg selv til talsperson for at de religiøse må slå tilbake.

Hawley var en av syv senatorer som opprettholdt sin protest mot deler av valgresultatet inn i de små nattetimene denne onsdagen, selv etter okkupasjonen av kongressbygningen. Sett utenfra kan en alltids lure på om dette bare er et kynisk spill for å tekkes en mildt sagt engasjert velgergruppe, men ideene om religiøs nasjonalisme muliggjør et forsøk på å forstå.

Hvis Stewart har rett i sin beskrivelse av Hawleys religiøse overbevisninger, er det langt fra overraskende at han er villig til å utfordre den demokratiske bærebjelken som frie valg er.

Han er en del av en gruppe republikanere som forsøker å se et skille i USA, mellom de troende amerikanerne på den ene siden, og de gudløse oppviglerne på den andre. Mellom religiøse og sekulære.

Og da knyttes det å være religiøs til det å være en god borger, en som er til å stole på. Mens det sekulære males som å være et blad i vinden, uten holdepunkter og forankring – mellom linjene: en du ikke vet hva vil finne på. Da blir også kampen for religionen en kamp for et trygt samfunn, og kampen mot de som ikke er interessert i religion, blir en kamp mot kaoskreftene.

For demokratiet vil religiøse ståsteder av den typen som Hawley ser ut til å fremme, alltid innebære en utfordring. I et religiøst univers hvor den hellige boken er en utømmelig kilde til sannhet, trenger man ikke demokratiske valg for å avgjøre hvem som bør styre.

Det er Gud som styrer. Og sammen med denne forestillingen kommer troen på, og håpet om, den gudommelige inngripen – gjerne på tvers av hva et flertall av folket kan ha stemt på.

LES OGSÅ:

Den politiske ustabiliteten i USA vil fortsette

KRONIKK: Donald Trumps forsøk på å omgjøre valgresultatet minner om selvkupp vi kjenner fra Latin-Amerika. Hvordan kom vi hit, og hvor går veien videre?