Selv til Trumps presidentskap å være, har perioden siden valget 3. november i fjor vært eksepsjonell. Da Joe Biden og Kamala Harris ble erklært som vinner(e) av valget fire dager senere, feiret ekstatiske amerikanere i gatene som en befridd befolkning som akkurat hadde veltet et ikke-demokratisk regime.

Det ble starten på et grotesk forsøk fra president Trump på å få valgresultatet omgjort som er uten sidestykke i amerikansk historie. Selvkupp-forsøket nådde sitt klimaks i stormingen av Kongressen 6. januar. Etter at Trump hadde lekt med fyrstikker i tre måneder, tok skogen til slutt fyr.

Trump har undergravd demokratiets institusjoner i fire år

For å forstå det som nå skjer i USA, må vi hente innsikter fra tre forskningsfelt: 1) komparativ demokratiforskning, 2) det ytre høyre og 3) amerikansk politikk.

I fire år har Trump angrepet og undergravd demokratiets institusjoner og normer, herunder media, maktfordelingsprinsippet, domstolene, statsforvaltningen, frie, inkluderende og rettferdige valg og føderalismen, altså delstatenes selvstyre. Han har vulgarisert og forgiftet det offentlige ordskiftet med sin intoleranse og aggressivitet mot enhver kritiker og politisk motstander. Trump var både symptom og årsak – han intensiverterte anti-demokratiske tendenser og utviklingstrekk som i varierende grad alltid har vært til stede i amerikansk politikk. I den komparative demokratiforskningen kalles denne utviklingen demokratisk forvitring eller autokratisering.

Unikt anti-demokratisk sinnelag

Det (mest) unike ved Trump, sammenlignet med hans forgjengere, er hans anti-demokratiske sinnelag. Fordi hans forretningsmodell i både næringsliv og politikk alltid har vært fantasien om at han er en ekstraordinær vinner, var det å tape valget simpelthen uakseptabelt. Ikke fordi han hadde noen politisk agenda eller strategisk plan for å skvise maksimalt ut av sin presidentmakt, men av ren forfengelighet. Den naturlige konklusjonen på presidentskapet hans var derfor forsøket på autogolpe – et selvkupp.

Et selvkupp er en sittende presidents illegitime forsøk på å forbli ved makten. Begrepet har vi fått fra Latin-Amerika, hvor fenomenet var velkjent i det 20. århundre, og inkluderer all Trumps anti-demokratiske atferd siden valgdagen: desinformasjonen, presset mot delstatsmyndigheter, partifeller og visepresident for å få valgresultatet omgjort og oppvigleriet 6. januar.

Trumps destruktive oppførsel hadde imidlertid ikke vært mulig uten hjelp fra republikanske partifeller. Det republikanske partiet har siden 2016 vært det statsviteren Juan Linz kaller en semilojal aktør – et parti som ikke har forsvart det amerikanske demokratiet mot Trumps overtramp, men heller tolerert, forsvart og samarbeidet med presidenten for å nå egne politiske mål som utnevning av konservative føderale dommere, skattelettelser og deregulering. Alt dette har Trump gitt dem – da får det visst heller bare våge seg at han uthuler demokratiet.

Det republikanske partiet og høyreradikale aktivister

Det er likevel uklart om han også uthuler Det republikanske partiet. Etter fire år med Trump slites partiet mellom en nasjonal partielite som fortsatt i betydelig grad sverger til reaganismen, og en populistisk høyreradikal fløy definert av betingelsesløs lojalitet til Trump, autoritære tilbøyeligheter, nativisme og sin hysteriske hets av media og Demokratene. Og det funket nokså godt blant velgerne. Ikke rart at ledende senatorer som Ted Cruz og Josh Hawley da nøret opp om fantasien om valgjuks, selv om de visste bedre. For som den franske politikeren Alexandre Auguste Ledru-Rollin skal ha sagt: «Der går folket. Jeg er deres leder, så jeg må følge dem.»

I sirkelen utenfor partiets politikere og velgere finnes et uoversiktlig landskap av høyreradikale og høyreekstreme aktivister. De tar gjerne navn som «Alt-right», Boogaloo Bois, Proud Boys og QAnon, men det dreier seg om gammel vin på nye flasker. Anti-system-/anti-stats-holdninger, romantisering av, aksept for og vilje til vold, konspirasjonstenkning, offermentalitet og etnonasjonalisme er attributter som i varierende grad kjennetegner disse ytre høyre-grupperingene. De deler imidlertid den apokalyptiske forestillingen om at USAs identitet er truet og at nå må det kjempes på et eller annet vis – det USAs president ba dem gjøre den 6. januar. Det ville bli «vilt», lovet Trump, og det ble det.

USA vil sjangle videre fra krise til krise

Katastrofiseringen av amerikansk politikk – forestillingen om at USA er fortapt om de andre vinner neste valg – vil fortsette. Utgangspunktet er sosiale, ideologiske, etniske, religiøse og kulturelle skillelinjer som splitter landet.

Svake partier som ikke har kontroll over hvem de selv nominerer, partiallierte medier, sosiale medier som skaper nettverk og ekkokamre og gir en mikrofon til enhver som griper den, og et stadig mektigere presidentembete som blir sett som alfa og omega å inneha, forverrer uføret.

Et politisk system som forutsetter kompromissvilje og samarbeid, vil sjangle fra større og mindre kriser til nye større og mindre kriser i overskuelig fremtid. Enkeltaktører kan skjerpe eller roe ned motsetningene – Trump er et ekstraordinært tilfelle i presidenthistorien. Det vil til en viss grad virke stabiliserende at USA nå får en tradisjonell president igjen.

For øyeblikket vet jeg ikke annet enn å sette min lit til Hegel og dialektikken. Politikkens og historiens pendel svinger frem og tilbake, og USA vil på et eller annet vis også komme seg ut av uføret det nå befinner seg i og bli et bedre land. Men ikke med det første.