Det som nå avdekkes i presidentvalget i USA, er en påminnelse om at pengesterke personer, organisasjoner og selskap kan forårsake dype strukturelle problemer, og at tilsynelatende velfungerende institusjoner og organer kan være dysfunksjonelle.

Jeg mener at ansvarlig redaktør, Nina Kristiansen, i sitt svar til Martha Grønning, tar feil på noen punkter og at hun ikke ser de strukturelle problemene knyttet til multinasjonale legemiddelfirmaers rolle ved cellegiftbehandling med stamcellestøtte (stamcellebehandling) av multippel sklerose (MS)-pasienter. Jeg har selv MS, og fikk stamcellebehandling i januar-februar 2015 ved universitetssykehuset i Firenze. Jeg innfridde ikke kravene, hverken da eller nå, for å få behandlingen i Norge. Behandlingen hadde god effekt. Jeg ble raskt mye bedre og har ikke hatt sykdomsaktivitet siden.

Pirogov-sykehuset i Moskva er et offentlig sykehus, og ikke en privat klinikk. De aller fleste norske MS-pasientene som har fått stamcellebehandling utenlands, er behandlet der. Behandlingen er i hovedsak den samme som gis på Haukeland universitetssykehus og ved svenske sykehus.

Den svenske legen som intervjues i MS-episoden, er nevrologen Joachim Burman. Han har medvirket i stamcellebehandling av MS-pasienter siden oppstarten i Uppsala i 2004, har doktorgrad på behandlingen og har publisert en rekke artikler om behandlingen. Han mener at langt flere MS-pasienter bør tilbys stamcellebehandling.

Stamcellebehandling av MS-pasienter startet i 1995

Stamcellebehandling av MS-pasienter ble utført første gang i 1995, av Fassas i Hellas. Det er påfallende at behandlingen til tross for svært gode resultater fortsatt ikke er blitt godkjent MS-behandling.

Jeg mener dette skyldes at patentene på cellegiftene har utløpt, og at multinasjonale legemiddelfirmaer siden 1993 har hatt enorm profitt på bremsemedisiner med høyst utilstrekkelig effekt og med alvorlige og livskvalitetssenkende bivirkninger.

De tjener 80.000 - 280.000 kr årlig for hver MS-pasient på bremsemedisin. Den høye prisen skyldes ikke utviklingskostnader, men settes ut ifra helsemyndighetenes betalingsvilje, dvs. hva Beslutningsforum strekker seg til.

Multinasjonale legemiddelfirmaer utnytter sin rolle

Nina Kristiansen fremstiller det som om staten og helsemyndighetene har en sentral rolle i å finansiere og administrere forskning på nye legemidler og behandlinger. Det har de ikke, men burde hatt det, på tilsvarende måte og av samme grunner som i utdanning, helse og omsorg.

Det er altfor lite kjent at det er multinasjonale legemiddelfirmaer som i all hovedsak iverksetter og administrerer fase 3-studiene. Dette er studiene hvor virkestoffer må vise statistisk signifikant effekt for å bli godkjent som legemidler av legemiddelverkene (FDA i USA, EMA i Europa og SLV i Norge).

Effekten trenger overhodet ikke være stor for å være statistisk signifikant. Den kan være så liten at det er usikkert om legemiddelet har nevneverdig nytte for pasientene. Multinasjonale legemiddelfirmaer er i posisjon til å kunne velge virkestoffene som er mest kommersielt interessante (beste patenter) fremfor virkestoff som har bedre behandlingseffekt men som er kommersielt mindre interessante. FDA og EMA er avhengig av lønn fra legemiddelfirmaene i arbeidet med godkjenning av fase 3-studier, noe som muliggjør kjøp av innflytelse.

Effekt på livskvalitet

I fase 3-studiene vurderer legemiddelfirmaene bremsemedisinenes behandlingseffekt på tid mellom attakker og nye flekker på MR undersøkelse, samt funksjonsnivå med hovedvekt på gangfunksjon. De måler ikke effekt på livskvalitet og symptomer og plager som skyldes kronisk sykdomsaktivitet, for eksempel ubehagelige hudfornemmelser, fatigue, smerter, lammelser, synsvansker, søvnløshet, lydoverømfintlighet, balanseproblemer og tale- og svelgevansker. Sannsynligvis fordi bremsemedisinene har manglende effekt og bivirkninger som reduserer livskvaliteten. Stamcellebehandlings-studier viser imidlertid god effekt på disse symptomene og plagene.

Studier viser at bremsemedisiner har høyst utilstrekkelig effekt på MS, og tilsvarende studier med stamcellebehandling viser klart bedre effekt. MS-nevrologer formidler imidlertid ikke dette, men at alt er blitt mye bedre etter at bremsemedisinene kom i 1993.

Kjøper innflytelse

Pasientforeninger, inkludert MS-forbundet, får lite penger fra staten og er avhengig av medlemskontingenter og gaver. De får midler og materiell fra legemiddelfirmaer, og er kjent for å være deres talerør.

Avisen Dagens Medisin har fra 2015 offentliggjort honorarene legemiddelfirmaer i en årrekke har betalt til blant annet toneangivende norske MS-nevrologer som får opptil flere hundre tusen kroner årlig.

Staten kjøper svært overprisede bremsemedisiner fra multinasjonale legemiddelfirmaer som går med skyhøye overskudd år etter år, og hvor velstående kjøper aksjer og slipper formueskatt på 35 prosent (regjeringen foreslår å øke til 45 prosent) av arbeidende kapital, det vil si penger investert i aksjer. Dette er ikke bare misbruk av vanlige folks skattepenger, men utnytting av syke, usolidarisk og et strukturelt problem.

Les også:

Sett med øynene til en pasient og pårørende, er Norge bakpå og negativ til nye behandlingsmetoder

Les også:

Håpets marked: Nasjonale vurderinger er ikke alltid optimale for den enkelte pasient