I 2017 gjennomførte jeg en stamcelletransplantasjon i Mexico ved hjelp av penger samlet inn fra en innsamlingsaksjon. Jeg tilhører altså en voksende gruppe nordmenn som har gjennomført stamcelletransplantasjon mot Multippel Sklerose (MS) i utlandet - til tross for advarsler fra egen nevrolog.

I sin kommentar i Aftenposten minner Nina Kristiansen oss om at det tross alt er mye bra og viktig forskning som gjøres innenfor nye behandlingsmetoder. Det er en viktig påminnelse. Det som ikke fremgår tydelig i Kristiansens kommentar er hvorfor vi, til tross for allerede eksisterende lovende forskningsresultater, ikke tilbyr behandlingen i Norge? Dette er nettopp det programleder Lisa Tønne setter spørsmålstegn ved i episoden, igjen og igjen.

Hva ville du gjort hvis legen din fortalte deg at du har en alvorlig sykdom som sakte, men sikkert kan ramme evnen din til å tenke, se og bevege deg? Og hva gjør du når du 20 minutter senere leser at du kan betale for en behandling i utlandet som, basert på oppdaterte, vitenskapelig anerkjente studier, ser ut til å gi bedre resultater enn de såkalte «bremse»-medisinene som tilbys de fleste MS-pasienter i Norge?

Godkjent behandling i Sverige

Kristiansen skriver at reportasjer som «Håpets marked» fremstiller forskning og norsk helsevesen som «bakpå og negative til nye behandlingsmetoder». Det vi kaller «autolog stamcelletransplantasjon mot MS» har siden 2004 vært en godkjent behandling i vårt naboland, Sverige. Denne behandlingen har det allerede blitt forsket mye på (noe Kristiansen selv fremhever).

Satt i denne konteksten og sett med øynene til en pasient og pårørende, så er Norge «bakpå og negativ» til nye behandlingsmetoder.

Hvorfor er ikke eksisterende internasjonal forskning godt nok for Norge?

Kristiansen skriver videre at «store og gode nok studier må dokumentere virkning på mange nok pasienter over lang nok tid» før en behandling tas i bruk i Norge.

Resultater fra en omfattende amerikansk studie i tidsskriftet Journal of the American Medical Association fra 2019, underbygger at stamcellebehandling er den mest effektive behandlingen mot MS dersom sykdommen er aktiv og behandlingen gjennomføres relativt tidlig i sykdomsforløpet. Dette er altså en randomisert langtidsstudie hvor effekten av stamcelletransplantasjon og bremsemedisiner sammenliknes.

Hvorfor blir ikke slike studier hensyntatt når Norge vurderer nye behandlingsmetoder? Norge har igangsatt vår egen studie ledet av Haukeland universitetssykehus som sammenlikner stamcelletransplantasjon med Lemtrada. Dette en type (av flere typer) bremsemedisin som hittil ingen studier har sammenliknet med. I tillegg er dette en randomisert studie.

Hvorfor er ikke eksisterende internasjonal forskning godt nok for Norge? Det er slike prioriteringer i norsk helsevesen som for pasienter og deres pårørende virker som et fullstendig paradoks: Norsk helsevesen og forskere mislykkes i å formidle hvorfor Norge skal prioritere en egen studie i stedet for å godta allerede eksisterende internasjonale studier.

Da Sverige godkjente stamcelletransplantasjon mot MS i 2004 var dette en avgjørelse tuftet på eksisterende, internasjonal forskning.

Ville vært betimelig om Norge var mer fremoverlent

Nina Kristiansen har helt rett når hun skriver at Norge er «i samme løp som de fleste europeiske land i vurderingen av stamcellebehandling for MS». Dog er Norge med sine 500-550 diagnostiserte per år er et av landene i verden som har flest MS-rammede i forhold til folketallet. Det ville vært betimelig om Norge, som ett av landene med høyest forekomst av MS i Europa, var mer fremoverlent og proaktiv i å raskere bruke nye behandlingsmetoder og å godkjenne eksisterende, internasjonal forskning enn «de fleste europeiske land».

Mediene, inkludert TV-serier slik som Håpets marked, kan helt sikkert bli bedre på å gi et mer fullstendig bilde av forskningen på «nye» behandlingsmetoder. Likevel sitter vi igjen med spørsmålet: Hvorfor, til tross allerede eksisterende internasjonale forskningsresultater, tilbyr ikke helsevesenet denne behandlingen?

I et land som Norge, hvor vi som Kristiansen skriver «ikke er spesielt bakpå i å godkjenne og ta i bruk nye metoder og medisiner» er dette helt uforståelig.