NMBU-rapporten viser tydelig at dersom vår produksjon av melk og kjøtt reduseres så drastisk som EAT-dietten foreskriver, må grasarealene vi nå bruker til drøvtyggere byttes ut med omtrent like store arealer med proteinplanter i utlandet, skriver Laila Aass.
NMBU-rapporten viser tydelig at dersom vår produksjon av melk og kjøtt reduseres så drastisk som EAT-dietten foreskriver, må grasarealene vi nå bruker til drøvtyggere byttes ut med omtrent like store arealer med proteinplanter i utlandet, skriver Laila Aass.

Misforstått om NMBU og EAT-Lancet

DEBATT: Thomas Cottis har misforstått forutsetningene for beregningene i NMBU-rapporten når han kritiserer at det ikke er tatt hensyn til arealet dagens kosthold og husdyrproduksjon legger beslag på i andre land nå og i 2050.

Publisert

I innlegget «Feil fra NMBU om EAT-Lancet og norsk landbruk» hevder Thomas Cottis at både artikkelen og NMBU-rapporten om konsekvenser for norsk landbruk ved gjennomføring av EAT-dietten i Norge har flere alvorlige feil. Videre hevder han at NMBU sprer feilinformasjon om EAT-Lancet rapporten.

Cottis mener jeg har gjort en alvorlig feil ved å skrive følgende: «Ved en innføring av EAT dietten vil selvforsyningsgraden vår synke, viser analysen». Men Cottis har tatt denne setningen ut av sin sammenheng. Teksten var:

«I dag produserer vi mye av det proteinet vi behøver gjennom husdyr. Siden EAT-dietten inneholder minimalt med kjøtt må proteinet i hovedsak komme fra planter. Men det er begrenset mulighet til å dyrke planter som produserer planteprotein i Norge. Ved en innføring av EAT-dietten vil selvforsyningsgraden vår synke, viser analysen.»

Setningen om selvforsyningsgrad var altså knyttet til et avsnitt som omtaler tilgang på protein fra norske arealer, og det var nettopp selvforsyningsgrad av protein som var poenget. NMBU-rapporten viser tydelig at dersom vår produksjon av melk og kjøtt reduseres så drastisk som EAT-dietten foreskriver, må grasarealene vi nå bruker til drøvtyggere byttes ut med omtrent like store arealer med proteinplanter i utlandet.

Sparker inn åpne dører

Cottis velger å bruke «tonn mat» i sine beregninger av selvforsyningsgrad. Å måle selvforsyningsgrad er omdiskutert, det vanlige er på energibasis. Å måle på proteinbasis er like viktig, og særlig når protein er en mangelfaktor.

Bruker man «tonn potet» som mål kan vi for eksempel bli helt selvforsynt med poteter hvis norske forbrukere kun valgte å kjøpe norske. Men poteter eller grønnsaker kan ikke erstatte kjøtt som proteinkilde. Man må spise 1,2 kilo poteter eller 3,2 kilo gulrot for å få like mye protein som i 100 gram biff. Våre viktigste proteinkilder er og blir norske grasarealer som drøvtyggerne foredler videre til melk og kjøtt.

Cottis har åpenbart ikke lest rapporten grundig nok. Han har misforstått forutsetningene for beregningene når han kritiserer at det ikke er tatt hensyn til arealet dagens kosthold og husdyrproduksjon legger beslag på i andre land nå og i 2050.

Cottis sparker derfor inn åpne dører med sine beregninger. I NMBU rapporten står det tydelig at formålet er å se på konsekvenser for norsk matproduksjon dersom EAT dietten skulle bli innført i Norge fram mot 2050. Det er selvsagt ikke tenkt at EAT-dietten skal innføres over natta, men at den gradvis gjennomføres og er en realitet i Norge i 2050.

På side 23 i rapporten står det at importen av mat ikke kan forventes å være like stor i 2050 som i dag, og at beregningene forutsetter at kostholdet vårt da skal være mest mulig basert på norske arealressurser.

Likevel mangel på proteinkilder i 2050

Alle matvarer i EAT-dietten som kan produseres i Norge forutsettes norsk så langt det er mulig. Dette gjelder realistiske mengder av både korn, potet, grønnsaker, frukt og bær. I EAT-scenariet jeg setter opp for 2050 er nåværende import av mat og fôr til husdyr ikke lenger relevant, fordi vi på det tidspunktet har svært lite husdyr igjen. Poenget var jo da å se om vi faktisk kan produsere nok fullverdig mat til befolkningen på norske arealer når husdyrholdet er så redusert.

I NMBU-rapporten er det derfor forutsatt 100 prosent selvforsyning av korn, altså at alt korn vi spiser i 2050 er norsk, og at arealene til norsk grønnsakproduksjon har økt fire ganger, slik at selvforsyningsgraden av grønnsaker er 83 prosent i 2050. Også for frukt og bær er det regnet med en betydelig økning. Import av korn til de få husdyrene som er igjen blir unødvendig og vi kan i tillegg dyrke belgvekster på alt potensielt areal.

Til tross for en høy produksjon av norske matplanter viser resultatene at vi likevel vil ha mangel på proteinkilder i 2050. Proteinet vi ikke lenger får dekket fra husdyrprodukter som melk og kjøtt, må importeres i form av belgvekster, soya og nøtter. Dette er en direkte følge av daglig protein- og energibehov for et menneske slik det er hensyntatt i EAT-dietten, der fravær av husdyrprodukter erstattes av planter med høyt innhold av protein, og ikke grønnsaker.

En fersk rapport fra NIBIO viser at en halvering av norsk kjøttproduksjon fram mot 2027 (melk ikke medregnet) vil redusere vår selvforsyningsgrad på protein med 12 prosent når importert fôr til husdyr er hensyntatt. Dette harmonerer godt med resultatene i vår NMBU-rapport, men EAT-dietten innebærer en langt kraftigere reduksjon, både av kjøtt og meieriprodukter.

Er det mulig å oppnå en bærekraftig, plantebasert diett til 9 milliarder mennesker?

Cottis påstår videre at NMBU sprer feilinformasjon om at EAT-dietten innebærer strenge rammer for kosthold, ettersom EAT-forfatterne sier det må gjøres lokale tilpasninger.

Hovedformålet med EAT-Lancet kommisjonens rapport var, uansett hva de sier, å presentere et forslag til en global diett som både skulle være sunn og fra «et bærekraftig matsystem». EAT-diettens spenn for matinntak er derfor tilpasset både ernæringsmessige krav og de planetariske tålegrensene for global matproduksjon som er presentert i rapporten.

For å få til dette ble det utført omfattende analyser med en «global matsystem-modell» basert på data helt ned på enkelt-land nivå. Resultatene ble publisert i en egen artikkel i forkant av EAT-Lancet rapporten. At flere representanter for rapporten i ettertid har tonet ned sammenhengen mellom dietten og tålegrensene, forandrer ikke på dette.

Leser man EAT-Lancet-rapporten nøye ser man imidlertid at forfatterne har fått problemer med hensyn til om det er mulig å oppnå en bærekraftig, plantebasert global diett til 9 milliarder mennesker i 2050. Diskusjonen rundt resultatene i Figure 6 i EAT-rapporten viser tydelig at en overgang fra et kosthold med husdyrprodukter til en plantebasert diett likevel vil, bortsett fra klimagasser, gjøre det vanskelig å oppnå de øvrige bærekraftsmålene (arealbruk, vannforbruk, nitrogen- og fosforgjødsel og biodiversitet).

Flere med samme konklusjon

Cottis burde fått med seg at det ikke bare er NBMU-rapporten som har konkludert med at EAT-dietten vil ha store konsekvenser. I tillegg til den ovennevnte NIBIO-rapporten er det også en annen rapport fra NIBIO i 2019 som konkluderer på samme måte både om konsekvenser for norsk landbasert matproduksjon, men også om bærekraftsmålene knyttet til EAT-dietten.

Norsk matsikkerhet kan bli betydelig svekket i årene framover som følge av klimaendringer. Vi trenger derfor en faktabasert debatt om hvordan vi skal klare å produsere mat med nok protein og energi, på norske arealer, til en økt norsk befolkning mot 2050 og videre.

Les forskningen bak debattinnlegget