Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Følgende innlegg svarer på et debattinnlegg, skrevet av Helene Figari og Olve Krange. Innlegget  deres kan leses her: Debatten om fornybar energi og ulv har mye til felles - la konflikten leve

I et demokrati er debatt en selvfølge. Det har Figari og Krange rett i. Konflikt rundt verdispørsmål om vårt forhold til natur, er ikke et onde. Men analysen svikter når den prøver å trekke paralleller mellom motstand mot ulv og motstand mot utbygging.

Motstand mot utbygging av natur til vindkraft kan selvsagt ha ulike beveggrunner, men i sum handler det om at man vil beholde naturen og ikke bygge ut. 

Motstand mot ulv, derimot, er motstand mot naturen – et ønske om å forme naturen etter egne interesser. Derfor er det problematisk å prøve å sette likhetstegn mellom disse to konfliktene.

Ekstrem utrydningspolitikk

Figari og Krange ønsker å fokusere på «hva som ikke fungerer når myndigheter møter lokal motstand». Men i forhold til ulv synes analysen å bygge på en feilslått forutsetning; at myndighetene vil bevare ulv. 

Det vil myndighetene ikke – tvert imot har vi nå hatt tre år med Senterpartiet i regjering, hvor myndighetene selv har vært pådrivere for den mest ekstreme utryddingspolitikken.

Regjeringen fremstiller ulven som «uønsket»

Figari og Krange hevder: «Forsøk på konfliktdemping ved å «øke samfunnsaksepten» for både ulv og vindkraft, oppleves av mange berørte som en bagatellisering av legitime bekymringer.» 

I denne setningen er det mye å ta fatt i. 

For det første driver ikke regjeringen i Norge noe forsøk på å «øke samfunnsaksepten» for ulv. Tvert imot har regjeringens ministre, særlig de forhenværende fra Senterpartiet, drevet en aktiv agitasjon mot ulv hvor de har et konstant problemfokus på denne arten og overser at svært mange lokalt ønsker ulv i naturen. 

Regjeringen ønsker konflikt rundt ulv, bidrar aktivt til å holde den ved like ved å fremstille ulv som noe iboende «negativt» og bruker deretter den påståtte manglende aksepten for ulv som selvstendig grunnlag for å tillate lisensfelling innenfor ulvesonen. 

På direkte spørsmål fra NOAH om regjeringen har som mål å øke aksepten for ulv, har endog en statssekretær i KLD svart utilslørt «nei».

Legitime bekymringer i sentrum av debatten

I Norge har det altså ikke vært noe forsøk fra myndighetenes side på å øke aksepten for ulv – og man kan dermed ikke si noe om hvordan dette ville oppfattes. Det man kan si, er at forskning på slike tiltak, faktisk viser at de virker. De oppleves ikke som «bagatellisering» - fordi det ikke er det. 

Å finne ut hvordan man kan best løse de ulike utfordringene som deler av befolkningen kan komme til å stå overfor ved tilbakekomst av ulv, skyver ikke legitime bekymringer og faglige spørsmål til side. Det setter dem i sentrum av debatten. Hvordan man kan minske tap av beitedyr, takle ulvefrykt, ferdes trygt med hunden og så videre er alle spørsmål som har gode svar i forskning og kunnskap.

Prinsipiell motstand mot ulv – et «ekte» problem?

I Norge ser man derimot en situasjon hvor disse «ekte» problemstillingene ikke lenger er i sentrum. Det som er i sentrum – drevet frem av regjeringen selv – er en altoverskyggende motvilje mot ulv som sådan, og en intoleranse mot at ulvebestanden kan vokse naturlig. 

«Målet» for regjeringen har vært å holde ulven kritisk truet, og den hauser selv opp et «krav» om ulvens evige rødlisting. Det kan neppe kalles en «reell» interessekonflikt, eller en «rettferdig» og «demokratisk» prosess. 

Statens ansvar å jobbe for «sameksistens»

I ulvedebatten er begrepet «sameksistens» sentralt og betyr å eksistere samtidig med ville dyr. Staten har en forpliktelse til å jobbe for å skape forutsetninger for slik sameksistens ifølge naturavtalen. Det er statens rolle å legge til rette for rettferdige og demokratiske prosesser for å jobbe mot dette målet. Men det er et ansvar de ikke har tatt.

NOAH ser frem mot en analyse fra Figari og Krange som tar høyde for at regjeringen i ulvesaken har fremelsket prinsipiell motstand mot en naturlig forekommende art, og oversett velprøvd konfliktdemping og forebygging – fordi den dessverre har sett seg tjent med mest mulig «konflikt», og brukt dette som begrunnelse for mest mulig skyting.

Aktuelt fra forskersonen:

Mettet fett bør fortsatt begrenses

Hvordan kan det ha seg at kunstig intelligens bommer så kraftig?