I Forskersonen 08.07 svarer Ingrid Stenstadvold Ross og Sigrid Bratlie ved Kreftforeningen på vår kronikk i NRK Ytring, som tok utgangspunkt i deres kronikk samme sted under tittelen «Helserevolusjonen».

Vi ønsker å presisere at vi hverken har sagt eller mener man ikke skal «gjøre noe» med tanke på genterapi.

Derimot var det Bratlie og Ross som i sin kronikk og i deres tilsvar, hevder at vi står overfor en «genterapirevolusjon» og en «helserevolusjon». Intet mindre. Denne revolusjonen skal rettferdiggjøre en politisk omveltning i hvordan man godkjenner og bruker medisiner. De skal gis med større usikkerhet. Det er vår oppgave å problematisere utspill som dette.

Hva virker i medisin?

Det sentrale vi påpeker er at en slik omveltning skaper stor usikkerhet om hvordan vi skal vite hva som virker i medisin. Vi reiser spørsmål ved hva som begrunner en total omveltning (revolusjon) av helsetjenesten – av dens kunnskapsgrunnlag og av prioriteringsetikken.

Vi vil vite hvordan «det nye systemet» kan gjøres bærekraftig for hele helsetjenesten og ikke bare for genterapi. Kreftforeningens representanter svarer ikke på de prinsipielle spørsmålene og viser i stedet til enkeltstudier og enkelttilfeller og går til et til dels usaklig angrep på oss. Traff vi en øm tå?

Vi mener også at vi må finne nye måter å fremskaffe kunnskap på. Det vi sier i vårt innlegg er at dette er en krevende oppgave.

Vi har publisert en artikkel i Journal of Evaluation of Clinical Practice som omhandler en mye omtalt norsk sak fra 2019 der Helsetilsynet skar igjennom og anså det som dokumentert at en kreftpasient hadde hatt frapperende virkning av en behandling.

Det mente de til tross for at det ikke forelå noen tunge, sykdomsspesifikke studier på dette legemiddelet, og til tross for at sykehuset mente det manglet forskning.

Nyttig, trygt og kostadseffekivt?

Dette illustrerer et skifte i kunnskapssyn der Helsetilsynet i stedet vektla hva som skjedde med enkeltpersonen etter behandlingen. Det var behandlingen som var årsaken til bedringen og videre behandling var derfor påkrevet.

I slike saker kan det imidlertid i etterkant være vanskelig å si hva virkningen av behandlingen var. Fremover vil det bli vanskelig å vite hva som vil virke hos enkeltpersoner på sikt, hva som er nyttig, trygt og kostnadseffektivt.

Hvis man for eksempel går over til et «no cure, no pay»-system, der legemiddelfirmaene kun får betalt der hvor man anser at medisinene virker, fjerner ikke det spørsmålet om når man har sett en «cure» eller «virkning» hos en enkeltpasient. Det vil generere konflikter i enkeltsak etter enkeltsak om hvorvidt den utviklingen man ser hos pasienten er uttrykk for «cure».

Som et annet nylig eksempel fra presisjonsmedisin slo det amerikanske legemiddelverket FDA for få uker siden ned på såkalte PI3K-hemmere mot blodkreft. De hadde vist seg «lovende» i studiet uten kontrollgruppe, men viste seg å gi kortere forventet levetid i større randomiserte studier med kontrollgruppe.

Vi ønsker å jobbe videre med disse spørsmålene, og det vil kreve saklig, faglig begrunnet debatt.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap