«Kunsten å kle seg uten å ødelegge klimaet» var overskriften på en kronikk der jeg ga seks enkle trinn for et mer bærekraftig forbruk av klær. Tre forskere ved OsloMet kommenterer kronikken under overskriften «Fake news om klærs belastning på klima og miljø».

Fake news?

Det kalles falske nyheter på norsk, og defineres som «fremstillinger som ser ut som nyhetssaker, men der hensikten er å villede» (Store norske leksikon). At tre forskere anført av professor Ingunn Grimstad Klepp mener at jeg har til hensikt å villede, er hard kost, og jeg må spørre: Er kritikken av min kronikk egentlig er reaksjon på en tidligere reaksjon på forskning.no, der Klepp selv ble kritisert for nøyaktig det samme som hun nå kritiserer meg for? Her får Klepp kritikk for å hoppe bukk over en rekke helt grunnleggende fakta om tekstilproduksjon for å komme til den konklusjon at Framtiden i våre hender bidrar til høyere miljøbelastning ved å opplyse om at klimagassutslippene fra ull er høyere enn fra andre tekstiler.

En annen definisjon av fake news er: «Stories, often of a sensational nature, created to be widely shared or distributed for the purpose of generating revenue, or promoting or discrediting a public figure, political movement, company, etc.» (Dictionary.com). Her burde forfatterne kvalitetssikre sine egne ordvalg, særlig ord som brukes i overskriften. Overskriften de bruker gjør etter min mening deres egen debattartikkel til fake news.

Klesindustrien er en av verstingene

Kritikken fra forskerne mot mitt innlegg innledes med at effekten av vårt klesforbruk er usikkert, og det er jeg helt enig i. Noen tall jeg viser til, var ikke oppdaterte, men poenget vedblir: Klesindustrien er en av verstingene når det kommer til Co2-utslipp. Det er ikke fake news.

Videre er kritikken rettet mot de forskjellige stegene i min guide. Disse stegene er basert på fellesnevnere jeg har funnet gjennom en litteraturgjennomgang i mitt doktorgradsstudium, som har fokus på forbrukeratferd, ikke design eller produksjon, og derfor er tverrfaglig. Dette kommer tydelig fram i min kronikk.

Uansett, det første steget, som også er det viktigste, er det fullstendig enighet om. Dette gjelder også for kritikerne Klepp, Haugrønning og Haugsrud, samt studiene både de og jeg baserer påstandene på. Når det kommer til det andre steget, kvalitet, er dette et av mine hjertebarn.

Vi må redusere forbruket

Med en bakgrunn som inkluderer designstudier, drift av egen klesbutikk samt butikkerfaring fra forskjellige klesbutikker, har mitt fokus alltid vært på kvalitet. Klær av slitesterke materialer kan brukes lenger nettopp fordi de slites saktere. Men om det første steget ikke tas (at forbruket reduseres), er ikke det neste skrittet et stort poeng i seg selv. Her henviser jeg til siste setning i den aktuelle kronikken: «Vi som forbrukere kan ikke la oss lure. Vi må redusere forbruket vårt og sette oss inn i hva de ulike bedriftene mener med bærekraft».

Når det kommer til kommunikasjon av nupper som et individuelt fenomen, er ikke dette noe jeg ikke har hørt om tidligere, men at klær nupper, er et kjent problem for mange. I en av klesbutikkene jeg har jobbet i, oppfordret vi kundene til å bruke nuppefjerner eller ullbørster, og vi lærte dem gjerne opp i bruk av disse produktene. Disse ullbørstene ble så populære at butikken nå produserer og selger produktet over hele landet.

Når det kommer til prosedyrer i fast fashion-kjeder, har jeg dessverre ingen personlig erfaring fra innsiden og heller ikke forskning å vise til. Men det er heller ikke disse butikkene jeg omtaler som «butikker med respekt for seg selv».

Gagner ikke miljøet å bruke plagg én gang

Kritikerne av min kronikk hevder videre at leie av klær ikke er dokumentert bærekraftig. Jeg vil hevde: Leie av klær, eller sirkulærøkonomi, vil være en viktig endring i bærekraftig retning generelt. Det er gjort forskning på fenomenet, og jeg har tilbudt Klepp en liste over referanser på de punktene hun mener er misvisende. Men, som det fremkommer av kronikken: Dette er kontekstavhengig: «Vi ønsker gjerne å kle oss i noe nytt til spesielle anledninger, men ofte blir det nye antrekket brukt bare én gang. I stedet for å eie klærne kan vi for eksempel bytte, låne eller leie.»

Kritikken av effekten av å leie klær er interessant fordi mitt poeng er nettopp at å bruke ett plagg én gang ikke gagner miljøet. I en forskningsartikkel professor Klepp selv har vært medforfatter av (som du finner tilgjengelig på SIFO sine nettsider), beskrives det å bruke ett plagg kun én gang før det kastes, som et «worst case» for effekten på miljøet. Funn i denne artikkelen støtter for øvrig mange av mine andre poenger, eksempelvis det å kjøpe klær av god kvalitet (og bruke dem mange, mange ganger).

I redigeringen av teksten min har overskriften og underteksten på det nest siste punktet fått ett lite avvik. Her burde det stått: «Gjenbruk og resirkulering». Uansett, det kommer godt fram i teksten at det ikke finnes et godt nok alternativ: «Det finnes ikke et godt resirkuleringssystem for klær på samme måte som for tomgods.». Jeg foreslår alternativer fram til dette er på plass.

Uansett: Vi er enige om de viktigste poengene. Vi må redusere vårt enorme forbruk (det første og viktigste steget), være mer bevisste rundt klær og bærekraft og ta ansvar for å innhente kunnskap selv.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap