I sin kronikk på Forskersonen.no nylig, stiller professor Jeroen van der Sluijs krav til forskere om å ta ansvar for den globale biedøden. Van der Sluijs hevder at en av hovedårsakene til at moderne plantevernmidler ikke er forbudt «er at forskerne ikke har tatt nok ansvar» og «… massiv bruk av moderne plantevernmidler, som har gått under radaren til det strenge europeiske regelverket».

Det er jeg helt uenig i med tanke på at European Food Safety Authority (EFSA) i 2018 bestemte at tre av de mest brukte neonikotinoide plantevernmidlene (se faktaboks) ikke lenger skulle være tillatt i bruk utendørs i Europa. Dette vedtaket var basert på folkelig engasjement og ikke minst vitenskapelige studier utført av forskere.

Utallige studier dokumenterer negative effekter

Det er ikke lenger tvil om at insekter generelt, og viktige pollinerende insekter spesielt, er på tilbakegang i de delene av verden vi har en viss oversikt (Europa og Nord-Amerika). Det er flere grunner til dette, og bruken av plantevernmidler er utvilsomt en av disse.

Utallige studier de senere årene har dokumentert negative effekter av neonikotinoider på viktige pollinatorer. Vi har blant annet dokumentert i en studie, publisert i Environmental Toxicology and Chemistry, hvordan innsektsmiddelet Clothianidin påvirker matinntak hos humler og hvor i humlekroppen stoffet havner. Vi har også studert hvordan ulike eksponeringer for stoffet påvirker humlenes matsankingsatferd, som er publisert i Journal of Pollination Ecology. Disse studiene er finansiert av Forskningsrådet, gjennom NEOPOLL-prosjektet jeg leder på Universitetet i Oslo.

Andre studier, som også viser negative effekter av neonikotinoider, har vært finansiert av industrien selv (se f.eks. denne studien publisert i Science).

Risikovurderingene var ikke gode nok

Jeg mener ikke å si at plantevernmidler ikke er et problem, det er de definitivt fremdeles, men svært mange forskningsmiljøer har gjennom de senere årene dokumentert ulike negative effekter av neonikotinoider, og dette har blitt tatt hensyn til i reguleringen av disse midlene, i Europa.

Jeg er helt enig i at «føre var prinsippet» er viktig i mange sammenhenger, inkludert i reguleringen av plantevernmidler. Historien om de nå forbudte neonikotinoidene viser jo at risikovurderingene som ble gjort da disse stoffene ble godkjent for bruk, ikke var gode nok. Hvordan forskning skal kunne bidra til en kunnskapsbasert samfunnsutvikling er jo et stort tema i seg selv, noe vi har skrevet litt om i denne VKM-rapporten.

Betydningen av finansiering

Finansiering er et viktig verktøy for å styre forskningspolitikken. Men, jeg kjenner meg ikke igjen i utsagnet om at «En betydelig andel av finanseringen av insektforskning er øremerket skadedyrbekjempelse fremfor bevaring av insekter». Hvilke finansieringskilder er det her snakk om?

Hvis man leser detaljene i EUs nye rammeprogram for forskning (Horisont Europa), som finansierer forskningsprosjekter i Europa, finner man ingen utlysninger om forskningsmidler til utvikling av nye metoder for å skade biologisk mangfold. Det man finner er et sterkt fokus på «nature based solutions», bærekraftig matproduksjon og bevaring av biomangfold, også i kulturlandskapet der mat produseres.

Når van der Sluijs også hevder at «det er en utfordring at belønningssystemet i akademia presser forskere til å prioritere vitenskapelige resultater over samfunnsrelevans», må man jo begynne å lure på hva som ville vært resultatet dersom forskere hadde nedprioritert sine vitenskapelige resultater. Hva hadde vi stått igjen med da?

Jeg tør faktisk hevde at det er det motsatte som er problemet, nemlig at alt for mye av forskningsfinansieringen er kanalisert gjennom tematiske forskningsprogrammer, som for eksempel «Samarbeidsprosjekt for å møte utfordringer i samfunn og næringsliv», og at mer skulle vært utlyst som midler til nysgjerrighetsdreven grunnforskning (European Research Council og Forskningsrådets FRIPRO), men her er det nok delte meninger.

I Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) jobber vi tett på landbruksnæringa, og bekjempelse av skadedyr, ugras, sopp og andre sykdommer er noe vi har høy kompetanse på. I avdelingen jeg leder jobber vi spesielt med å forstå hvordan matproduksjon påvirker biologisk mangfold både positivt og negativt og hvordan biologisk mangfold (da spesielt pollinerende insekter) påvirker matproduksjonen positivt.

Bonden sprøyter ikke fordi hun kan, men fordi hun må

I Norge er integrert plantevern lovpålagt, noe som betyr at man kun skal bruke plantevernmidler når ingen annen løsning finnes. Selvsagt kan det slurves og det er sikkert noen som tøyer reglene, men mitt bestemte inntrykk er at bonden ikke sprøyter fordi hun kan, men fordi hun må. Så må vi som forskere bidra til å finne de alternative løsningene slik at bonden kan få produsert den maten vi trenger uten bruk av kjemi som beviselig skader det biologiske mangfoldet.

Forskere skal frembringe kunnskap og øke vår forståelse av sammenhenger. I tillegg til vårt virke er vi også en del av samfunnet og kan derfor engasjere oss i tema vi er opptatt av. Er vi engasjert i tema vi forsker på vil våre argumenter forhåpentligvis vei tyngre. Regulering av plantevernmidler styres av lovverket, og derfor er det de som lager lovene som må ta det endelige ansvaret for alt skadelig uhumsk vi får lov til å slippe ut i naturen. Selvsagt bør politiske beslutninger og lovfestede reguleringer være kunnskapsbaserte noe som fordrer at vi forskere kan, og bør, ta mer samfunnsansvar, men jeg uenig i at vi må.

LES OGSÅ:

Forskere må ta ansvar for å stanse den globale biedøden

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap