Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Vi ønsker å uttrykke vår bekymring angående artikkelen «Øyebevegelse til barna kan avsløre autisme» publisert på forskning.no, som omhandler bruk av øyesporing som en rask diagnostisk metode for autisme hos barn. Som fagpersoner med inngående kjennskap til autismeforskning finner vi det nødvendig å belyse flere kritiske punkter som kan ha blitt oversett i forskning.no sin omtale av artikkelen.

Vi har følgende punktvise innvendinger til forskernes påstander:

1. Manglende vitenskapelig grunnlag og metodologiske bekymringer

Artikkelen refererer til en studie som presenteres som et betydelig gjennombrudd, men øyesporing har vært studert som en mulig diagnostisk metode i mange år uten at det har blitt implementert i klinisk praksis. 

Tidligere forskning har vist at det er betydelige utfordringer med metodene som brukes, spesielt med tanke på hvordan dataene trenes og anvendes. Ofte tilpasses algoritmene treningsdataene for godt, noe som betyr at de fungerer bra i kontrollerte miljøer, men ikke nødvendigvis gir pålitelige resultater når de testes på nye, ukjente data (Jones et al., 2013; Falck-Ytter et al., 2013). 

Dette problemet forverres av små studieutvalg og mangelfull karakterisering av deltakere, noe som kan gi urealistisk høye resultater som ikke holder mål i praksis (Vabalas et al., 2019).

Dr. Frederick Shic, en ledende forsker innen øyesporing og autisme, har uttrykt bekymringer om denne typen metodologiske problemer. 

I diskusjoner om Dennis Walls forskning på bruk av øyesporing, som også har vært gjenstand for lignende kritikk (nærmere 100 prosent diagnostisk treffsikkerhet), fremhever Shic at det er viktig å være forsiktig med å stole på algoritmer som gir imponerende resultater i kontrollerte settinger, men som kanskje ikke klarer å opprettholde samme nøyaktighet i mer komplekse, virkelige situasjoner. 

Han har spesielt advart mot overtrening, der algoritmene er for tilpasset treningsdataene, noe som kan føre til misvisende funn i forskningen, men som ikke nødvendigvis oversettes til klinisk bruk.

2. Publikasjonsplattformens troverdighet

Studien er publisert i tidsskriftet Diagnostics, utgitt av MDPI, som har blitt kritisert for sin raske publiseringsprosess og for å være et "pay-to-publish"-tidsskrift. 

Diagnostics er riktig nok på nivå 1 i kanalregisteret, men MDPI har vært listet som et potensielt "predatory" forlag, noe som er et rødt flagg. At denne artikkelen ble akseptert bare en måned etter innsending, tyder på en lite grundig fagfellevurdering.

 En studie med så store påståtte funn burde ha blitt publisert i et mer anerkjent tidsskrift hvor kravene til kvalitet og grundighet er langt høyere (Shamseer et al., 2017). Samtidig er ikke dette det vi anser for å være mest problematisk med denne studien.

3. Manglende ekspertise hos forfatterne

Noe bekymringsverdig er det at forfatterne av studien ser ut til å ha begrenset erfaring innen autismeforskning. Autisme er et komplekst felt som krever en dyp forståelse både teori og klinisk presentasjon. 

Uten tilstrekkelig ekspertise kan kvaliteten på analysene og forståelsen av de komplekse fenomenene som er involvert i autisme, bli alvorlig svekket.

4. Potensielt farlig innhold

Artikkelen kan gi lesere, inkludert foreldre og helsepersonell, et feilaktig inntrykk av at øyesporing er en ferdigutviklet og pålitelig diagnostisk metode for autisme. Dette kan føre til feilaktige diagnoser og forsinke eller til og med hindre tilgangen til intervensjon (Wass et al., 2015; Lord et al., 2020).

5. Overvurdering av verktøyets presisjon

Dersom et verktøy virkelig hadde så høy presisjon som denne studien hevder, ville det allerede ha utkonkurrert etablerte diagnostiske metoder. Til tross for påstander om høy nøyaktighet, har vi ennå ikke sett at slike verktøy fungerer tilfredsstillende i praksis. 

Vi har selv arbeidet med tidlig identifisering av autisme i mange år, og har ikke sett at disse metodene har levert på det nivået som ofte hevdes i slike studier.

Dette reiser alvorlige spørsmål om holdbarheten til studien, og vi mener det er nødvendig med ytterligere forskning og validering samtidig som man utviser skepsis til slike resultater, da vi nok hadde brukt slike analyser i diagnostisk praksis om de var så reliable som denne studien forteller. 

Vi vil derfor stille oss kritisk til forskning.no sin presentasjon av denne studien som lover urealistiske resultater, og gang på gang skaper uheldige forventninger basert på metodologiske svakheter.

les svaret fra  oslomet-forskerne her:

Er forskning forbeholdt noen utvalgte få?

Les også:

Hva skjer om vi lykkes med kunstig intelligens?

Klær av plast er et problem, men grunnen kan være overraskende