Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

På forskersonen.no deler Roald Øien og Kenneth Larsen sin bekymring om «uheldig publisering om autisme». Vi skulle tro at noen som har viet så mye tid til autismeforskning ville applaudere at det forskes frem nye metoder som kan bidra til å forbedre diagnostisering, men det er dessverre ikke tilfellet her.

Det er stor forskjell mellom publisering av forskningsresultater, og å drive med populærvitenskapelig kommunikasjon. I vår artikkel på forskning.no har vi komprimert flere tiår med bakenforliggende forskning inn i en kort tekst ment for allmennheten. 

Da er det naturlig nok ikke plass til alle forbehold eller detaljer, og den populærvitenskapelige artikkelen blir en overfladisk (i vitenskapelig målestokk) beskrivelse av forskningen. Vi går selvsagt ut ifra at Øien og Larsen har lest den originale forskningsartikkelen også.

Vi forstår ikke kritikken

Deres første kritikk av forskningen er på manglende vitenskapelig grunnlag. Studien siterer hele tolv tidligere studier på samme tematikk, og bygger på tiår med forskning blant artikkelforfatterne innen utvikling av både prediktive og klassifiserende algoritmer. I selve forskningsartikkelen blir flere av punktene som Øien og Larsen nevner diskutert, så vi anser denne kritikken som allerede besvart.

Videre mener de at resultatene våre er kan være resultat av overtrening. Vi foreslår faktisk en veldig enkel metrikk med logistisk regresjon som er mindre utsatt for overtrening enn andre KI-baserte metoder vi sammenlignet med. Og overraskende nok er resultatene svakere enn vår metode. Igjen forstår vi ikke kritikken.

Et dårlig navn

Det andre punktet de angriper er publiseringskanalen. Innleggsforfatterne har lest i en bloggpost at alt fra forleggeren MDPI er tvilsomt. Publiseringsutvalget som i Norge jobber med vurdering av publiseringskanaler, klarer derimot ikke å systematisk avdekke de bekymringsmeldinger som evt. har kommet inn, og journalen er rangert som nivå 1 i det nasjonale kanalregisteret. 

Å angripe publiseringskanalen (tilsynelatende uten å ha lest forskningsartikkelen) blir like dumt som å si noen har et dårlig navn. Og som en påminnelse blir dårlig og uheldig forskning blir publisert i Nature med jevne mellomrom. Vi imøteser gjerne konstruktiv vurdering og kritikk av forskningen som vi fremlegger – og som all forskning er gjenstand for.

Viktig gjennombrudd

Videre går kronikkforfatterne til å kritisere (blant annet) ph.d.-stipendiaters arbeide med øyesporing, og bemerker at deres kompetansenivå på autismeforskning ikke er tilstrekkelig. 

I forskningsartikkelen fremkommer det i klartekst i ingressen at tematikken er matematiske algoritmer – noe forfatterne har både bred og dyp kompetanse på. Og gjennombruddet er viktig: den nye metodikken er både forklarbar, krever mye mindre data, og har høyere nøyaktighet enn tidligere publiserte resultater.

Vår studie er etterprøvbar

Øien og Larsen er redd for at både helsepersonell og pårørende påståelig sitter igjen med et feilaktig inntrykk av at øyesporing er et ferdig utviklet diagnostisk verktøy, og at nøyaktigheten til algoritmen er overvurdert. Her har vi tiltro til evnen til kildekritikk hos både helsepersonell, pårørende, og mannen i gaten. 

Vi tror at de mest interesserte faktisk leser forskningsartikkelen. Og når det gjelder nøyaktigheten vi viser til er den etterprøvbar: både dataene og algoritmene vi har utviklet er åpent tilgjengelig.

Og for å være helt klare: I artikkelen i forskning.no er det blant annet tatt følgende forbehold:

"Forskerne mener denne metoden har et stort potensial da det er en kostnadseffektiv og praktisk tilnærming. Den kan øke bevisstheten om videre undersøkelser."

 "Forskerne håper nå at denne forskningen vil drive ytterligere framskritt innen teknologi og praksis slik at den blir til nytte for dem som har autisme."

 Vi synes det er trist at kronikkforfatterne ser ut til å mene at forskning på data som kan knyttes til autisme kun kan utføres av professorer innen fagområdet. Om alle hadde fulgt den innstillingen hadde det nok vært langt mellom gjennombruddene i vitenskapen.

Les også:

Hva skjer om vi lykkes med kunstig intelligens?

Sosiale medier skader unges psykiske helse, og jenter rammes hardere enn gutter